Emmaus – herberge og bordell

Emmaus er fra 1500-tallet. Det tilhørte opprinnelig Nonneseter kloster og var et herberge, eller et tafernishus, beregnet på tilreisende etter kongelig forordning. Etter reformasjonen ble dette og tilsvarende herberger gjort om til verdslige skjenkesteder. Her ble det kun servert øl, for vin ble skjenket fra egne vinstuer. 

Huset sto like innenfor Stadsporten og var det første som møtte de tilreisende som kom landeveien fra sør. Det var et av byens flere «letfeldige huuse», altså skjenkestue og bordell.

Emmaus til høyre. Utsnitt av nattmannens datter bok 10. (Illustrasjon: Vebjørn Strømmen)

Emmaus til høyre. Utsnitt av forsiden til Nattmannens datter bok 10. (Illustrasjon: Vebjørn Strømmen)

Emmaus

Detalj av Emmaus-veggmaleriet (Foto: May Lis Ruus)

Han tok henne i armen, og hun måtte stanse.

“Hva var det for et sted? Er Emmaus virkelig bare en skjenkestue?” Hun snakket lavt så ikke forbipasserende skulle høre henne.

“Nei, det er også et herberge,” sa Lars, og holdt blikket hennes fast.

“Hva med kvinnene? Serveringspikene? De oppførte seg usømmelig. Er de også bare vanlige serveringspiker og ikke noe annet?”

Nå slapp han blikket hennes og så på et punkt langt bak dem.

“Nei. Du har rett. Emmaus er ikke bare en skjenkestue og et herberge. Det er også et gledeshus.”

Fra nattmannens datter nr. 2, Morgenstjernen

• • •

Fyll, vold og hor hadde lenge vært et stort problem i det mannsdominerte Bergen. Rundt år 1600 var det mellom fem og seks hundre ugifte menn ved Det Tyske Kontor, i tillegg til mange andre tilreisende sjømenn fra andre land. Også norske menn kom til Bergen med lasten sin. Under det store høststevnet kom ca. hundre nord-norske jekter med tørrfisk. De talte to tusen mann. Fra Sunnmøre, Sogn, Nordfjord og Sunnfjord, samt sør for Jæren, kom fire-fem hundre mann. Og hver onsdag og lørdag var det torghandel med strilene. Til sammen kanskje fire tusen mennesker. I tillegg var det i byen rundt to hundre drenger og svenner som var ugifte. Det var et stort marked for prostitusjon.

Emmaus ligger til høyre for tallet 9. Manufakturhuset er nr. 34. Lungegården er nr. 10, og St. Jørgens Hospital er nr. 13. Klikk på bildet for større versjon.

I 1596 ble det gjennomført forbud mot å drive utskjenking i en rekke små hus i Marken, på Nøstet og ved Erkebispegården. Grunnen var at «der skjer allermest Slagsmaal, Horeri, Rufferi, Tyveri og andet Skjelmeri». Klokken 11 skulle alle skjenkesteder stenge.

Likevel var det så mange som 400 skjenkesteder i byen i 1623, og det ble gjort mange forsøk på å få antallet ned. Men fjorten år senere var tallet fremdeles høyt, ca. 330 skjenkesteder.

Slottsherren skrev: «om at slig forbandet Kroeri og letferdige Huuse maatte avskaffes». Hans løsning var at det måtte opprettes «noen særdeles vertshuuse som den gemene Mand, saa og fremmde kunde have deres Logering udi naar Behov gjordes, saa og visse Personer ordineres som skulde holde Øltap».

Også annen hor var et problem. Det var menn som hadde seksuell omgang med sine tjenestepiker, og hor mellom personer som ikke var gift med hverandre. Byen og kronen fikk store inntekter fra løslevnet, gjennom bøtelegging av de som ble tatt for seksuelle forbrytelser.

Stadsporten og Emmaus (til høyre), ca. 1910. (Fra et gammelt postkort)

Emmaus ble revet i 1927. Det var da bergens eldste trehus. På tomten står nå en sykkelbutikk.

Fra herberget eksisterer det fremdeles en vegg som i dag står på Bergens Historiske Museum, De kulturhistoriske samlinger. Motivet på veggmaleriet forestiller to par som driver seksuelle tilnærmelser bak et tre. Skjult bak unaturlig høye trær står to andre og ser på, kanskje forsmådde ektefeller. Den ene er en maskert mann som holder en pistol.

Det andre elskende paret på Emmaus-veggmaleriet. På hver side av paret står det som antakelig er forsmådde ektefeller. (Foto: MLR)

• • •

Kilder: Gro E. Bastiansen/UiB • Bergen bys historie bind II • Bergen Byleksikon, nettutgave 2013

• • •

May Lis Ruus 2012, oppdatert 19. november 2013

Lettferdige Quinder

På Manufakturhuset delte barnelemmene hjem og arbeid med løse kvinner. Det var ikke bare prostituerte som bodde der, men også de som hadde blitt tatt for hor, altså alt utenomekteskapelig samkvem. 

«Døden og kurtisanen» er beskrevet i Nattmannens datter 4. Motivet er et uttrykk for hvor sterkt prostitusjonen ble oppfattet som en syndig handling. Skjelettet i bakgrunnen forteller samtidig at syndens lønn var døden. (Tresnitt av Nicholaus Meldemann, død 1552)

Prostitusjon – et nødvendig onde

I middelalderen var Bergen en stor by med et dårlig rykte på seg på grunn av mye vold og umoral. Med hanseatene og andre handelsfolk og sjømenn ble det et godt grunnlag for prostitusjon. Øvregaten var på 1400-og 1500-tallet sentrum for prostitusjon, med mange bordeller og skjenkesteder.

Med fare for verre forbrytelser som overfall og voldtekt, var prostitusjon et nødvendig onde. Noen av bordellene var også offentlige og tjente som en ventil for de enslige mennene. Det ble ikke gjort særlig store forsøk på å få en slutt på prostitusjonen før reformasjonen ble innført i 1537.

«The rise of sexual freedom», detalj fra «The Bed» av Rembrandt 1646 (British Museum)

Ekteskapet blir ideal

Med Den lutherske renselse ble sølibatet ikke lenger det mest hellige. Istedet ble ekteskapet sett på som den ideelle leveform. Den reformerte kirke så ekteskapet som kvinnens kall og en naturlig tilstand. Gjennom ekteskapet tjente kvinnen Gud. Hun skulle føre et ærlig, kristelig og fromt liv, være en kjærlig og god hustru,  tukte sine barn og lære dem gudsfrykt, og leve i fredsommelighet med sine naboer.

Den ugifte kvinnen tapte anseelse i forhold til den gifte. All utenomekteskapelig samkvem mellom mann og kvinne ble sett på som forbrytelser mot kirke og konge. Prostitusjon ble nå fordømt over hele Europa, og de prostituerte ble dømt til korporlige straffer.

En kvinne ble bedømt utifra sin ære. Enten hadde man ære, eller så hadde man det ikke. Alt utenomekteskapelig samkvem betydde tap av ære. Hun ble sett på som løsaktig og lettferdig. En løs kvinne møtte mange begrensninger i forhold til en hederlig kvinne med æren intakt, også kalt dannekvinner. For mange av disse løse kvinnene som hadde blitt tatt for hor, kan prostitusjon ha vært den eneste måten å overleve på.

En manns anseelse hadde ingenting med hans seksuelle adferd å gjøre. Han kunne få bøter eller måtte gifte seg med kvinnen han hadde hatt leiermål med, men æren hans ble ikke berørt.

Umoral og dobbeltmoral

Med reformasjonen skulle moralen i samfunnet styrkes ved hjelp av de kristne idealene. Dette, sammen med utbruddet av en syfilisepidemi gjorde at myndighetene fikk stengt mange bordeller. Men prostitusjonen fortsatte, delvis i det skjulte.

Umoralen gjaldt ikke bare prostitusjon, men all hor, altså seksuelle aktiviteter utenfor ekteskapets rammer. Hor innbefattet både skjøger, friller (elskerinner de ikke var gift med) og løsaktige kvinner som var ugifte kvinner som hadde hatt flere leiermål.

Christoffer Valkendorf ble slottsherre på Bergenhus i 1556, og fikk flyttet skjøgene fra Øvregaten til et område ved Sverresborg festning som ble kalt Hekkelfjeld. Fra slottsparken kunne slottsherren og hans menn følge med på hva som foregikk.

«Cupid Undoing Venus’ Belt» (Joshua Reynolds 1788)

Byens embetsmenn unnlot ikke å drive hor selv om det var de som skulle håndheve loven på dette området. Absalon Pederssøn Beyer skriver i sin dagbok i om høytstående menn som hadde friller, så dobbeltmoralen var stor. I dagboken hans kan vi lese at lagmann Guttorm Nilson hadde en frilledatter som kapellanen Peder «forkrenkte» (1563), skolemesteren Jon hadde en frille som døde av pestelenze/pest (1665), byfogdens frille var en trollkone som tok livet av seg i fangekjelleren (1566), rådmannen Nils Guttormsen begravet sitt frillebarn (1569), og lagmannen Axil hadde en  frilledatter som døde av småpocker/kopper (1572). Også de kirkelige hadde friller og frillebarn, deriblant Iver Munk som hadde vært biskop i Ribe. I 1563 skriver Absalon at den gamle skjøge Kastibrog døde. Hun hadde tjent munker, kanniker, prester, hoffmenn og andre.

I 1569 kom en bestemmelse som sa at alle løse kvinner som ikke rømte byen på byfogdens befaling skulle bøtelegges og deretter forvises eller dra opp til Øvregaten. Det kan tyde på at Christoffer Valkendorfs forsøk  på å rydde Øvregaten tretten år tidligere, ikke førte frem.

I 1593 klaget kongen over at tilstrømningen av fattige folk til byen hadde ført til «slemme, utilbørlige og uchristelige Handel, Gierning og løsaktighet, hvoraf meget ondt foraarsages, og Guds vræde, Hævn og Seraf vekkes,…»

Fra Øvregaten til Nøstet

I første halvdel av 1600-tallet forsvinner plutselig ord som hore og andre betegnelser som vitner om prostitusjon, fra regnskapslister og lignende kilder. I 1628 fikk Bergen en ny byfogd, Laurits Markvadsen. Sammen med Ove Wollertsen, som tiltrådte byfogdembedet i 1620, begynte de å rydde opp i umoralen i Øvregaten.

Nøstet overtok som byens horestrøk etter at de prostituerte ble fjernet fra Øvregaten. Mangelen på henvisninger om prostitusjonen i kildene kan skyldes at trafikken fikk foregå i fred i byens utkant der vaktholdet var mindre enn i sentrumsområdene.

I 1637 var det 330 skjenkesteder i Bergen. Noen av disse har vært skjenkestuer, vertshus og herberger, og har fungert som «letferdige Huuse» og bordeller. Herberget Emmaus ved Stadsporten var på 1700-tallet et bordell, og andre var Steinkjelleren og Kaldekullen nær Øvregaten.

Hor ble straffet med kakstrykning, halsjern, forvisning eller med tukthusarbeid på Manufakturhuset i Bergen, og med spinnehus i andre byer.

Skjøger og drukne menn på Sankt Johannisfeiring på Rakkerhaugen i Bergen i 1818 (J.F.L. Dreier)

• • •

Begreper:

• Hor, opprinnelig betydning: Seksuelt forhold der begge (‘helt hor’) eller den ene parten var gift (‘halvt hor’).

• Andre ord for bordeller var horehus (Horrehuus), rufferier og porthus.

• Kvinnene ble kalt for horer, skjøger, løsførkjer, løse/lettfeldige quinder/quindfolk/quindisperson, løsaktige fruentimmere, ruffersker og portkoner. Betegnelsen prostitusjon var også i bruk. Det er latinsk og betyr «å stille frem offentlig».

Bordellet Sølveplet er et oppdiktet navn. To andre kjente bordeller var Vestindien og De fire løver, men de kom senere, på 1800-tallet.

• • •

Kilder: Tatt og forlatt – Lettferdige kvinner i Bergen, Det hanseatiske museum 2000-2001 •  «Væ dig Bergen du fule Sodomæ oc Gomorræ søster». En analyse av utenomekteskaplige forhold i Bergen 1597-1669″ –  Gro E. Bastiansens hovedfagsoppgave 1995Absalon Pederssønn Beyers dagbokBergenskartet • wikipedia: leiermål

• • •

May Lis Ruus 2012