Bok 25 I Slottstårnet – omtale og utdag

Nattmannens datter 25

I Slottstårnet

25 I slottstårnetI salg fra 16.02.2015

 

Baksidetekst:

Endelig får Lucie og Ditlef være sammen, men de gode stundene formørkes av tanken på hvor deres lille datter befinner seg. Så blir Christine arrestert. Sammen med nattmannen føres hun av gårde til Bergenhus. Lucie kommer seg inn på festningsområdet, og med hjertet i halsen leter hun etter fangehullet.

Hun så ned på gulvet i håp om at det kunne ligge en sten eller noe annet der som hun kunne kaste inn mot mennesket som satt urørlig. 
   Med ett hørtes en lyd. Et ørlite sukk.
   «Christine!» ropte Lucie så høyt hun våget.
   Men fremdeles var det ingen bevegelse å spore. Lucie begynte å føle seg urolig. Noe var galt! «Far? Er det deg? Hører du meg?»

utsnitt25

Utdrag fra boken:

«Nestor Natmand!» buldret med ett en kjent stemme.
Begge snudde seg. Politimesteren sto med hendene på hoftene. På geledd bak ham ventet seks soldater med musketter i hendene.
«Vi er kommet for å hente nattmannkone Christine Andersdatter og føre henne til arresten. Den midlertidige benådningen er på denne dag trukket tilbake idet hun ikke har lykkes i å oppfylle kravene om å avle en kommende nattmann for Bergen stiftsamt.» Han slo ut med armen. «Soldater, gjennomsøk bygningene!»
«Far …» utbrøt Lucie gråtkvalt. Hun klarte knapt å stå oppreist, men han holdt henne oppe med sine beskyttende armer.
«Husbond? Hva er det som foregår?» Alles blikk flyttet seg til drengestuen. Christine kom gående med en kurv med tøy. Selv om hun var tettbygd fra naturens side, var det ingen bul på magen hennes.
«Christine Andersdatter, du pågripes herved for illgjerningen som ble begått i januar dette Herrens år 1702, der du på tukthuset fødte en dreng i dølgsmål og deretter kvalte ham med din egen fotlenke. For denne forbrytelse er det dødsstraff, og den midlertidige benådningen er i dag trukket tilbake fordi du ikke har oppfylt kravene.»
Nattmannkonen ble hvit i ansiktet, og kurven falt i bakken. Små plagg ble liggende på den gulbrune marken. Hun så ut som om hun skulle besvime.
«Midlertidige …»
Lucie hadde fremdeles farens armer om seg, men oppmerksomheten hans lå på Christine. Uten et ord trakk Lucie seg ut av armene hans så han var fri til å gå til sin hustru.
Nestor Natmands skritt var tunge mens han gikk mot den lamslåtte kvinnen som ikke hadde visst at benådningen hadde en betingelse.
«Christine … jeg ville ikke si noe, for jeg … jeg var sikker på at du ville bli barntung.»
«Barntung? Hva er det dere mener?» Hun uttalte ordene med tydelig forvirring. «Er jeg … er jeg ikke fri likevel?»
Nestor omfavnet sin kone, og idet hun skjønte hva denne dagen hadde brakt, utstøtte hun et forpint skrik. Hun sank til bakken, og hennes mann omfavnet henne.
Lucie ristet av kulde og frykt mens hun så på den langsomme oppvåkningen til den rå virkeligheten. Christine hadde i villelse og fortvilelse tatt livet av sitt nyfødte barn, men i stedet for skarpretterøksen hadde hun blitt nattmannkone. Kvinnen hadde trodd at hun hadde fått livet i gave, og hadde ikke ant at hun hadde levd på lånt tid.
«Jeg er lei for det … jeg skulle ha fortalt det …» Nattmannens stemme var gråtkvalt og nesten ikke mulig å høre, der han satt sammenkrøpet mens kroppen omsluttet konen han hadde kommet til å holde av.
Politimesteren var alvorlig for en gangs skyld. «Du fikk en midlertidig benådning der betingelsen var at du skulle bli svanger innen et halvt år. Nestor forhandlet fristen til desember. Tiden er ute.»
«Men det var siste dag i desember …» mumlet Lucie, tappet for kraft.
Christine utstøtte et jammerhyl, og det ble helt stille.
Soldatene sto urørlige, men de bøyde hodene vitnet om et snev av menneskelighet. Ingen av dem så opp. Alle som én syntes det var hjerteskjærende, det var ikke vanskelig å se på dem.
«Kom vi for sent?» Herman var med ett ved siden av Lucie, og hun brøt sammen. Han la armene om henne for å holde henne på bena.
«Vekter Bryning, hva gjør De her? De har vakt nå.» Politimesteren så på ham med smale øyne. Så skjønte han det, for munnen krøllet seg i et kaldt smil. «Jeg forstår. De kom for å advare. Dette koster Dem stillingen.»
Lucie kjente hvordan Hermans kropp spente seg idet han trakk pusten. «Hun er mer verdt levende. En død rakkerkone kan ikke unnfange barn.»
«Vi skal alltids klare å skaffe en ny rakkerkjerring til å avle unger,» spottet politimesteren, knapt uten å møte vekterens blikk.
«Christine kan ennå bli svanger! Og Marte … rakkerdrengens kone er ventende!» ropte Lucie i et fåfengt håp om å få politimesteren til å ombestemme seg.
Denne gangen vendte politimester Berg seg til Lucie og ristet avvisende på hodet. «Ungen kan dø. Det kan bli en jente.» Blikket hans flyttet seg til Herman. «Da hospitalslemmet – hun De senere gikk hen og giftet Dem med – hentet hittebarnet som jeg plasserte her, var Stinches skjebne forseglet. At det har tatt tid, har ene og alene med brannen å gjøre. Nå skal hun ha straffen for den udåden hun har begått. Menn, grip henne!»
Det ble helt stille. Soldatene nølte.
«Grip mordersken!» brølte politimesteren.
Den yngste av soldatene tok et steg frem. Blikket flakket usikkert, og han så seg over skulderen for å se om hans feller gjorde det samme som ham.
«Grip henne, ellers mister dere huden, alle som én!» kom det på nytt fra den rasende politimesteren.

• • •

Illustrasjon: Vebjørn Strømmen

Boken kan bestilles hos NorskeSerier

• • •

Noen tilbakemeldinger fra leserne

Hilde: Nettopp ferdig med siste bok. Veldig god! Som alltid. Men denne gjorde ekstra godt!

Turid J: Har lest ferdig siste bok nr. 25 – huff så spennende. Denne serien kan fortsette i mange bøker til – håper jeg.

Mary-Ann: Går helt inn i verdenen og vil ikke forlate den.

Kitty: Feeeeerdig med nr 25…. Og som vanlig så må jeg bare skryte av den fantastiske forfatteren. 🙂 Utrolig bra bok 🙂 Jeg klarer ikke å spare på bøkene i denne serien.

Marit: Jeg fikk min bok på fredag, i går var den ferdiglest. Så spennende.

Anne L: det er en herlig serie. Gleder meg til nr 26. Ha en fin dag.

Åse: Då var bok 25 utlest og som vanlig var den kjempe flott May Lis Ruus Thanks

Anne L: Har nettopp lagt fra meg bok nr 25.Den var super. Åhhh det er så leeenge til neste. Du skriver så bra. Gleder meg til hver bok. Klarer ikke legge den bort når jeg først har begynt å lese.

Kari B: Ja, nr. 25 var veldig bra.

Mary-Ann: Ja altså ferdig nå:) En VELDIG god bok:) Kan jo ikke skrive for mye, men at boken dreide seg om to elskede som ENDELIG fikk tid sammen.

Trine: Ble ferdig med den i kveld jeg også. Alltid like spennende!

Camilla T: Du er fantastisk flink å skrive spennende avslutninger på bøkene. Hvordan skal jeg kunne vente helt til neste bok? Den siste her var ulidelig spennende.

Marit: veldig god bok 🙂

Helga: Boken var så flott Håper på at neste bok blir en «murstein» på 8-900 sider Nå er de jo bare noen timer med kos

Hege S: Liker den…. Rasende på deg!!!! Vil ha 26 nå med engang

Camilla T: Den er utrolig spennende

Turid: Gleder meg til bok nr. 25 kommer ut i dag. Nysgjerrig nå på hva som vil skje. Bøkene er super gode.

Kristin C: Fikk på tirsdag, og har alt lest den ut og levert den videre til mamma vi leser begge 2 og diskuterer flittig etterpå klarer nesten ikke vente på neste bok

Anne-Grethe: Skal begynne på Nattmannens datter nr 25. Spennende serie. Blir helt hekta.

Julen før i tiden

Det er ikke bare i vår tid at det er travelt før jul. Lille julaften var som oftest årets mest kaotiske dag, og man pleide å si når huset var spesielt rotete: «Det ser ut som på lille julaften». 

Hele desember var det mye som skulle gjøres både inne og ute. Blant annet skulle juleølet brygges, og på Thomasmesse 21. desember skulle det stikkes og prøvesmakes. Tomasmesse ble delvis regnet som vintersolverv, for i norrøn tid ble julfreden lyst fra denne tiden.

Å vaske seg ren og ha noen nye klær til julehelgen var viktig. Man skulle gå fornyet ut av det gamle året og inn i det nye. Den som ikke fikk seg noe nytt, ble kalt julefant eller skitbukk, og ble straffet av julebukken. Skitbukken måtte sitte på en stabbe til spott og spe. Ofte lot man være å skifte klær i det hele tatt i ukene før jul, og søndagen før jul het derfor skittensøndag. Den var som en hverdag hvor ingen fikk ta på seg bededagsklærne.

Julebrygging på 1500-tallet. Den som ikke brygget øl til jul, fikk bøter, slo Gulatings kristenrett fast. (Olaus Magnus)

Julebrygging på 1500-tallet. Den som ikke brygget øl til jul, fikk bøter, slo Gulatings kristenrett fast. (Olaus Magnus)

Julefreden

På Thomasmesse begynte Julefreden. Det sto blant annet i Byloven. Julefreden varte i tre uker, og «enhver voldsomhet begått i denne tid, straffes med forhøyede bøter.»

I Bergens Raadhus-Protokol heter det: «Anno 1593 paa Sct. Thomæ Dag, som er den 21de Decembris, blev sat Julefred efter Byloven».

For å sikre julefreden, gikk menn i byene julevakt. I tallrik flokk gikk borgerne sammen med en tjener, med lykter i hånden og væpnet med kårder, rundt i byen og passet på at ingen brøt julefreden. På alle allmenninger i Bergen stanset de opp og ropte: «Vagt i ho!». Å gå julevakt var noe besværlig, så ofte endte de opp hos venner og bekjente i gjestebud.

Når julefreden varte, måtte ingen arbeide, unntatt det som var nødvendig, som å fôre dyrene. Ingen måtte sysle med noe som var rundt, for det var særdeles uheldig. Retterstedene skulle også hvile. Menneskene skulle holde fred med sine arvefiender: ulver, bjørner, rotter, mus og de kunne ikke omtales ved sitt rette navn.

Lille julaften var Tollesmesse. Da skulle alt av juleforberedelser være ferdig, og bare det mest nødvendige skulle gjøres de nærmeste ukene.

 

Julaften

24. desember var det mye å gjøre og huske på, og man ble ikke alltid ferdig med alt. Mange fikk sanne de gamle ordene: «Året er aldri så langt, juleaften er jo trang».

Husbonden måtte gå rundt og male julekors på dører og i uthus. Når tennene på kveget var gnidd inn med en blanding av salt og sot, kunne Helligaften begynne. Dyrene fikk en ekstraforing denne kvelden, og man sa gjerne noen ord til hestene og kuene, som for eksempel: «Det er julekveld, kyre mi,» eller «Her har du, for at du skal vite at det er jul.» Det var mye liv i stallen den natten.

Lussi, den slemme vetten som viste seg på Lussinatt 13. desember, kunne dukke opp igjen på når julen hadde satt inn. Hvis folk ikke var ferdig med alle juleforberedelsene innen julaften, satte Lussi seg på taket og ropte ned i pipen: «Inkje bryggja, inkje baka, inkje store eldar hava!» Hvis man ikke lyet kunne hun bli så arg at hun rev i stykker pipen.

En mann blir kastet ut av en nisse fordi han ikke har passet sine egne saker. (Tegning av H. Gude)

En mann blir kastet ut av en nisse fordi han ikke har passet sine egne saker. (Tegning av H. Gude)

Ingen skulle glemmes. Å ha en tanke for dyrene, fuglene, trærne og de usynlige, kunne bringe lykke i det kommende år.

På gårdens nærmeste tre helte man melk og øl på røttene, og noen steder satte man på julaften ut et krus øl, noen kaker og et stykke kjøtt foran det største treet. Nisser, engler, vetter og andre usynlige vesener måtte man holde vennskap med. Man kunne sette mat utenfor døren, og bordet skulle stå dekket hele julen igjennon, slik at vandrende tusser kunne nyte god forpleining. Alle dører skulle julenatten stå ulåst, slik at de underjordiske kunne komme frem hvor de ville.

De usynlige veseners gjentjeneste (Olaus Magnus 1555)

De usynlige veseners gjentjeneste (Olaus Magnus 1555)

 

Julaften ringes inn

Når Mariklokkene kimte, gikk julen inn, og dens fred og glede senket seg over alle. Ikke bare mennesker og dyr, men også de hemmelighetsfulle, usynlige vesener. Fra nå skulle hvert rike – menneskenes, dyrenes og de usynlige veseners – passe på seg og sitt.

Når Mariklokken hadde ringt, skulle folkene vaske seg. De bega seg til husets badstue og tok dampbad. Etterpå kledde man på seg rene klær. Særlig viktig var rent undertøy. «Renslighet er en god ting, sa kjerringen, hun vendte sin serk på julaften.»

Den siste som forlot badstuen skulle fyre godt i, slik at varmen kunne holde seg lenge ennå. Hensikten var at de avdøde slektninger skulle kunne ta seg et bad om de lystet.

Huslyden kom inn i stuen, ren utenpå og inni, og hilste hverandre med ordene: «Gledelig jul! Helsen og sunnhet og alt hva kjært er!»

Julaften

Julegaver

Julelysene brant og bordet var dekket med god mat. Nå skulle julegavene utveksles. Skikken med julegaver er gammel, kjent fra romerne til de hedenske nordboere. Antallet gaver kunne bli stort. Erik Rosenkrantz, lensherren på Bergenhus, delte julaften 1560 ut gaver til 187 forskjellige personer. En del var almisser.

En vanlig gave fra husfader til husmoder var julekaker. De kunne være fine med honning og pepper, eller grovere med bare rugmel. I form var de runde som solen, eller som skikkelser av menn, bukker og griser. Sannsynligvis stammer de fra hedensk tid og Tor-dyrkelsen. Spor av disse har vi ennå, i form av kakemenn.

I Lucies tid var det ikke vanlig med gudstjeneste på julaften, men 1. juledag, både morgenmesse og aftenmesse.

Julereisen er ute og vandrer på julenatten. ("Julereia" av Nils Bergslien, 1922 (fritt))

Julereisen er ute og vandrer på julenatten. («Julereia» av Nils Bergslien, 1922 (fritt))

Julenatt

Julenatt er natten mellom julaften og første juledag, var en av de farligste og mest magiske nettene i året. Omtrent alt som var av overnaturlige vesener og trollskap var ute julenatten, derfor var det viktig å ta sine forholdsregler og beskytte seg mot det onde.

Ved midnattstimen, i Frelserens fødselsstund, kunne kveget snakke som folk. Dyrene vendte hodet mot øst og nikket tre ganger, før de ba fadervår. Dette måtte ikke menneskene overvære. En nysgjerrig mann som ville overvære dyrenes snakking, ble gjennom hele natten kastet fra vegg til vegg så han kom ganske syk derfra. Og … «det var ikke kveget som kastet ham.»

Julereien var en brokete samling bestående av nisser, huldre, underjordiske, tusser, troll, hekser og annet pakk, som var ute på julenatten. Derfor var det best å holde seg innendørs etter mørkets frembrudd på julaften, og ikke gå ut igjen før solen hadde stått opp på juledagen. Var man ute julenatten og møtte julereien, da kunne man risikere at de tok med seg ens «hug» (sjel), mens kroppen ble liggende igjen. Og skulle sjelen vende tilbake, så ville en være sykelig resten av sitt liv.

Det var nok overtro for denne gang.

gammeldags_julehilsen-kjpt

 

Gode julenetter!

fra May Lis

Mer om julens gamle skikker kan leses i Nattmannens datter 25.

• • •

Kilder:
• Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede: VII Bog. Aarlige Feste, Troels Frederik-Lund
• Merkedager og gamle skikker av Per Holck, Cappelen 1993
• wikipedia: Julenatt

• • •

May Lis Ruus 2014