Postmesterhuset i Audunsgården

Året før Børne- og tugthuset åpnet i 1646, fikk Bergen sin første postmester. 

Den første postmesteren het Andersz Larentsøn Leck. Han skrev i sin dagbok at han den 24. februar 1645 av slottsherren på Bergenhus, borgermesteren og rådet ble «forordnet oc antagen til Postmester heri Bergen … oc var det den første Gang nogen Postmester her før har verret …» (Kilde)

• • •

I Audunsgården på Strandsiden var det postmesterfruen Lisbeth som tok imot brevet. Hun var datter av Arianche Welding, som hadde vært kvinnelig postmester inntil datterens ektemann, Rotgeir Wendelmann, overtok vervet.

Fra Nattmannens datter 16

Smørsgården (Audunsgården). Klikk på bildet for å se et større område.  (Kilde: Arne Solli og Geir Atle Ersland (2005-12), Kartportalen BerGIS, http://bergis.uib.no/, Bergen. Gjengitt med tillatelse.)

Smørsgården (Audunsgården). Klikk på bildet for å se et større område.
(Kilde: Arne Solli og Geir Atle Ersland (2005-12), Kartportalen BerGIS, http://bergis.uib.no/, Bergen. Gjengitt med tillatelse.)

Posthuset i Audunsgården 

Audunsgården, norrønt Auðunargarðr, lå på Stranden utenfor Jonskirken, på hjørnet av Strandgaten og Smørsallmenningen.

Gården hadde navn etter en av de tidligste eierne, ridderen Audun Hugleiksson Hestakorn (død 1302), som ble henrettet på Nordnes. Senere ble gården også kalt Smørsgården etter riksforstander Jon Svalesson Smør (ca. 1420–1483).

Opprinnelig var gården eid av Jon Smør, ridder og slottsherre på Bergenhus 1472-83. Eiendommen var en av de få bevarte middelaldergårder i Bergen da den ble totalskadet i bybrannen 1916. (Kilde)

Audunsgården merket med 1609 (steinbygningen til høyre) var Bergens postkontor fra 1647 til 1702, og sannsynligvis også Weldings vinkjeller. Gården var opprinnelig eid av Jon Smør, ridder og slottsherre på Bergenhus 1472-83. Gården ble ødelagt i storbrannen i 1916 og etter reguleringen forsvant almenningen. (Fotografiet er i Postmuseets eie, årstall ukjent, men før bybrannen 1916.) (Kilde: Wikipedia, CC-lisens)

Audunsgården merket med 1609 (steinbygningen til høyre) var Bergens postkontor fra 1647 til 1702, og sannsynligvis også Weldings vinkjeller. (Fotografiet er i Postmuseets eie, årstall ukjent, men før bybrannen 1916.) (Kilde: Wikipedia, CC-lisens)

Audunsgården (senere Smørsgården) tidlig 1900-tallet. (Foto: Ralph L. Wilson/UBB -WIL-A-003)

Audunsgården (senere Smørsgården) tidlig 1900-tallet. (Foto: Ralph L. Wilson/UBB -WIL-A-003)

Postmesterfamilien

Den andre postmesteren, Helmiche Welding, ble utnevnt i 1647 av lensherre Henrik Thott og generalpostmester Henrik Morian, i forbindelse med at postruten mellom Bergen og Christiania ble opprettet.

I koppskattmanntallet 1645 var han oppført med «qvinde, 1 pige och 1 amme». Helmiche var skipper og vinhandler, og postmestervervet var en bigeskjeft. Han importerte rhinskvin og spanskvin, og hadde dessuten byens eneste vinkjeller, utenom hanseatenes.

I 1655 fikk han klager på at han «ikke tok seg tilstrekkelig av postens hurtige gang». Til dette svarte den daværende slottsherren, Ole Bjelke, at Welding var blitt innsatt av framtredende menn, og dessuten hadde han «bragt postvesenet her med temmelig umake til god skikk, og han hadde ikke nogen skyld i postens langsomme gang.»

Helmiche Welding døde i 1660, og hans kone Arianche overtok postmesterembedet som hun innehadde i 8 år. (Kilde)

Helmiche og Arianche hadde flere barn. I 1668 ble datteren Cathrines ektemann, Oluf Willumsen, ny postmester. Han hadde vervet bare i 1 år. Året etter ble en annen datters ektemann, postmester. Lisbeth Welding var gift med Rotgier Wendelmann, som hadde vervet fra 1669 og frem til den store bybrannen i 1702.

I formuestakseringen 1657 er Rotgier Wendelmann ført opp som bosatt i tolvte rode, rimeligvis i Audunsgården. Arianche ble tydeligvis boende på den samme adressen, da hun er registrert i koppskattmanntallene både i 1675 og 1683 som boende i tolvte rode. Det er også rimelig å anta at det er hun som er registrert som «Sl. Hilmiche Vildings Enche» i koppskattmanntallet 1689, der hun er registrert sammen med en «Stinkie Vilding», som kan være samme person som «Christine Velding» i 1683-manntallet. (Kilde)

Stinche

Her kommer også navnet Stinche (Stinkie) inn, selv om jeg ikke har latt det være noen sammenheng til «min» Stinche. Postmesterfamilien var heller ikke min første kilde til navnet, for jeg så det første gang i en navneliste der det sto en Stinche Wild, og det var slik jeg kom på å gi tukthuskvinnen Stinche dette navnet. Men mest sannsynlig er Stinche Welding/Christine Velding den samme som Stinche Wild.

gamlebrev (Illustrasjonsbilde, kjøpt)

Kilder: Arne Solli og Geir Atle Ersland (2005-12), Kartportalen BerGIS, http://bergis.uib.no/, Bergen • Bergens Tidende • Lokalhistoriewiki.noMarcus Billedsamlingen • Bergen bys historie bd. II, Anders Bjarne Fossen 1979

• • •

May Lis Ruus 2014

Bok 16 Den blå sommerfugl – omtale og utdrag

Nattmannens datter 16Nattmannens datter bok 16 «Den blå sommerfugl» er i salg fra 3. februar 2014 til 17. mars 2014. Etter det kan den kjøpes hos forlaget.

• • •

Omtale

Som tjenestepike har Lucie fått et nytt liv. Fru Alexandrina er vennlig stemt overfor tjenestefolkene, men etter hvert forstår Lucie at det foregår ting i familien Broch Wagner som ikke tåler dagens lys. Herman Vekter oppvarter Lucie, og hun angrer på sitt løfte til Lars. Samtidig oppdager hun at Karen Malene ferdes blant folk uten kappen som varsler om at hun er syk.

«Du får meg ikke fra det, Lucie.» sa Karen Malene.
Lucie ble forskrekket da venninnen tok en stein og slo i stykker låsen.
«Karen Malene! Er du forrykt!»
«Du kan gå, bli med inn eller holde vakt. Jeg går i alle fall inn.»
«For Guds skyld! For Gregers skyld!»
Men Karen Malene forsvant inn, og Lucie gikk etter, vel vitende om at hvis de ble tatt, var følgene størst for henne selv.

16-Nøstet med
UTDRAG FRA BOKEN:
«Har du hørt fra Lars? Jeg vet jo ingenting! Fortell, Lucie!» sa Karen Malene.
«Nei, ikke på lenge. Men det er en hyggelig vekter …» Smilet avslørte henne.
«Hva! Er det enda en! Du er ikke sann! Her har jeg kun hatt én mann i mitt liv, og du er på din tredje?» Karen Malene hoppet ned fra muren og slo armene om seg. Hun snudde hodet mot Portgaden, som om hun tenkte. «Var det ikke en mann sammen med dere i sted? Var det ham? Han sto utenfor Emmaus en stund og røykte en pipe. Jeg lurte på hvorfor han gikk ut.»
Lucie smilte megetsigende. «Han heter Herman Bryning og er som sagt vekter. Han sto vakt utenfor Manufakturhuset under karantenen. Og etter det har jeg sett ham jevnlig, uten at det har vært noe mer enn det. Men etter at det kom flere vakter på Manufakturhuset, så vi hverandre oftere, og har blitt litt mer kjent.»
«Du har falt for ham!»
Lucie ble alvorlig og ristet på hodet. «Nei. Men jeg skulle ønske jeg hadde det. Jeg klarer bare å tenke på dragonen på den måten. Det er ham jeg lengter etter. Jeg kan ikke føre Herman Vekter bak lyset. Så jeg sa det til ham, før jeg kom bort hit.»
«Hva sa du?»
«At jeg hadde lovet meg til Lars. Så det var ikke håp for Herman og meg.»
Karen Malene rynket pannen. «Lars? Men er han inne i bildet likevel?»
«Det er innviklet,» sa Lucie og hoppet ned fra muren.
Det var blitt kaldere. De begynte å gå rolig mot den smale stien som førte til porten.
«Hva mener du? Enten er det Lars, eller så er det ikke.»
«Det er bare det at om Lars sto ved siden av Herman Vekter og begge ville ha meg, er det ikke sikkert at jeg hadde ha valgt Lars.» Lucie kjente at hun ble litt varmere i ansiktet av slike usannsynlige ord. «Ikke at det noen gang ville ha skjedd, men … og jeg har jo gitt mitt løfte til Lars. Og delt leie med ham.» Hun hadde ikke fortalt Karen Malene at også dragonen hadde kjent henne. Men hun fikk seg ikke til å fortelle det heller, for det var overvettes usømmelig.
Karen Malene så lenge på henne. «Ønskene dine er altså i denne rekkefølgen. Dragonen. Vekteren. Lars. Har jeg forstått det riktig?»
Lucie sugde på leppen og nikket beskjemmet. Vanskene hun hadde, var ingenting i forhold til venninnens, men likevel var det henne de snakket om. Men kanskje det var godt for Karen Malene, hospitalslemmet som hver dag var omgitt av sykdom og død, å tenke på noen vanlige ungpikebekymringer.
«Så du vil helst ha dragonen, skjønt du tror det ikke er noe håp for dere. Men om du kunne velge mellom denne Herman og Lars, så ville du ha valgt Herman. Jeg forstår at det er vanskelig.»
«Ja, ja,» sa Lucie fort. «Det er ikke så viktig.»
«Jo, det er det, Lucie. Hva er det med vekteren, da? Er han en snill mann?»
«Han virker snill. Og ærlig og morsom, og han synger sanger for meg.» Hun lo litt.
Latteren hennes smittet over på venninnen. «Sanger? Ja, da må du velge ham!»
«Det er ikke bare det. Han er her i byen. Ikke på den andre siden av jorden, som en … en lykkejeger. Han har et yrke og en innkomst. Og hadde jeg tatt ham, kunne kanskje Tilly ha vært hos oss.»
«Du må skrive til Lars og si at du ikke kan holde løftet ditt.»
«Men det går ikke. Jeg har jo allerede delt leie med ham.»
«Og så? Tror du at menn som gifter seg, tar kvinnene for deres dyds skyld? Hva med unge menn som gifter seg med eldre, formuende enker? Hva med de kongelige som gifter seg med enker de vet kan føde barn? Det betyr ingenting. Blir du bare fri fra løftet du ga ham, kan du ta vekteren. Uansett, hvis du er sikker på at du ikke vil ha Lars, bør du skrive til ham. Tenk om han har giftet seg? Eller er … Gud forby … omkommet?»
Lucie tenkte over det. Hun var sikker på at Lars levde, for det var ikke så lenge siden hun fikk det siste brevet fra ham. Selvsagt var det skrevet for flere måneder siden, og mye kunne ha skjedd i mellomtiden. Men hun følte på seg at han verken var død eller gift. Fra hans side var det nok ikke noen endringer. Men kanskje han ville bli like lettet som henne dersom de løste hverandre fra løftet de hadde gitt? Så slapp han å dra den farlige veien hjem for å hente henne. Og hun kunne bli her i byen og ha Tilly nær, og treffe sin far når som helst.
Hun ristet på hodet. Det var ingen løsning å gi opp Lars. Hun kunne ikke leve resten av livet slik det var nå, med stjålne besøk hos faren og den overhengende trusselen om at hun når som helst kunne bli avslørt som den rakkerungen hun i virkeligheten var.
«Det er mer som står på spill enn som så,» sa hun stillferdig. «Tilly er viktig, men det er også min far. Om jeg dro med Lars, kunne både Tilly og far ha blitt med, og vi kunne ha begynt på nytt. I denne byen vil nattmannen alltid være som en brennemerket.»
«Far har giftet seg,» fortsatte Lucie, usikker på hvordan hun skulle gripe det an for at ikke Karen Malene skulle løpe vekk uten å få vite alt. «Men det var ikke hans eget ønske. Det var politimesteren som ville det slik. Kvinnen han har giftet seg med, heter Stinche, og siden hennes barn ikke lever mer, er hun amme. Hun er amme for Gregers. Din sønn.»
Karen Malenes rolige ansiktsuttrykk ble langsomt til en uforstående grimase etter som det gikk opp for henne hva det betydde.
«Er Gregers på … er han blitt … rakkerunge?»
bok16-jentene