Bakgrunn bok 13

Om Nattmannens datter 13

ND13 Ill. Vebjørn StrømmenI denne saken:
Tittelen • Forsiden • Nattmannens prolog • Gnav • Inspirert av min mor og Duran Duran  • Musikk: Sorrig og Glæde • Stinche • Blomst • Datoskriving • Tilbakemeldinger fra leserne

Se også egne innlegg:

Tittelen

Tittelen, Den eneste stjernen er inspirert av skrivemusikken til scenen der Lucie er på Nordnes:

It would seem lonely
If you were the only
star in the night

 

Nattmannen-sitat-stjernen

• • •

Forsiden

På forsiden er Lucie og Tilly, og miljøbildet er fra Rådstuplass. Det lyktes meg ikke å finne bilder fra før 1702, så vi tok utgangspunkt i tilgjengelige bilder og gjorde tilpasninger utifra kilder om når Gamle Rådhus ble påbygget og ombygget. På bildet sees også kagen som skal ha stått på vestsiden av Rådstuen.

Rådstuplass anno 1701. Utsnitt av forsiden på bok 13 (Ill. Vebjørn Strømmen)

Rådstuplass anno 1701. Utsnitt av forsiden på bok 13 (Ill. Vebjørn Strømmen)

Fangekjelleren i Gamle Rådhus. I 1701 var det ikke påbygget, trolig var det de tykkeste murene som var opprinnelige. (Faksimile fra boken Bergen bys historie bd. II)

Fangekjelleren i Gamle Rådhus. I 1701 var det ikke påbygget, trolig var det de tykkeste murene som var opprinnelige. (Faksimile fra boken Bergen bys historie bd. II)

Her er noen eldre bilder, men alle er fra etter bybrannen i 1702, så det så annerledes ut i 1701.

JS_Rådstuplass5

Rådhuset med nattmannen Gard Frostad Knudstad under byvandring 2, august 2012 (Foto: Janneche Strønen)

På Nattmannens datters Facebook-side ligger det et album med bilder fra fangekjelleren.

• • •

Prologen

I bok 13 er det nattmannens prolog. Vi får et lite innblikk i hvordan Nestor Natmand opplevde å komme til Nordnes, og at han legger fra seg sitt gamle liv og går inn i en ny tilværelse.

Denne boken ble skrevet rundt den andre byvandringen, sommeren 2012. I forberedelsene til byvandringen skrev jeg to tekster, og den ene var «Jeg er nattmannen», som Gard skulle fremføre på kirkegården.

På den tredje byvandringen, 30. august 2013, leste jeg denne prologen på arrangementet på Nøsteboden. Det passet veldig bra at det var bok 13 som var neste bok ut da, og at nattmannen hadde fremført den på kirkegården samme dag. Prologen er lagt ut som en egen sak her.

Hør Gard Frostad Knudstad fremføre «Jeg er Nattmannen«

Nattmannen (Foto: Vibeke K. Seldal)

Nattmannen (Foto: Vibeke K. Seldal)

• • •

Inspirert av min mor og Duran Duran

Om kvelden ved bålet forteller nattmannen en liten historie om en jente han hadde ansvaret for en gang.

“Piken sa at en stor hund hadde kommet opp på loftet og bitt i den. Men jeg tror ikke det var helt sant,” smilte faren. “For hunden på gården var bare en liten valp, og den hadde nok ikke klart å gå opp trinnene til loftet. Så det er og forblir et selsomt mysterium.”

Lucie fniste litt, og de andre lo også. Tilly smilte litt usikkert, som om hun ikke var sikker på hva de lo av. Hun kastet et mistenksomt blikk på Balder, som lå og sov fredfullt. 

[…]

“Denne lille piken straffet meg ved å være sint på meg den dagen. Det var med tungt hjerte at jeg måtte gå fra henne der … for å arbeide.”

Lucie så at han svelget, og lurte på om han egentlig tenkte på den dagen han hadde måttet forlate henne.

Nestor Natmand så mot Marte nå. “Men noen ganger er det slik mellom oss mennesker. Og det er vi selv som må finne forsoningen i oss selv. Ingen vet hva som hender i morgen. Vi prøver å ikke vise det, så ingen vet at vi er redde inni oss.” Blikket hans vandret forbi Tilly og Anna og stanset på Lucie. “Eller at vi bærer på en usynlig sorg.”

Fra Nattmannens datter bok 13

Historien han forteller er inspirert av en sann historie min mor har fortalt om seg og sin mor. Min mor var attpåklatt og bodde alene med sin mor, som var enke. De to eldre søstrene hadde giftet seg og flyttet ut. Min mor var nok en stor trøst for min mormor, men det var sikkert ikke bare-bare å være 50 år og eneforsørger med en tung jobb ved samlebåndet på sardinfabrikken på Verftet på Nordnes.

Kristofa

Min mormor, Kristofa Kleppe (1912-1969)

Hendelsen jeg lot meg inspirere av er denne:
Min mor var 10-12 år. I entreen var en nisje med et rødrutete forheng der støvsugeren sto bak
. En dag ville min mormor at min mor skulle vaske opp, men min mor ville heller ut i gaten og spille kanonball med de andre ungene. Det ble en liten krangel, og min mor måtte pent ta oppvasken før hun fikk gå ut.

Etterpå gikk min mor inn på rommet sitt for å roe seg ned. Men istedet hisset hun seg bare mer og mer opp. I sinne gikk hun bort til forhenget og satte tennene i det, og det ble revet opp. Det ble en lang flenge på 8-10 cm.

De neste dagene gikk min mor og prøvde å skjule hullet i stoffet. Så en dag oppdaget moren det, og spurte hva som hadde skjedd. Min mor lot som om hun ikke visste noe, og skyldte på hunden til søsteren, Vanja. Som knapt var større enn en puddel. Min mormor skjønte at det var min mor som hadde gjort det, og hun måtte til slutt innrømme det. Det hele endte med at begge fikk seg en god latter. Forhenget ble reparert da min mormor sydde det.

Resten er inspirert av sangen «What happens tomorrow» av Duran Duran. Den passer veldig godt som Nestors ord til Lucie og de andre unge som sitter rundt leirbålet den kvelden. 

Jeg elsker å skrive slike scener med musikk til, det er som om jeg lager min egen musikkvideo i hodet, og senere når jeg hører sangen, minner den meg om den scenen. Det blir nesten som mitt eget minne, som om jeg var der.

Sangen med musikkvideoen:

Teksten (Kilde):

Child, don't you worry
It's enough you're growing up in such a hurry
Brings you down, the news they sell ya
To put in your mind that all mankind is a failure

But nobody knows
What's gonna happen tomorrow
We'll try not to show
How frightened we are

If you'll let me, I'll protect you
However I can

You've got to believe
It'll be alright in the end
You’ve got to believe
It’ll be alright again

Fighting because we're so close
There are times we punish those who we need the most
No we can't wait for a savior
Only got ourselves to blame for this behavior

And nobody knows (nobody knows)
What's gonna happen tomorrow
We try not to show (try not to show)
How frightened we are

It would seem lonely
If you were the only
star in the night

You've got to believe
It'll be alright in the end
You've got to believe
It'll be alright again

And nobody knows
What's gonna happen tomorrow (nobody knows)
So don't let go
Now we've come this far

Hold my hand please
Understand me
You're never alone

We've got to believe
It'll be alright in the end
(Nobody knows)
We've got to believe
It'll be alright my friend
So don't let go

And yes we believe
It'll be alright again
Don’t let go

• • •

Musikk: Sorrig og Glæde

“Alle har sitt, stort eller lite,” sa Lucie stillferdig. Hun hadde ikke sagt noe på lenge, men ordene fra en av salmene husmor Halland stadig ba dem synge, fikk en ny mening i kveld.

“Sorg og glede vandrer sammen,” la Anna til. Hun så på Lucie, som nikket.

“Vi kan synge den,” smilte hun. “Til ære for denne gledens dag.”

Fra Nattmannens datter 13

Sangen «Sorrig og glæde» var sentral i den scenen på nattmannens grunn den lørdagskvelden. Den ble også sunget av barnelemmene utenfor Manufakturhuset på Byvandring 2 og 3.

Barnelemmene synger "Sorrig og glede" på byvandring 3 (Foto: MLR)

Barnelemmene synger «Sorrig og glede» på byvandring 3 (Foto: MLR)

Se tidligere sak om sangen med link til YouTube.

Vielsesritualet er fakta og hentet fra Danmark og Norges kirkeritual 1685, kapittel 8. (Kilde)

• • •

Spill: Gnav

Gnav1

“Gnav …” Lucie kunne bare se et stykke tykt papir uten noen form for dekor. Men noe i henne hadde skjønt det, for hun vegret seg for å snu det.

“Det er tallkort, og en potte og en katt og en narr. De er minst verdt. Og så er det matadorene. De er de beste. Jeg husker at vi pleide å spille Gnav i julen … før min far stakk av. Det var derfor han forsvant.” Annas stemme døde ut.

Fra Nattmannens datter 13

Gnav er et kortspill kjent fra 1300-tallet i Italia, kalt Cuccù. Det kom via Tyskland (Hexenspiel) til Sverige (Kille) og Danmark-Norge (Gnav) på 1600-tallet, hvor det ble et populært hasardspill. På 1700-tallet forbød kong Christian VI kortspill, og det førte til at Gnav ble spilt videre som et brikkespill.

«Den andre matador», som er dragon-kortet, var et av tittelforslagene jeg hadde til denne boken. Sammen med «Blodregn». Men valget falt på «Den eneste stjernen», og det var jo mye finere.

Vi spilte mye Gnav da jeg var liten, og det er der jeg har dragonen fra. Jeg kjøpte kortspillet da jeg skrev bok 13, og vi har spilt det litt med barna. Det er fremdeles ganske gøy.

Gnav2

• • •

Stinche

Det kommer nye kvinner inn på Manufakturhuset, og en av dem heter Stinche. Navnet er ikke oppdiktet, det finnes i flere varianter i kildene.

Fakta:
Det fantes en kvinne i Bergen som het Stinche Wild i tidsrommet 1680 til 1730. Det er trolig den samme som er nevnt i forbindelse med slekten som drev posthuset i Audunsgården på Stranden på denne tiden, Stinkie Vilding/Velding/Welding. Det er sannsynligvis et kallenavn for Christine.

Christine Velding (Stinkie Vilding) var datter av postmester Helmiche Welding (død 1660) og Arianche Jacobsdatter (død 1706). Arianche overtok vervet som postmester etter sin mann, og ble dermed Norges første kvinnelige postmester. Etter 8 år overtok svigersønnen vervet.

I koppskattmanntallet for 1689 var det 6 kvinner i Bergen som var oppført med navnet Stinkie.

Ekstern side: Stinkie Vilding i koppskattmanntallet 1689

• • •

Rose-kjøpt-litenBlomst

Jeg leste sitater av Martin Luther (1483–1546) og kom over noe jeg ville bruke fordi jeg syntes det var fint sagt.

Lucie skyndte seg å presentere Tilly som et av barnelemmene ved Manufakturhuset, og herr Lyche den eldre løftet på hatten mens han bukket. “Nok en bedårende liten blomst. Med en så fin, rød kappe, tror jeg du er en liten rosenknopp.” 

Tilly la hånden for munnen og kniste. 

Dragonens far lo. “Du vet at en liten blomst ler av gullsmeder, skreddere og dem som broderer. Det de kan utrette, er ingenting mot blomstens drakt. Det sa Martin Luther, vår kirkes far.”

Fra Nattmannens datter 13

(Kilde)

• • •

Datoskriving anno 1701

Omstendelig den gang:

15. april 1683 = den Femtende Aprilis Aar efter Christi Fødsel Et Tusind Sex Hundrede Firesindstyve og Tre

(Kilde: Innledning Chr. Vs danske lov)

• • •

Tilbakemeldinger fra leserne

Elin: Jeg må få si at jeg synes slutten på nr. 12 og nr. 13 var ypperlig. Begge bøkene er vidunderlige!! Og jeg gleder meg masse, masse til nr. 14. Du skal ha tusen takk for mange timers underholdning, May Lis Ruus! Det finnes ingen univers som kan måle seg med ditt, for Lucies verden er noe helt for seg selv!

Eldrid: Kjenner jeg får blodpumpen til å virke godt, ja. May Lis Ruus er en SINNSYKT god forfatter!!!!!!!! en ting er i allefall sikkert; Du skuffer IKKE!

Kitty: bok 13 var like bra som de forrige 12 ❤

Kjersti B: Jeg er nå klar til å begynne på Nattmannensdatter nr 13. Dette er utrolig spennende og som jeg har sagt før jeg leser de som en historie bok jeg. Du er flink May Lis Ruus. Nå venter jeg bare på kvelden så jeg kan hoppe i kassa å lese mer. Takk for flotte bøker.

Marit: Da var bok 13 ferdig lest og syns den var veldig fengende og godt skrevet! Gleder meg til å følge Lucie videre! Veldig fengende og god serie dette 🙂 Anbefales 🙂

Ingunn: den er umulig å legge fra seg denne. teller dager til neste bok

Monica A: Har lest ferdig bok 13 nå og biter negler til jeg får nr 14!!

Katrine: Ferdig me bok 13, no e d bare å vente i spenning på den neste!!

Kristin: Har nå lest Nattmannens datter nr. 13 «DEN ENESTE STJERNEN», og ser frem til neste bok. Kjempegod serie

Eva: Å gleder meg til å lese denne Flott serie og så spennende 🙂

Linda: Bok nr 13 lest. Og FOR EN SLUTT!!! Sluttet med at jeg ropte neeeeeeeiiiiiiiiii!!!! Gleder meg som farsken til neste, som er ALTFOR lenge til!!! Som vanlig Tusen takk May Lis Ruus for at du gir oss en så spennende reise til 1700-tallet

Inger: Kjempeserie 🙂

Siw: Var ferdig på søndag…virkelig dratt den ut…teller dagene til neste. Spennende..gode..underholdenende og lærerike. May Lis skriver fantastisk godt og så engasjerende….

• • •

May Lis Ruus 2013

Utdrag fra bok 13

Nattmannens datter bok 13 «Den eneste stjernen» kommer i salg 30. september 2013

Omtale av Den eneste stjernen

13 Den eneste stjernen

13 Den eneste stjernen

Lucie rømmer fra Manufakturhuset for å lete etter Tilly og hjelpe faren. Hun søker ly i dragonens hus, men blir oppdaget og beskyldt for tyveri og hor. Familien Broch-Wagner forlanger at presten skal gi Lucie straff som fortjent.

“Dette er straffen for din lettsindighet,” sa presten.
“Hva vil hende nå?” Lucie hikstet midt i setningen.
“Kirketukt ville vært det rette, men herr Lyches navn bør ikke nevnes i en slik sammenheng.” Han så alvorlig på henne.
“Mange takk,” hvisket hun.
“Men det hjelper ikke deg, er jeg redd,” sa presten.
Det gikk kaldt nedover ryggen hennes.

• • •

UTDRAG FRA BOKEN:

Lucie var kommet helt opp på tunet før Balder roet seg. Den tidde, men logret ikke.
“Hva er det med deg, Balder? Hva har hendt her?” Hun stolte ikke helt på dyret og nærmet seg forsiktig.

På bakken lå en krakk veltet, og en liten gryte og to nesten tomme treboller lå på bakken. Rester av grøt fløt i det visne gresset. Lukten av sur, våt aske svevde forbi nesen hennes, og hun bøyde seg ned mot bålfatet som nylig hadde blitt slukket.
“Tok de far, Balder? Og Bo også?”

Faren og Bo måtte ha sittet her og spist middagen sin i fred og ikke ant noe. Så måtte de ha kommet, de som trodde at nattmannen hadde drept secondmajoren for å få hesten hans.

Lucie ristet på hodet. Nei, det var kanskje ikke slik det var. Alt vekteren hadde sagt, var at politimesteren og hans menn skulle hente nattmannen inn til forhør på grunn av en hest som tilhørte en savnet mann.

Men Lucie visste innerst inne at det måtte være så ille som hun fryktet. Flere hadde sett nattmannen ute i Sandviken to dager tidligere. Utenfor byens grenser – utenfor hans område. Nå var en soldat sporløst borte, og hesten hans befant seg hos nattmannen. Det måtte være åpenbart at mannen ikke hadde forært hesten til nattmannen, for at det var en god hest, var lett å se. Secondmajoren ville ikke ha gitt slipp på den. Ikke med mindre han var død.
“Herr Høk, dragonens far. Han kan gå god for far,” sa Lucie halvhøyt ut i luften.

Hun snudde seg og så utover fjorden. Sandviken lå der på den andre siden med sine brune sjøboder. Skulle hun hente herr Bastian Lyche og få ham til å følge med henne til Rådstuen? Det ville ta lang tid å gå rundt siden hun ikke hadde mulighet til å betale for båtskyss. Og tid var nettopp det hun ikke hadde.

Lucie veide mulighetene opp mot hverandre. Kunne nattmannen klare å overbevise lovens menn om sin uskyld? Han måtte i så fall lyve, for han kunne ikke fortelle om dragonens duell. Og han ville aldri innrømme hvorfor han egentlig red ut til Sandviken den morgenen, for da ville han avsløre at han ville komme sin datter til unnsetning. Så vidt Lucie visste, var det kun politimesteren som visste om slektskapet, ikke de andre embedsmennene og vekterne som holdt til i Rådstuen.

Kanskje politimesteren ville be om å få snakke med herr Høk, om Lucie fortalte om ham. Hun nikket sakte. Ja, det ville være det beste.

En svak lyd fikk henne til å snu seg igjen. Døren i nattmannens skakke stue sto på gløtt. Hun stirret mot mørket der inne og kjente at hjertet allerede følte frykten hun selv prøvde å stagge.
“Er det noen her?” Lucie lyttet. “Bo? Er du her?”

Lucie så på Balder. Den sto fremdeles anspent. Hva var det som foregikk her? Hva var det med hunden?

• • •

Fra NorskeSerier