Bok 35 – Månepiken

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 27. juni til 15. august 2016.
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel
.

Omtale

Nattmannens datter 35 - MånepikenEmme sitter ved vinduet på Signes Hus og ser ut på fullmånen. Hun tenker på at en natt vil hun gå ut i mørket, helt alene. Med ett bestemmer hun seg for at denne natten er perfekt. Hun lister seg gjennom sovesalen og kommer ut uten å bli oppdaget. På sin nattlige vandring hører hun et halvkvalt skrik.

«Frue? Hører De meg?» Kvinnen hadde på seg en kappe, og et rutete, blått ullstoff var synlig. Under koneluen stakk det frem noe lyst hår. Hun kunne være på morens alder, kanskje litt yngre. Kvinnens ansikt var nesten lysende blekt, og huden knudrete av arr.

Emme rykket til da hun så det. Sott! Med et gisp trakk hun seg unna. Frykten hun så modig hadde overvunnet litt tidligere, lammet henne for fullt.

• • •

Utdrag

På vei nedover Fjellsiden stanset Emme flere ganger for å se på de utallige bygningene som lå der nede, tett i tett. Måneskinnet fikk alt til å se magisk ut, som om det var et barn som hadde lekt seg og kastet utover små lekehus, og så skrittet opp noen veier og åpne plasser innimellom.

Synet fylte Emme med en letthet som fikk henne til å føle seg glad … og fri. Mest fri. Hun kunne gå her uten at noen ante noe om det. På dagtid var det alltid noen som glodde nysgjerrig på henne, og innerst inne mente de nok at hun burde holde seg inne, og ikke menge seg med allmuefolk i de skitne gatene.

Slik var livet til folk flest her i byen. De kunne ikke streife ute om natten, for det var ingenting å gjøre ute, og det var sikkert ikke tillatt heller. Men det var noe med de mørklagte, øde gatene som tiltrakk henne.

Følelsen av frihet vokste da Emme kom ned til bebyggelsen på Vetrlidsallmenningen. Tomme gater, mørke hus. Dette synet var ikke for folk flest. Bare nattens løse fugler og vektere så det Emme så nå. Ingen dannekvinner.

Hadde moren opplevd å gå i en mørk, folketom gate, omgitt av skygger og kun hørt lyden av sin egen pust og knasingen av sand og småsten under skosålene? Sikkert ikke, for hun hadde vært et barnelem på Manufakturhuset, og de fikk neppe gå ut om natten. Etter det hadde hun vært i tjeneste hos han som var Karen Malenes far, og så hadde hun bodd på Hope et halvt år, og så ble hun gift. Hun hadde gått fra forstander til husbond til slekt til ektemann. Lucie Tønnisdatter hadde neppe noen gang våget seg ut en måneskinnsnatt alene.

Med ett lød det stemmer. Mannsstemmer. Det var sikkert tre eller fire stykker, og de virket oppøst. Trolig i en krangel.

«Full? I fandens navn, mann, jeg er ikke full!» var det en som ropte iltert.

«Han er ikke drukken.» Den andre stemmen var lysere, som om den tilhørte en yngre mann.

Det neste kunne ikke Emme oppfatte, men de dempet seg noe.

Hun kunne skimte et par lys, så enten var det folk på vei hjem fra et lystig lag, eller så var det fanter som rekte rundt. Det kunne også være noe som hadde hendt, og at vektere var kommet til.

«Kom dere videre,» hørtes en annen stemme, men de andre lot ikke til å adlyde.

I det samme singlet det i en flaske som ble knust. Et høyt rop skar igjennom mørket, og det lot til å oppstå håndgemeng.

Med hånden over munnen skjulte Emme et forskrekket utrop. Bare de ikke begynte å slå hverandre ned! Tenk om det var fulle voldsmenn som ikke likte å bli tiltalt av øvrigheten?

Nei, det var sikkert noen stavkarer, noen som hadde fått seg noen krus for mye. De som ikke kunne arbeide, fordi de var syke eller vanføre, hadde rett til å tigge. Disse ble utstyrt med en stav som viste at de var verdige fattige. Kjøpstaden hadde mange slike stavkarer som streifet rundt eller satt hele dagen på streter og allmenninger med luen i hånden. Hvor de var om natten, ante ikke Emme. Det fantes vel noen fattighus for dem også, antok hun.

Hun holdt seg inntil husveggene, og så snart hun hadde begynt å gå innover Lille Øvregate, glemte Emme alt om ståket hun hadde hørt.

Det var en trivelig gate. Husene lå tett, adskilt med ett og annet smau innimellom. De fleste boligene hadde inngang fra gaten, og om de hadde gjerde og port rundt en hage, lå de nok på den andre siden. Et av husene lå litt tilbaketrukket, og hadde en mur rundt seg. Det var nok det som var politimesterens bolig.

Emme gikk litt saktere forbi eiendommen. Tenk at Karen Malene ble kurtisert av den ufyselige mannen!

Tyge Arnoldussen var en narr. Da var faren hans mye hyggeligere. Emme hadde sett gamle Arnoldus Berg fra vinduet mange ganger. Han smilte og lo godslig når han støtte på barn, han bukket dypt for kvinnene, og løftet på hatten og slo av en prat med mennene. Nå som han var en gammel mann og sønnen hadde overtatt vervet hans, hadde den forhenværende politimesteren all verdens tid, og den brukte han på å spasere rundt i byen i nesten all slags vær.

Så vidt Emme visste, bodde herr Berg i huset, slik de fleste gamle gjorde når barna ble voksne og stiftet familie. Kanskje han bodde der oppe på kvisten, slik Emme gjorde? Hun så et svakt skjær i en sprekk mellom forhengene. Noen var der oppe, og de hadde lys på. Det var ikke lov, men hvem skulle forby den tidligere politimesteren å brenne lys om natten? Hun smilte for seg selv og gikk videre.

Det hørtes en lyd, og Emme ble på vakt. Først snudde hun seg, men fordi hetten var oppe, så hun ingenting. Redselen grep fatt i henne som en renneløkke. Hun rev hetten av seg, og stirret inn i skyggene som med ett så uhyggelig dype og lange ut.

«Det er ikke fare på ferde, det er bare hjertet som dunker fortere,» sa Emme halvhøyt til seg selv. «Det er ikke frykt jeg føler.»

Hun svelget hardt. Det var ikke mye hun var redd for. Ikke mørket, ikke vevkjerringer eller orm, heller ikke usynlige vesener, for de fantes ikke. Og mennesker var stort sett snille. Selv hadde hun aldri støtt på noen som ville noen andre vondt, selv om hun selvsagt hadde hørt om både dødelige slagsmål og knivstikkinger.

Det Emme var redd for, var dagligdagse hendelser som falt lett for de fleste andre. Som å være omgitt av mange mennesker, eller å bli spurt om noe mens alle i et værelse så på henne. Ukjente steder og spennende eventyr gjorde henne ikke noe, så lenge det ikke var for mange mennesker rundt henne.

En hurtig tanke fór gjennom henne. Skulle hun snu og gå ned Vetrlidsallmenning? Der var det i det minste folk, og den brede gaten tillot ingen skygger på mange titalls alens avstand.

Nei. Hun så Domkirketårnet rage over hustakene. Det var folk i alle husene her, og hun kunne gjøre anskrik og søke tilflukt et sted om noe hendte.

Hun begynte å gå igjen, men kikket bakover flere ganger. Det gjorde at hun ikke kunne gå så fort.

I det samme hørte hun en ny lyd, og bråstanset. Det var … et halvkvalt skrik?

En katt. Det måtte være en remjende katt. En som satt på et hustak og ikke kom seg ned, eller som kranglet med en annen katt om et fiskehode eller …

På nytt var det der. Som et stønn … et rop om hjelp.

Emme sto helt stille og prøvde å områ seg. Hvor kom det fra? Bak henne. Det kom fra der hun allerede hadde gått.

Kanskje noen var i nød? Under klærne ble hun varm og kald på samme tid. Hun småløp tilbake mens hun gransket alle skyggene.

«Er det noen her?» spurte hun ut i tomheten. Hun kunne ikke rope, for det var midt på natten. Hun ville ikke bli oppdaget, men samtidig var hun nødt til å finne ut om noen var i nød.

«Hjelp … hjelp meg …»

• • •

Fra NorskeSerier

• • •

Et knippe tilbakemeldinger på bok 35 fra Nattmannens datter på Facebook:

Henriette F: Snart er eventyret over, og det er så trist. Jeg oppdaget Nattmannens Datter i fjor ved en tilfeldighet, var på nattevakt og Frostrosen sto i personalbibloteket. Hekta. Så på dette året har jeg nå lest 34 bøker, i kveld starter jeg på bok 35. Bare fem bøker unna slutten. Littskryt 🙂

Turid J: Nettopp ferdig med Månepiken. Utrolig spennende, Emme er datter av sin mor. Fantastisk jente.

Elisabeth S: Ja, no blir det spennende. Gleder meg til neste bok, herlig

Vibeke L: gleder meg masse til å starte på boken, du gjør det jo så spennende for oss som leser 😀 takk for det 🙂

Marit L: gleder meg til neste bok 🙂

Eva F: Jeg leser nummer 35 nå. Herlig serie 🙂

Monica A: Her koses det og

Aase: Eg fikk Nattmannens datter idag ❤ Bare elsker den serien

Hilde O: spennende

Charnette: Fått ny bok i dag,gleder meg til å lese den.

Andea: Hurra. Fått ny bok i dag 😀 Og så har jeg spart opp to-fire mange til sommerferien

Camilla T: Gled deg til den.

Anne-Kjersti: Lykke

Bok 34 – Vindens røst

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 9. mai 2016.
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel
.

NB: Inneholder spoilere

Baksidetekst

Nestor-ND34Lucie har endelig fått visshet om hvem hun er, men det er vanskelig å forsone seg med at sannheten må forbli en hemmelighet. Og det gjør vondt å vite at Ditlef har løyet for henne.

La oss lage en pakt, du og jeg, pustet vinden mot Lucies øre.

Det slo henne at trærne ikke suste. Sjøen lå blank og rolig. Vinden snakket kun til henne. 

Du får møte ham igjen i et annet liv. I dette livet hører dere ikke sammen. I dette livet har deres veier allerede skilt lag. Du har det bedre uten ham, fortsatte vinden med sin lokkende stemme.

• • •
Utdrag

Salomon Grimstad stilte seg ved vinduet, slik at ansiktet hans lå i skygge. Lucie visste at hennes var opplyst, både fra lyset og vinduet.

Mannen hadde et beger i hånden, men han drakk ikke av det.

«Jeg hadde tenkt å tale med Dem i kveld, så da jeg så at De gikk opp hit, tok jeg meg den frihet å følge etter så snart jeg kunne. Jeg håper det ikke er upassende.»

Lucie ristet på hodet. «Jeg ønsket å tale med Dem også.»

Salomon virket ikke overrasket. «Jeg er klar over at jeg stirrer mye på Dem, men som jeg har sagt, er De Deres mor opp av dage. Det er rart å se henne igjen i Dem. Jeg mener … å se Emmelies datter.»

Det siste ordet ga Lucie hjertebank. Det var forståelig at han var nysgjerrig på henne, hun var tross alt hans førstefødte datter.

«Særlig slik De sitter nå, med Deres datter i armene. Slik kunne også Emmelie ha sittet, om ikke Herren hadde tatt henne til seg så tidlig.»

Lucie visste ikke helt hva hun skulle svare til det. Han hadde opplevd et tap, han også, da hans gamle venninne sovnet inn.

«Når fikk De vite at min mor var svanger?» Det var ikke lett å finne riktige ord, men det fikk bære eller briste. Lucie trodde ikke at han kunne se det som uhøflig at hun spurte.

«Det viste seg mot høsten. Da var jeg allerede blitt gift med min kone.»

Lucie-34Det var ikke så mye å si, følte Lucie, så hun bare nikket. Mannen i kammerset hadde blitt bestefar. Det var nok en høytidsstund for ham å se sitt barnebarn for første gang.

Han drakk ut og satte kruset fra seg i vinduskarmen. «Jeg fikk aldri se henne slik. Med barnet i sin favn.» Nå tok han et steg nærmere Lucie i stolen.

«Vil du holde henne?» spurte Lucie.

Det var som om han ikke hørte. Han var kun opptatt av sine egne tanker. «Du er ikke mye eldre enn hun var. Håret var lysere, og nesen litt større. Men øynene … det er som å se inn i Emmelies sjel. Jeg undres på om ungpikekroppen hennes endret seg etter fødselen …» Blikket hans gled ned til utringningen og stanset ved kløften.

Lucie kjente at kinnene ble varme, ikke bare for at en far kunne glane på sin datters byste, men fordi hun hadde sin bestefars galskap friskt i minne. Han hadde også sett Emmelie i Lucie.

«Jeg må legge henne,» mumlet Lucie og reiste seg.

Uten å se på Salomon gikk hun bort til krybben og la Emme ned. Piken var fremdeles våken, men glippet med øynene da hodet traff den lave puten. Lucie bredte over den lille kroppen, og ble stående og påse at datteren fant roen.

Bak seg kunne hun høre at Salomon pustet. Hun skottet bakover et par ganger, men han rørte seg ikke. Da Lucie så at Emme hadde lukket øynene, vendte hun seg mot mannen som var hennes kjødelige far.

«Hvis De har tid, vil jeg gjerne klare opp i forholdet vårt. Hvor vi står.» Hun kjente at hjertet banket fortere, for egentlig ville hun ikke ha denne samtalen, men hun måtte få det ut av verden. «Kan vi gå ut i korridoren?»

Et nesten umerkelig rykk syntes i Salomons ansikt.

«Jeg forventer intet fra Dem, herr Grimstad. Jeg vil bare at vi skal snakke om det, en gang for alle, og så går vi hver til vårt.»

«Forventer …» begynte han, men Lucie ville ha ham ut fra kammerset der de to barna sov.

Hun gikk mot døren og ventet at han skulle komme etter.

Blikket hans var inngående da han langsomt gikk over gulvet. Med den ene hånden rettet han på halstørkleet sitt, før han dro neven gjennom det lange, løse håret. Han sveipet så vidt borti Lucies hånd da han passerte. Var det med vilje?

Da døren til kammerset var lukket, gikk Lucie bort til vinduet. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle begynne, for nærværet av ham fylte all luften omkring henne. Det var vanskelig å puste.

Idet hun snudde seg for å stå ansikt til ansikt med ham, løftet han hånden sin. Før hun fikk stanset ham, hadde han berørt det ene brystet hennes med håndbaken.

«Herr Salomon!» utbrøt Lucie og trakk seg unna. Hva var dette? Hadde hun ikke visst bedre, hadde hun trodd at han gjorde kur til henne.

«Emmelie hadde større bryster enn deg,» sa han lavt. Han stirret på dem.

«Hva behager?» Var han drukken? Eller var han like forrykt som hennes bestefar hadde vært?

«Hun var vakker uten klær.»

Lucie følte seg skammelig behandlet, nesten skitten. «Herr Salomon. Vil De vennligst se meg i øynene?»

«Om forladelse. Jeg skulle ønske jeg hadde sett deg før …»

Han tiltalte henne ikke høflig, og Lucie visste ikke om hun burde påpeke det. Han visste jo hvem hun var. En dannekvinne. Men også hans egen datter.

Lucie prøvde å samle seg. «Jeg har naturligvis også tenkt på Dem, herr Grimstad.»

«Si Salomon.»

«Salomon …»

Grimstad-bonden sto med ett så nær at hun kunne kjenne pusten hans. Hvordan hadde det skjedd? Lucie sto helt inntil vinduet og følte seg trengt inn i et hjørne.

«Jeg vil ikke at Deres kone skal bli skadelidende, ei heller Deres døtre … så hvis vi kan tale om vårt forhold i minnelighet, hadde jeg satt pris på det.»

Snuste han inn lukten av henne? Nesen hans var ved pannen hennes, og hun kunne ha sverget på at leppene nærmet seg huden.

«Min mann kommer snart … han vil også gjerne tale med Dem om hva … om tingenes tilstand.» Lucie hørte at hun vrøvlet. Utsagnet ga ingen mening. «Jeg vet at han bekreftet sannheten, noe jeg mener han ikke burde ha gjort.»

«Hadde du bare … jeg fikk vite at du bodde i skogen i flere måneder. Barntung … slik hun var.»

«Herr Salomon?» Lucie trodde ikke at han var drukken, og i motsetning til morfaren visste denne mannen tydeligvis at hun ikke var Emmelie.

«Jeg vet at du er gift, men … men gi meg denne lille gleden.» Det virket som om han knapt klarte å styre seg.

«Hvilken glede? Nå synes jeg at det er nok, herr Grimstad.» Lucie satte hendene mot brystet hans for å få avstand.

«Du er så lik henne. La meg nyte gjensynet.»

Sinnet veltet opp i Lucie, og hun skubbet ham fra seg. «Hva er du for en mann? Jeg er din datter, ikke Emmelie som du delte leie med!»

nd 34-med

Fra NorskeSerier