Bok 36 – Fra asken til ilden

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 15. august til 10. oktober 2016.
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel.

Omtale

36 Fra asken til ilden

Emme og noen av de andre jentene på Signes Hus befinner seg på en av skjenkestuene på Nøstet. Emme og den gråøyde blir låst inne på et skittent og stinkende kammers. Med ett står en politibetjent i døren. 

Først da de ble ledet inn av døren i fangekjelleren, gikk det opp for henne at hun skulle settes i fengsel. For hor! Hun hørte ikke hjemme her. Ikke hadde hun gjort noe ulovlig, for hun var like urørt som før. Og ikke var det hennes skyld at hun hadde befunnet seg bak en låst dør på Madam Fröhlichs bordell. Det verste var at hun ikke engang kunne si hvem hun egentlig var.

•

Utdrag

Fra ingensteds kom husets madam strenende over gulvet.

«Og hva står på her?» spurte Madam Fröhlich myndig. «Hvem er skyld i dette griseriet?»

«Den vesle villkatten der,» sa den fornærmede Gjespe-Jesper, som nå hadde kommet seg på bena igjen. Stemmen var hes og sprakk underveis.

Emme så at flere rundt bordet nikket. Ansiktene var harde.

«Nå? Hva har du å si, jente?» spurte Madam Fröhlich.

«Han tvang seg på meg, og jeg forsvarte meg.» Emme sto med hevet hode og hadde ikke tenkt å fremstå som et offer.

Kvinnens smale øyenbryn skjøt opp, og en håndfull streker tegnet seg i pannen hennes. Så vendte hun blikket mot dansken med kinnskjegget. «Og hva har De å si, min gode herre?»

«Hun drakk av mitt krus, men nekter å vise takknemlighet for min sjenerøsitet,» sa den hese dansken og tørket pannen med håndbaken.

Emme fnøs. «Ingen fortalte meg at jeg må godta krenkelser om jeg takker ja når jeg blir budt et krus,» sa hun høyt og tydelig.

«Hun må være stokk dum,» var det en kvinnestemme som ropte.

«Eller fra landet.»

«Eller katolsk!»

Latteren runget. Emme var het i toppen av sinne og ydmykelse, men gjorde alt hun kunne for å besinne seg.

«Vi vil ha påfyll i krusene som veltet,» krevde en av mennene, og Emme trodde det var han med fippskjegget.

«Hvem skal betale for brennevinet som er spilt? Noen får tørke opp her, det drypper fremdeles.»

Madammen løftet et krus og studerte det. «Vel, jente. Her er det blitt en bulk i messingen, og bordet og gulvet er vått. Jeg holder deg ansvarlig. Vil du legge deg på alle fire og tørke det opp, eller vil du betale for deg? For fireogtyve skilling tenker jeg vi er skuls.»

Emme satte hendene i siden og så utfordrende på vertshusholdersken.

«Jeg har ingenting å betale med,» sa hun trassig.

Det kunne ikke falle henne inn å tørke opp, og ikke hadde hun tenkt å ta ansvaret for det den frekke mannen hadde fortjent. Selv om ingen var klar over det, kom Emme fra en fornem og rik familie som bodde kort vei herfra, og fireogtyve skilling var lommerusk.

«Jo, det har du,» smilte madammen, og blikket hennes gled ned mot Emmes hofter, der ringen blinket på hånden hennes.

Emme fnøs foraktelig, vel vitende om at det ikke var noe ved henne nå som kunne minne om en forsagt fattigpike.

«Ringen min? Den er verdt mye mer enn noen usle skillinger. Jeg betaler ikke med den. Jeg tror De må være gått fra forstanden om De tror jeg betaler for urett som er blitt begått mot meg.» Selv om det kokte inni henne, var hodet forbausende klart. Å våge å tale slik til en eldre kvinne, selv om hun var en simpel skjøge, kom muligens av vissheten om at Emme hadde drukket en bjorr og smakt på brennevin. Hun tok av seg ringen og la den i skjørtets lomme.

«Noe mer nesevist og frekt har jeg knapt vært borte i,» sa madammen rolig. «Men du skal snart få se at ingen piller meg på nesen. Du skal i sannhet få gjøre opp for deg.»

Emme følte situasjonen truende, og ville trekke seg unna. Kvinnen gjorde et nikk, og brått dukket det opp en kjempe av en mann bak Emme. Med brå bevegelser grep han henne i armene og tvang dem bak på ryggen. Det var ikke mulig å komme seg løs.

«Hva er dette?» ropte Emme og prøvde å snu seg for å se ham.

«Nå skal du gjøre opp for deg, jente, og jeg beholder overskuddet for tort og svie.» Madammen klappet i hendene, til tross for at hun allerede hadde alles oppmerksomhet.

«Mine herrer! I dag har vi en ung lekkerbisken å tilby dere. Hvem byr tredve skilling for en stunde alene med denne skjønne ungjenten?»

Det tok ikke mer enn et øyeblikk før et dusin hender hadde løftet seg.

Mens mennene ropte ut hva de ville betale for å dele leie med Emme, sto hun måpende og betraktet dem. Hun kunne knapt tro at dette hendte henne. Vel var hun ikke Emme utad, og navnet hennes ville ikke ta skade, men kroppen hennes ville bli skjendet om dette endte slik madammen ville.

Endelig var det som om Emme fikk talens bruk igjen. «Jeg gir meg. Jeg skal betale, eller tørke opp … bare stans dette,» ropte hun mot skjenkestuemadammen.

Men kvinnen overhørte henne. Hun gjentok budene etter hvert som hun hørte dem. «To ort. Noen høyere?»

Emme vendte seg mot de to venninnene hun hadde kommet hit med. De satt på benken og så forskrekket ut.

«Hører De ikke, madam? Jeg sier at jeg skal betale det De vil ha. Jeg kan hente pengene nå med det samme, for min far er en holden mann.»

«Din far er død, det sa du til oss,» utbrøt Fride. Stemmen var ikke skadefro, og heller ikke sa hun det særlig høyt, men alle kunne høre det.

«Jeg løy. Min far er sjømann, og han er ikke død. Eller, vi vet ikke.» Det lød ikke særlig overbevisende. «Jeg kan hente pengene, og noen kan følge meg, om De ønsker,» fortsatte Emme.

Hun talte for døve ører. Budene haglet, og madammen fortsatte å oppmuntre dem.

«Hører jeg en daler? Piken har som dere ser yppige former, er forholdsvis ren, og hun blir nok villigheten selv når hun ligger på rygg.»

Mennene målte henne med blikket, nikket, sa noe og slikket seg om munnen.

«Vil De ha mer enn en daler, må vi få en titt på varen vi byr på,» ropte en av offiserene på gebrokkent dansk. Han var trolig nederlandsk.

«Få henne til å kle av seg!» ropte en og ble belønnet med jubel.

• • •

Fra NorskeSerier

Bok 31 – Havfruenes trøst

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 7. desember 2015 til 25. januar 2016. Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel.

Lucie og Ditlef seiler til Trondhjem i Den hvite jomfru. De vil finne Ditlefs far, og om bord har de Christence, som skal sone sin dom. Underveis kommer de ut for et skrekkelig uvær, og skipet grunnstøter. I en liten livbåt kjemper de mot bølgene for å berge livet.

Brått ble de på ny løftet opp, og det kjentes som om de svevde i løse luften. Kjempebølgen lekte med båten som om den skulle ha vært en kork. Overlegen og mektig løftet den bydende båten med de hjelpeløse menneskene i, og overga dem til en ukjent skjebne.

• • •

Ute drønnet tordenen så kraftig at det kjentes som om skipet ristet. Stormen tiltok, og det samme gjorde sjøsyken for de to jentene. Lucie kunne ikke huske å ha vært så dårlig noensinne, selv ikke da hun var svanger med Emme. Tilly hadde kastet opp utallige ganger, og hun gråt og var redd. Urteavkoket så ut til å hjelpe, for omsider falt barnet i søvn, utmattet etter alle påkjenningene.
Selv satt Lucie i stolen i mørket. Hun våget ikke å ha lys på, i frykt for at oljen skulle renne ut og ta fyr.

I halvmørket kunne hun se hvor urolig Tillys søvn var, for det var ikke bare skipets krengning som gjorde at hun nesten gled ut av køyen. Flere ganger måtte Lucie reise seg brått for å hindre at Tilly skulle ramle ut, og til slutt skjøv hun stolen bort til sengekanten. Først da fikk hun litt blund på øynene, men det var ikke annet enn korte øyeblikk, for hun ble revet ut av hvilen før søvnen fikk overtaket.

Ditlef så til dem når han kunne. Han var gjennomvåt av regn og sjøsprøyt, og tennene klapret av kulde. Når han hadde forvisset seg om at Lucie og Tilly hadde det bra, forsvant han igjen, uten å skifte.

Det verste var frykten. Den ble forsterket av sjømennenes rop på dekket over dem. Lucie hørte redselen i stemmene deres. Trampene var hurtige og tunge, og hun kunne se for seg hvordan de løp rundt for å berge løse gjenstander, feste løsnede rep og sikre seilene. Hvordan visste de hva de skulle gjøre? Hva var tryggest, å ta ned seilene eller å forsøke å styre dem? Lucie ante ikke, og hun var takknemlig for at kapteinen lot til å være en erfaren og dyktig sjømann og at mannskapet visste hva de drev med.
Likevel snek de skremmende tankene seg inn i henne, og bilder dannet seg for hennes indre blikk.

Skip forliser stadig vekk. De rives i stykker av de sterke kreftene som mennesker ikke kan styre. De synker til bunns på havdypets våte gravplass, og med seg tar de mann og mus. 

Synet fikk hårene til å reise seg på armene hennes, og hun gispet etter luft. Det var verst å sitte inne i denne trange, mørke, innestengte lugaren. Helst ville Lucie gått ut på dekk i den friske luften, der hun kunne se hva som skjedde … og bundet et tau om livet så hun ikke blåste på sjøen. Men det var midt på natten, og hun måtte være her inne med Tilly. Dessuten hadde nok mennene mer enn nok med sitt, om de ikke skulle ha henne virrende rundt seg.

Gid søvnen kunne forbarme seg over henne, slik at hun kunne sove seg gjennom dette fryktelige uværet. Lucie håpet at Kirsten hadde fått sove. Og Christence … fangen måtte være fra seg av angst der hun lå med lenker av jern om hender og føtter. Lucie kunne høre en lav jamring fra naboveggen. Satt hun der sammenkrøpet og livredd, ute av stand til å tenke klart, uten å klare å rope?

Brått var det som om alt skjedde samtidig. Skipet krenget så voldsomt at Lucie trodde det skulle kullseile. Stolen hun satt i, som var av tung eik, skled bortover gulvet til den ble stanset av veggen. Hyllen som hang oppunder taket, løsnet, og loggbøkene regnet over henne. Fortumlet kom hun seg opp av stolen og krøp bort til køyen der Tilly hadde satt seg opp.

I neste øyeblikk kom rystelsen. Det var som om en ildkule hadde slått ned i skipet, og etterlot seg en lav, men tydelig brumming. Den faretruende lyden var bare opptakten. Buldringen steg og steg og steg til den ble avsluttet i et øredøvende brak.
Oppe på dekk hørtes mennenes brøl, som om de sto foran avgrunnen som førte til dødsriket.

• • •

Fra NorskeSerier