Mareminehollet

Mareminehollet er en myteomspunnet hule i Sandviken. Inngangen ligger på nordsiden av Rothaugen, og skal strekke seg langt inn i fjellet. Mareminehollet var fryktet for sin mystikk og sine underjordiske vesener.

NB: Inneholder avsløringer, ikke les om du ikke vil vite hva som skjer i Nattmannens datter bok 17.

I 1664 lot oberst Johan Caspar de Cicignon, kommandant ved Bergenhus festning, en soldat stå vakt ved åpningen, og han sendte også inn en soldat med tau om livet. Han kom 30–40 meter inn før lyset i lykten hans sluknet. Han kom ut, «ock han derom gruelige ting fortalde».

Sandviken og Skuteviken ca. 1740

Sandviken og Skuteviken ca. 1740. Rothaugen er merket med tallet 30.

«Karen Malene … berghulen i Rothaugen!»
Venninnen gispet. «Mener du … mareminehollet? Nei! Vi kan bli bergtatt av de underjordiske!»
Lucie svelget. Alle hadde hørt historiene. Etter at en kommandant på Bergenhus for mange år siden hadde latt en soldat ta seg inn i den mørke hulen for å undersøke hva som befant seg der inne, hadde alle antagelser forstummet. Ryktene ble til kjensgjerninger. Soldatens lykt hadde slukket der inne i det ugjennomtrengelige mørket, og han kom skrekkslagen ut igjen og berettet om alt det nifse han hadde sett. Hulen var full av troll og spøkelser, og de underjordiske ville bergta alle som kom inn dit.

Fra Nattmannens datter 17

Ludvig Holberg og Mareminehollet

Ludvig Holberg ga i 1741 ut sin roman Niels Klims reise til den underjordiske verden. Den ble skrevet anonymt og på latin, fordi den var ironisk og samfunnskritisk.

Holbergs science fiction-lignende roman om Niels Klim føyer seg inn i rekken av andre verker i deres samtid. Noen av disse har blitt nevnt i handlingen i Nattmannens datter. UtopiaSlaraffenland og Gullivers reiser er eksempler på historier som skildrer og utforsker andre styreformer enn det de hadde på 1500-, 1600- og 1700-tallet.

I Bergens beskrivelse fra 1722 forteller Claus Fasting om en hund som forvillet seg inn i hulen. Den dukket opp igjen – hårløs – ved Svartediket, på andre siden av Fløyfjellet.

«Nils Klims fall til den underjordiske verden» av Jens Juel, 1789. (Wikipedia, fritt)

«Nils Klims fall til den underjordiske verden» av Jens Juel, 1789. (Wikipedia, fritt)

Det var trolig dette hullet Ludvig Holberg brukte i sin roman, selv om han legger inngangen til et hull oppe på Fløyfjellet.

Niels Klim faller ned i hullet og kommer til jordens indre, der han så befinner seg i fremmede verdener med andre styreformer enn datidens. Historien er en del av samtidens mange fortellinger om utopiske samfunn.

I sin levnetsbeskrivelse skriver Holberg:

«I mit Fædreland er der en hel Del Mennesker af begge Køn som frit fortæller om deres Omgang med Trolde og Spøgelser, og som sværger højt og helligt paa at underjordiske har bortført dem til Høje og Bjerghuler. Det ere Deres taabelighed som udgør Indholdet og Handlingen i Romanen, og som bliver latterliggjort i dens Helt Niels Klim. De Persontyper der opptræder rundt om i Bogen er saa mange og saa forskellige at de udgør en hel Lærebok i Moralfilosofi.»

Niels Klim er oversatt til en rekke fremmede språk og er kommet i flere utgaver enn noe annet verk av Holberg.

«Vi skulle undersøke hulen her i dag. Men vi har ikke sett snurten av verken de underjordiske eller mareminen. Så kommer vi ikke tilbake som helter.» Den mørkhårede smilte skjevt til han som het Ludvig.
«Det er en sann tåpelighet å tro på de mennesker av begge kjønn som fritt forteller om deres omgang med troll og spøkelser, og som sverger høyt og hellig på at underjordiske har bortført dem til bjerghuler! Det skyldes ene og alene deres imagination.» Den unge gutten fnøs foraktelig.
«Ja, ja. Du kan ha rett, eller du kan ta feil. Vi velger å tro på salige conrector Edvardsen.»

Fra Nattmannens datter bok 17

Hele replikken, inkludert ordbruken, Holbergs egne ord fra senere. Fornorsket og endret setningsoppbygging.

Utsagnet er i Holbergs ånd, siden han var skeptiker, til tross for at mange lærde i hans tid trodde på overnaturlige fenomener, inkludert Edvard Edvardsen før og biskop Erich Pontoppidan senere.

Reisen til planeten Nazar (1983): Animert kortfilm basert på en sekvens fra romanen «Niels Klims underjordiske Reise» av Ludvig Holberg.

«Tenk, regenten var en kvinne! Rundt stod over hundre flotte menn, hennes harem.»

«I Norge så man på bønder med forakt. Her i Potu ble de behandlet med både høflighet og takt.»

«Når det gjaldt religionen, kunne de tro hva de ville, bare de var gode og snille.»

På huletur

I 1959 bestemte Bergens Arbeiderblad og NRK seg for å ta seg inn i Mareminehullet. To journalister og to brannmenn, utstyrt med tau, hodelykt, verktøy og hjelmer kom så langt de klarte. Et sted var det så høyt under taket at de kunne stå oppreist. Men så ble det så trangt at den ene brannmannen satt fast og måtte rykkes ut med tau. De var inne i hulen i to timer og 40 minutter, og så ingen vesener.

I 1977 var det en journalist og en fotograf fra Bergens Tidende som tok seg inn i hulen. De kom så langt de kunne, og fant en inskripsjon etterlatt av en tidligere ekspedisjon, fra 1959, også da var det en journalist fra Bergens Arbeiderblad som hadde vært der.

Klikk på bildene for større versjoner (Foto: May Lis Ruus 2013)

Ryktene sa også at Gjest Baardsens sølvskatt kunne være å finne langt inne i hulens mørke.

Mareminehollet ligger i Rothaugen, fjellnabben som går ut mot sjøen og skiller Skuteviken fra Sandviken, like ovenfor Nye Sandviksvei. Se Rothaugen på kart på finn.no.

Verken Holberg eller Edvard Edvardsen bruker navnet Mareminehollet, så det kan være fra 1800-tallet. Men hulen er kjent som det nå, og navnet kan ha hatt det som kallenavn siden maremine er det samme som havfrue.

• • •

Videre lesning

• • •

May Lis Ruus 2014