Emmaus – herberge og bordell

Emmaus er fra 1500-tallet. Det tilhørte opprinnelig Nonneseter kloster og var et herberge, eller et tafernishus, beregnet på tilreisende etter kongelig forordning. Etter reformasjonen ble dette og tilsvarende herberger gjort om til verdslige skjenkesteder. Her ble det kun servert øl, for vin ble skjenket fra egne vinstuer. 

Huset sto like innenfor Stadsporten og var det første som møtte de tilreisende som kom landeveien fra sør. Det var et av byens flere «letfeldige huuse», altså skjenkestue og bordell.

Emmaus til høyre. Utsnitt av nattmannens datter bok 10. (Illustrasjon: Vebjørn Strømmen)

Emmaus til høyre. Utsnitt av forsiden til Nattmannens datter bok 10. (Illustrasjon: Vebjørn Strømmen)

Emmaus

Detalj av Emmaus-veggmaleriet (Foto: May Lis Ruus)

Han tok henne i armen, og hun måtte stanse.

“Hva var det for et sted? Er Emmaus virkelig bare en skjenkestue?” Hun snakket lavt så ikke forbipasserende skulle høre henne.

“Nei, det er også et herberge,” sa Lars, og holdt blikket hennes fast.

“Hva med kvinnene? Serveringspikene? De oppførte seg usømmelig. Er de også bare vanlige serveringspiker og ikke noe annet?”

Nå slapp han blikket hennes og så på et punkt langt bak dem.

“Nei. Du har rett. Emmaus er ikke bare en skjenkestue og et herberge. Det er også et gledeshus.”

Fra nattmannens datter nr. 2, Morgenstjernen

• • •

Fyll, vold og hor hadde lenge vært et stort problem i det mannsdominerte Bergen. Rundt år 1600 var det mellom fem og seks hundre ugifte menn ved Det Tyske Kontor, i tillegg til mange andre tilreisende sjømenn fra andre land. Også norske menn kom til Bergen med lasten sin. Under det store høststevnet kom ca. hundre nord-norske jekter med tørrfisk. De talte to tusen mann. Fra Sunnmøre, Sogn, Nordfjord og Sunnfjord, samt sør for Jæren, kom fire-fem hundre mann. Og hver onsdag og lørdag var det torghandel med strilene. Til sammen kanskje fire tusen mennesker. I tillegg var det i byen rundt to hundre drenger og svenner som var ugifte. Det var et stort marked for prostitusjon.

Emmaus ligger til høyre for tallet 9. Manufakturhuset er nr. 34. Lungegården er nr. 10, og St. Jørgens Hospital er nr. 13. Klikk på bildet for større versjon.

I 1596 ble det gjennomført forbud mot å drive utskjenking i en rekke små hus i Marken, på Nøstet og ved Erkebispegården. Grunnen var at «der skjer allermest Slagsmaal, Horeri, Rufferi, Tyveri og andet Skjelmeri». Klokken 11 skulle alle skjenkesteder stenge.

Likevel var det så mange som 400 skjenkesteder i byen i 1623, og det ble gjort mange forsøk på å få antallet ned. Men fjorten år senere var tallet fremdeles høyt, ca. 330 skjenkesteder.

Slottsherren skrev: «om at slig forbandet Kroeri og letferdige Huuse maatte avskaffes». Hans løsning var at det måtte opprettes «noen særdeles vertshuuse som den gemene Mand, saa og fremmde kunde have deres Logering udi naar Behov gjordes, saa og visse Personer ordineres som skulde holde Øltap».

Også annen hor var et problem. Det var menn som hadde seksuell omgang med sine tjenestepiker, og hor mellom personer som ikke var gift med hverandre. Byen og kronen fikk store inntekter fra løslevnet, gjennom bøtelegging av de som ble tatt for seksuelle forbrytelser.

Stadsporten og Emmaus (til høyre), ca. 1910. (Fra et gammelt postkort)

Emmaus ble revet i 1927. Det var da bergens eldste trehus. På tomten står nå en sykkelbutikk.

Fra herberget eksisterer det fremdeles en vegg som i dag står på Bergens Historiske Museum, De kulturhistoriske samlinger. Motivet på veggmaleriet forestiller to par som driver seksuelle tilnærmelser bak et tre. Skjult bak unaturlig høye trær står to andre og ser på, kanskje forsmådde ektefeller. Den ene er en maskert mann som holder en pistol.

Det andre elskende paret på Emmaus-veggmaleriet. På hver side av paret står det som antakelig er forsmådde ektefeller. (Foto: MLR)

• • •

Kilder: Gro E. Bastiansen/UiB • Bergen bys historie bind II • Bergen Byleksikon, nettutgave 2013

• • •

May Lis Ruus 2012, oppdatert 19. november 2013

Kingo – Dend XI. Sang

I bokserien er det en del henvisninger til litteratur, salmer, viser og dikt. Som regel står det hvilke som er med bakerst i hver bok.

I bok 2 Morgenstjernen er Lucie og de andre manufakturhuslemmene i Domkirken, og de synger en salme av  dansken Thomas Kingo (1634–1703). Teksten er ikke tatt med, men kan leses under her.

Selv om språket ofte er tungt, synes jeg det er fascinerende å lese ordene de brukte den gang, og ikke minst den ofte svulmende måten å ordlegge seg på.

I en tid der få kunne lese og skrive, var pugging viktig. Salmer var nok en del av opplæringen som for det meste foregikk i kirken og i hjemmet. På Manufakturhuset og andre institusjoner var nok salmer og bønner en del av morgen- og kveldsritualet.

Her er salmen som lemmene altså kunne utenat.

Dend XI. Sang
Keed af Verden, og kier ad Himmelen

Far, Verden, far vel,
Jeg keedis nu længer at være din Træl,
De Byrder, som du mig har bylted oppaa,
Dem hvister jeg fra mig og vil dem forsmaa,
Jeg river mig løs, og og jeg keedis nu ved
Forfængelighed,
Forfængelighed.


Hvad er det dog alt
Som Verden opsminker med fauer Gestalt?
Det er jo kun Skygger og skinnende Glar,
Det er jo kun Bobler og skrattende Kar,
Det er jo kun Ise-skrog, Skarn og Fortred,
Forfængelighed,
Forfængelighed.


Hvad er mine Aar,
Som smugende svinder og snigende gaar?
Hvad er min Bekymring? mit Tanke-fuld Sind?
Min Sorrig? min Glæde? mit Hovedis Spind?
Hvad er mit Arbeyde? min Møye? min Sved?
Forfængelighed,
Forfængelighed.


O Riigdom og Guld,
Du jorderiigs Afgud i skinnende Muld,
Du est dog af Verdens bedragelig Ting,
Som voxer, aftager og vexlis omkring,
Du est dog, i høyeste Mercke og Meed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.


Ach, Ære, hvad er?
Hvad er dine Kroner og Krandse du bær?
Misundelse sidder dig altjd paa Ryg,
Du hemmelig stødis og sielden est tryg!
Du ofte der snubler, hvor andre de gleed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.


Ach, Venskab og Troo,
Som alt efter Lykken veedst Fløyet at snoo!
Du smukke Bedragere, heldige Skalk,
Som skuffer saa ofte i Drøfvelsens Kalk
Du est, som og jeg af Forfarenhed veed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.


Ach, kjødelig Lyst,
Som manne med dødelig Læber hâr kyst,
Dit fengende Tynder, din flyvende Gnist,
Hâr mangen i ævige Luer henhvist,
Din Skaal synis Hunning, men Drikken er leed
Forfængelighed,
Forfængelighed.


Saa far sa, far vel,
Du skalt nu ey lenger bedrage min Siæl,
Bedragelig Verden, jeg takker dig af,
Og synker dig ned i Forglemmelsens Grav,
Jeg lengis at bøde min Sorrig og Nød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.


Der skal mine Aas
Begyndis i Ævigheds deylige Vaaer,
Der skal ikke Dagen ved solen opgry,
Ey Maanen tilmaale mig Næde og Ny,
Men JEsus er Solen, hvis Straaler er strød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.


Min Rigdom og Guld
Skal være af idel Bestandighed fuld,
Dend skal ikke Tyven bestiele mig da,
Dend skal ey Spitzfindighed skakre mig fra,
Min Rigdom er frj for ald Jorderigs Stød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.


Jeg Ære skal faa
Fra Thronen min JEsus hand sidder oppaa,
Mig Kronen skal givis med Herlighed fyldt,
Med blodet af Lammet alt over forgyldt,
Dend faar jeg, om Satan end selv det fortrød.
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.


Med Yndist jeg skal
Fremskinne blant Englenis hellige Tall,
Misundeligt Øye mig ikke skal see,
GUds Ansigt mig altjd i Øyne skal lee,
Der skal jeg bespotte dend avindsyg Død
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.


Der har jeg en Ven,
Min JEsus, som elsker og elskis igien,
Mit Øye det seer ham saadan som hand er,
Hand Kierligheds Himmel-blus stedse frembær
Ved Aanden staar Kierlighed ævig i Glød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.


Min Lyst og min Fryd
Forfriskis ved Engle-basuner og Lyd,
Men GUd er ald Lysten for mig og for dem!
Far op da, min Siæl, og ald Verden forglem!
Mens glem ey at Lysten er ævig og sød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

• • •

Kilder: Wikipedia: Thomas Kingo

• • •

May Lis Ruus 2012