Bordelleier Johan Duckwitz

Dette er historien om Johan Duckwitz, eieren av flere offentlige bordeller i Bergen på 1800-tallet. 

Garverens sønn, som bar samme navn som sin far, kom fra en stor familie, og vokste opp med ti søsken. Johan Duckwitz slo seg opp som herberger og vertshuseier, drev hotell og kjøpte eiendommer og skip, som gjorde ham til en velbemidlet mann til han døde av nervefeber, 75 år gammel.

Men den som trolig kjente bedriften best, var hans kone, Oline, tidligere gledespike. 

Gledespike på Vestindien. (Foto: Vibeke Kristiansen Seldal)

Gledespike på Vestindien. (Foto: Vibeke Kristiansen Seldal)

Johan Duckwitz (1786 – 1861)

Bakgrunn 

Foreldre: Johan Duckwitz (f. 1750) og Divert Henrica Frøchen (f. 1760)

1750: Johan Duckwitz blir født i Bremen (Kilde)

1778: 19. oktober er Johan fadder for Herman, sønnen til skipper Jens Dverhagen og Elisabeth Marie Smith. Dåpen foregår i Domkirken. (Kilde)

1780: 1. august gifter Johan Duckwitz gifter seg med 20 år gamle jomfru Divert Henrica Frøchen i Nykirken. Brudgommen var ungkarl og arbeidet som carduanbereder, en som garver geite- og bukkeskinn. Han var trolig tysk, for han hørte til Mariakirken (Tyskekirken), mens bruden tilhørte Nykirken. (Kildekilde)

——–

Johan Duckwitz f. 1750, gift med Divert Henrica Frøchen, får 13 barn i løpet av 17 år: Grethe, Margaretha, Diewert, Mechtilde*, Georg*, Johann, Georg, Magthilde, Rebecka, Lydia, Gesina, Jacob, Arnold. 11 av dem lever opp. (* = dør før de er blitt et år gammel)

1780: Grethe Duckwitz, født 1780.
Hun gifter seg, og ble senere hetende Steen. Det er mulig at hun gifter seg med en skipskaptein, og får en datter når hun er 36 år gammel. (Kilde)
Hun dør som enke i 23. oktober 1863, 83 år gammel. Hun hørte også til 11. rode, hus 244, og ble begravet fra Domkirken.

Det er sannsynlig at Grethe fikk en datter:
Johanne Hendrikke Steen f. 1816, for det finnes i dag et legat, Johanne Hendrikke Duckwitz Steens Legat, som har til formål å hjelpe trengende.
Johanne Hendrikke opplyser i folketellingen 1865 at hun understøttes av sin onkel. Hun er 50 år og ugift, og hun og Karoline Magrethe Lange f. Sars bor sammen i et hus i 11. rode, nr 244. Karoline er 65 år og enke, og trolig en slektning av Johanne (se under Lydia Duckwitz, som gifter seg og får navnet Sars). (Kilde)
I 1875 er Johanne logerende hos en enke i rode 15. Enken forsørges av den ugifte sønnen på 27 år, som også bor i huset. Han er landskapsmaler. I husstanden er det også en pleiedatter på 36 år, hun er lærerinne, samt en tjenestepike på 25 år. (Kilde)
Johanne Henrikke Duckwitz Steen dør 66 år gammel i 1882, Domkirkens sogn, og er oppført som «skibskapteins ugifte datter». Den ugifte Johanne har arvet sin Duckwitz-slekten, for hun er oppført som rentistinde, altså formuende. (Kilde)

1781: Margaretha Duckwitz, født 21. januar, og døpes 29. januar i Mariakirken. (Kilde)

1782: Diewert Hinricha Duckwitz, født 2. juli og døpes 9. juli i Mariakirken.
Hun er 45 år gammel når hun gifter seg med den 31 år gamle Peder Cornelius Pettersen fra Fana, i Mariakirken. Han er styrmand og blir senere også havnebetjent.
I 1865 bor ekteparet i rode 4, sammen med en husholderske som er 63 år og enke, som ikke mottar lønn. (Kilde)
Skipperborger Peder Cornelius Petters er Divert Hennrikke Peters f. Duckwitz’ pårørende når hun dør av alderdom i 1867, 85 år gammel. (Kilde)

1783: Mechtilde (Meehtelde) Johanne Duckwitz, født 6. august, døpes 12. august, men dør bare 4 måneder og 17 dager gammel. Hun blir begravet 29. desember 1783 fra Mariakirken. (Kildekilde)

1784: Georg Duckwitz, født 19. oktober, men dør bare 7 dager gammel. Begraves i Mariakirken. (Kilde)

1786: Johann (Johan) Duckwitz, født 31. januar. Han døpes 5. februar i Mariakirken. (Kilde)
Blir far til flere barn utenfor ekteskap, gifter seg som 46-åring og driver vertshus og offentlige bordeller. (Kilde)

1787: Georg Duckwitz, født 2. juli. Han døpes 6. juli i Mariakirken. (Kilde)

1789: Magthilde Margretha Duckwitz, født 31. januar i rode 12. Hun døpes 8. februar i Mariakirken.
I 1816, 27 år gammel, gifter hun seg med den 22 år gamle kjøpmannen Herman Rosentræder Winding i Mariakirken. (Kildekilde)

1790: Rebecka (Rebecca) Duckwitz, født 2. juni, døpes 6. juni i Mariakirken. Faren står nå oppført som kjøpmann (ikke corduanbreder).
I folketellingen 1865 er hun oppført som jomfru og ugift, 76 år gammel. Hun bodde også i rode 11, hus 263, sammen med to andre jomfruer på 54 og 62 år. (Kildekilde)
Rebecka dør 82 år gammel i 1872, og er begravet på St. Jacobs kirkegård. Gravsteinens inskripsjon: «Salige ere de døde som døe i Herren». (Kilde)

1792: Lydia Fridericha Duckwitz, født 2. juni, døpes 8. juni i Mariakirken.
Gifter seg med Georg Ferdinand Sars, Lydia Fredrikke Sars f. Duckwitz.

De får minst to barn:

1831: Bernhard Marius (Kilde)

1833: Johanne Henriche Duckwitz f. Sars (23 år) blir født. Hun blir i 1856 gift med ungkar og skibsfører Fredrik Christian Isdahl (27 år, f. 1829) i Nykirken. Han ble senere befragtningsagent.
Deres datter, Georgine Fredrikke Sars Troye f. Isdahl blir født i 1859. Da bor familien i rode 11, nr 233. Hun gifter seg med William Troye, f. 1855, kjøpmann. De bodde sammen med hennes foreldre og en tjenestepike fra Fana. (Kilde)

1875, folketelling: Lydia er er moder og renteist, og bor sammen med sin datter Johanne og hennes mann, Fredrik Chr. Isdahl, agent. Datteren Georgine (16 år) bor hjemme og forsørges av faren. De har en tjenestepike på 24 år fra Tysnes prestegjeld.

1885, folketelling: De bodde på Nykirkealmenning 10 (gårdens navn: 4-58). (Kildekilde)

Lydia er enkemadame når hun dør 84 år gammel i 1876, Nykirken.

1793: Gesina (Jessine) Judithe Duckwitz, født 16. oktober, og døpes 25. oktober i Mariakirken. Faren står oppført som kjøpmann.
09.09.1819 gifter hun seg, 24 år gammel, med styrmand Joachim Friederich Gerdes, 26 år gammel, i Mariakirken. (Kildekilde)

Gesina og Joachim får tre barn, som alle døpes i Nykirken:
1823: Herman Schrøder, døpt 20.06.1823. (Kilde)
1826: Johan Henrich Duckwitz, som dør bare 8 måneder gammel. (Kilde)
1828: Bartholine Catharine Rieck, døpes 24. juli. (Kilde)

1865: Gesina og ektemannen Joachim, handelsmann er blitt 73 år. I deres hus bor den 49 år gamle Hanna Jordan f. Krøepelin, som er Rentenistinde, altså formuende. (Kilde) Hun kan være i slekt med Duckwitz, for i 1875 ble en Georg Duckwitz Jordan født. (Kilde) Georg er sønn av bagermester Johan Joakim Meyer Jordan i 1891, og er oppført som elev. (Kilde)

1879: Gesina blir begravet 08.01.1879 fra Korskirken. Hun var da enke, og hennes pårørende er Joachim Gerdes. Bosted er rode 21, hus 29. (Kilde)

1795: Jacob Duckwitz, født 27. august, døpes 2. september i Mariakirken. Faren står oppført som kjøpmann. (Kilde)

1797: Arnold Duckwitz, født 21. januar, døpes 21. januar i Mariakirken. Faren står oppført som kjøpmann. (Kilde)

——–

1815: Johan Duckwitz, gift med Devet, er borger og vertshusholder. De bor i 12. rode, hus 42, i Domkirkens sogn. I huslyden bor tre av deres barn; Mathilde, Lydia og Gesina. De har to tjenestefolk, en pike og en dreng, begge mellom 16 og 31 år.  De har en logerende mann i huset. (Kilde)

1819: Johan Duckwitz dør, 68 år gammel, og blir begravet fra Mariakirken. På gravsteinens inskripsjon står det: Herunder hviler Støvet af
(Mariakirkegården, plassering: A00 01 16)

1837: Madame Divert Henriche Duckwitz, Johan Duckwitz’ enke, dør 77 år gammel.  Hun er også begravet fra Mariakirken og ligger på Mariakirkegården. På gravsteinens inskripsjon står det: Herunder hviler Støvet af
(Mariakirkegården, plassering: A00 01 17)

——–

Johan Duckwitz

Johan Duckwitz f. 1786 var sønn av Johan Duckwitz (f. 1750) og Divert Henrica Frøchen (f. 1760). Han var nummer 6 i en barneflokk på 13 barn, men to døde før de fylte et år. Johan var den første sønnen som levde opp. Familien hørte til Tyskekirken, Mariakirken, der alle barnene ble døpt.

1818: Johan er 32 år når hans far dør 68 år gammel, og han blir begravet fra Mariakirken.

1831: Johan tar ut borgerskap i Bergen som herberger og spisevert.

1832: Johan Duckwitz blir født 7. januar. Hans far er ungkar Johan Duckwitz, og moren er Berthe Christine Johannesdatter. Gutten blir døpt 19. januar i Domkirken. (Kilde)
De bor i 16. rode, som er ved Rådhusalmenning, og det er i følge branntakseringsprotokollen fra 1768 et strøk som ligger over gjennomsnittet i verdi. (Kilde)

1833: Johanna Duckwitz blir født i Bergen 5. mai. Hun tilhører Domkirken.
Som voksen gifter hun seg og flytter til Paris, der hun dør som enke i 1925, 92 år gammel. (Kilde)

1835: Johan er 49 år gammel når han gifter seg med Oline Olsdatter i Domkirken. Hun er ugift og 38 år. Johans stilling er ungkar tracteur. Hun sogner til Domkirken, og han til Mariakirken. (Kilde) Sannsynligvis har Johans sønn, født 1832, bodd hos sin far, og Oline har blitt hans stemor, for han er senere oppført som Olines pårørende.

1837: Johans mor, Divert, dør, 77 år gammel. Også hun begraves fra Mariakirken. (Kilde)

Johan flytter etterhvert til 11. rode, hus 208 C, muligens det som en periode het Dragesmuget, senere Sydneskleiven.

I følge formuestakseringen i Bergen 1657 var 11. rode et godt strøk med høy gjennomsnittsverdi på husene, og med formuende beboere.

Strøkets verdi kan ha falt de neste hundre år, for i følge Branntakseringen i Bergen 1768/Folketellingen 1801, var gjennomsnittsverdien på husene falt til under gjennomsnittet for alle 24 roder.

I 1768 var rode 11 var den roden med flest hus, og det kan ha trukket ned gjennomsnittsverdien på husene. (Kildekilde)

I dette området bodde Johan og Oline. (Kilde: Foto: Gustav Brosing, UiB, Marcus, ubb-bros-00301b)

I dette området bodde Johan og Oline. (Kilde: Foto: Gustav Brosing, UiB, Marcus, ubb-bros-00301b)

——–

Bordelleierne

Johan Duckwitz tok borgerskap som herberger og spisevert, og tidlig på 1830-tallet drev han og konen et hotell med det fine navn Hotel de Parie ute ved Tollboden på Nordnes. (Kilde)

Oline Olsdatter Duckwitz (f. 1797) var en kvinne som hadde vært en del av prostitusjonsmiljøet på Nøstet i en årrekke. Hun hadde blant annet arbeidet i «Vestindien» i flere år som prostituert.

Ekteparet Duckwitz etablerte seg etterhvert i et flott hus på toppen av Sydneskleiven, men i en periode drev de et vertshus med piker lengre nede på Nøstet. Dette var såpass inntektsbringende at Johan Duckwitz bestemte seg for å kjøpe to av de mest populære bordeller i Nøstegaten; «Vestindien» og «De Fire Løver» på andre siden av gaten.

I slutten av 1841 eide han begge disse bordellene. Fra denne tid og i vel 30 år fremover var disse byens mest kjente bordeller.

Vestindien er huset nærmest vognen. (Kilde: Digitalarkivet, Bergensposten: http://digitalarkivet.no/sab/bergensposten2/piker.htm)

Vestindien er huset nærmest vognen. (Kilde: Digitalarkivet, Bergensposten: http://digitalarkivet.no/sab/bergensposten2/piker.htm)

Horehusene ble styrt av madammer eller vertinner som samlet inn pengene. Hver morgen gikk de oppover Sydneskleven for å levere nattens fortjeneste til Duckwitz, som bodde i et fint hus på Sydneshaugen. Vertinnene var horer som hadde arbeidet i bransjen lenge, og de tjente godt, ifølge skattelistene.

Det er et trist og lite nyansert bilde vi får av horene. De fleste av pikene hadde mistet en eller begge foreldre mens de var barn, og noen var blitt oppfostret på landet for fattigkassens regning. Deres voksenliv, fra de var konfirmert i 15-års alderen, hadde bestått av en omflakkende tilværelse som tjenestepiker. De arbeidet noen uker eller noen måneder hos borgere i byen eller på skjenkesteder langs leden og i Nord-Norge. I mellomperioder arbeidet jentene som horer i «Vestindien» eller «De Fire Løver».

Når horene var høygravide fikk de neppe arbeide i vertshusene. Siden de var uten familie og uten arbeid, ble de hentet av politiet og satt inn i arbeidsanstalten.

Horene hadde liten sjanse til å beholde sine barn, og ofte døde barna. Om de overlevde, var det fattigvesenet som tok seg av barnas oppvekst. Kort tid etter fødselen kom pikene tilbake til bordellene eller vertshusene.

(Kilde: Christopher John Harris. Les mer på Digitalarkivet/Bergensposten)

Dømt til kaken for hor. Utstilling på Bordellmuseet Vestindien. (Foto: Vibeke Kristiansen Seldal)

Dømt til kaken for hor. Utstilling på Bordellmuseet Vestindien. (Foto: Vibeke Kristiansen Seldal)

Duckwitz måtte betale barnebidrag som var lite for en formuende mann, men likevel forsøktehan  å få det redusert. Et av barnene hadde psykiske problemer, men det var ingen hjelp å få fra faren. (Kilde)

Borgeren Johan Duckwitz og konen Oline levde et luksusliv i byen og de investerte pengene sine i flere tiltak, bl.a. eiendommer og skip. Duckwitz selv er ofte omtalt som skipsreder eller rentenist. I dag ville han ha vært fengslet for hallikvirksomhet.

Johan Duckwitz døde i mai 1861, 75 år gammel.

Dødsårsak: Nervefeber

Sannsynlig sykdomsforløp: Johan Duckwitz ble smittet enten av mat eller drikke som var forurenset med avføring, eventuelt av urin, oppkast eller puss, eller ved berøring av en som allerede var smittet.

Fra Johan ble smittet til symptomene meldte seg, gikk det 10-14 dager. Trolig hadde han konstant høy feber og sykdomsfølelse i kroppen, samt hodepine og kvalme. Appetitten var dårlig. Pulsen var påfallende lav, noe som ikke passet med den høye feberen hans.

Han kan også ha hatt magesmerter, diaré eller forstoppelse. Kanskje var han uklar, og han kan ha fått et rødflekket utslett på kroppen, kalt roseola, eller roseflekker.

Han var antakelig syk i tre til fire uker før han døde, enten som følge av inntørking på grunn av diareen, forstyrrelse i saltbalansen i kroppen, og nyresvikt. Johan Duckwitz ble 75 1/4 år.

Han ble begravet 18. mai 1861 fra Domkirkens prestegjeld.

Siden han var en rik mann, er det sannsynlig at han ble begravet på kirkegården, siden det på det tidspunktet ikke lenger var tillatt med begravelser i krypter under kirkegulvet. (Kildekilde)

Fakta om nervefeber:

Tyfoidfeber, infeksjonssykdom som skyldes bakterien Salmonella typhi. Bakterien har kun mennesker som reservoar, og sykdommen spres gjennom urin og avføring fra pasienter med tyfoidfebersykdom eller fra friske bakterieutskillere. Bakteriene kan spres ved direkte kontakt med den som utskiller bakteriene i avføringen, eller gjennom matvarer som er kontaminert med bakterier fra smittsom avføring. Tyfoidfeber var tidligere en fryktet og utbredt sykdom i Norge og resten av Europa.

(Kilder: Store norske leksikonwikipedia)

——–

Enken Oline

1875: Dette året er Oline 78 år gammel. Hun er Rentenistinde, som vil si at hun lever på livrenten av sin formue. (Kilde)

Hun bor fremdeles i samme hus, 11. rode, hus 208 C. Hun har en tjenestepike, Georgine E. Christensdatter som er 51 år gammel og ugift.

I sitt hus har Oline en familie som losjerer: Ole Sandahl er overvaktmester fra Jølster, og er gift med Anne fra Bergen. De har seks barn i alderen 9 til 17 år boende der.

1876: Oline dør 13. oktober. I kirkeboken for Domkirken er hennes pårørende kjøpmann Joh. Duckwitz, trolig hennes stesønn. (Kilde)

Oline var en dominerende figur i prostitusjonsvirksomhet på Nøstet i mer enn 50 år.

———

Gledespike på Vestindien. (Foto: Vibeke Kristiansen Seldal)

Gledespike på Vestindien. (Foto: Vibeke Kristiansen Seldal)

——–

Kilder: Digitalarkivet

NB: Dette innlegget har ingenting med Nattmannens datter å gjøre, men jeg låner bort litt plass til en sak om bordellmuseet Vestindien

Med forbehold om feil.

——–

May Lis Ruus 2015

Lettferdige Quinder

På Manufakturhuset delte barnelemmene hjem og arbeid med løse kvinner. Det var ikke bare prostituerte som bodde der, men også de som hadde blitt tatt for hor, altså alt utenomekteskapelig samkvem. 

«Døden og kurtisanen» er beskrevet i Nattmannens datter 4. Motivet er et uttrykk for hvor sterkt prostitusjonen ble oppfattet som en syndig handling. Skjelettet i bakgrunnen forteller samtidig at syndens lønn var døden. (Tresnitt av Nicholaus Meldemann, død 1552)

Prostitusjon – et nødvendig onde

I middelalderen var Bergen en stor by med et dårlig rykte på seg på grunn av mye vold og umoral. Med hanseatene og andre handelsfolk og sjømenn ble det et godt grunnlag for prostitusjon. Øvregaten var på 1400-og 1500-tallet sentrum for prostitusjon, med mange bordeller og skjenkesteder.

Med fare for verre forbrytelser som overfall og voldtekt, var prostitusjon et nødvendig onde. Noen av bordellene var også offentlige og tjente som en ventil for de enslige mennene. Det ble ikke gjort særlig store forsøk på å få en slutt på prostitusjonen før reformasjonen ble innført i 1537.

«The rise of sexual freedom», detalj fra «The Bed» av Rembrandt 1646 (British Museum)

Ekteskapet blir ideal

Med Den lutherske renselse ble sølibatet ikke lenger det mest hellige. Istedet ble ekteskapet sett på som den ideelle leveform. Den reformerte kirke så ekteskapet som kvinnens kall og en naturlig tilstand. Gjennom ekteskapet tjente kvinnen Gud. Hun skulle føre et ærlig, kristelig og fromt liv, være en kjærlig og god hustru,  tukte sine barn og lære dem gudsfrykt, og leve i fredsommelighet med sine naboer.

Den ugifte kvinnen tapte anseelse i forhold til den gifte. All utenomekteskapelig samkvem mellom mann og kvinne ble sett på som forbrytelser mot kirke og konge. Prostitusjon ble nå fordømt over hele Europa, og de prostituerte ble dømt til korporlige straffer.

En kvinne ble bedømt utifra sin ære. Enten hadde man ære, eller så hadde man det ikke. Alt utenomekteskapelig samkvem betydde tap av ære. Hun ble sett på som løsaktig og lettferdig. En løs kvinne møtte mange begrensninger i forhold til en hederlig kvinne med æren intakt, også kalt dannekvinner. For mange av disse løse kvinnene som hadde blitt tatt for hor, kan prostitusjon ha vært den eneste måten å overleve på.

En manns anseelse hadde ingenting med hans seksuelle adferd å gjøre. Han kunne få bøter eller måtte gifte seg med kvinnen han hadde hatt leiermål med, men æren hans ble ikke berørt.

Umoral og dobbeltmoral

Med reformasjonen skulle moralen i samfunnet styrkes ved hjelp av de kristne idealene. Dette, sammen med utbruddet av en syfilisepidemi gjorde at myndighetene fikk stengt mange bordeller. Men prostitusjonen fortsatte, delvis i det skjulte.

Umoralen gjaldt ikke bare prostitusjon, men all hor, altså seksuelle aktiviteter utenfor ekteskapets rammer. Hor innbefattet både skjøger, friller (elskerinner de ikke var gift med) og løsaktige kvinner som var ugifte kvinner som hadde hatt flere leiermål.

Christoffer Valkendorf ble slottsherre på Bergenhus i 1556, og fikk flyttet skjøgene fra Øvregaten til et område ved Sverresborg festning som ble kalt Hekkelfjeld. Fra slottsparken kunne slottsherren og hans menn følge med på hva som foregikk.

«Cupid Undoing Venus’ Belt» (Joshua Reynolds 1788)

Byens embetsmenn unnlot ikke å drive hor selv om det var de som skulle håndheve loven på dette området. Absalon Pederssøn Beyer skriver i sin dagbok i om høytstående menn som hadde friller, så dobbeltmoralen var stor. I dagboken hans kan vi lese at lagmann Guttorm Nilson hadde en frilledatter som kapellanen Peder «forkrenkte» (1563), skolemesteren Jon hadde en frille som døde av pestelenze/pest (1665), byfogdens frille var en trollkone som tok livet av seg i fangekjelleren (1566), rådmannen Nils Guttormsen begravet sitt frillebarn (1569), og lagmannen Axil hadde en  frilledatter som døde av småpocker/kopper (1572). Også de kirkelige hadde friller og frillebarn, deriblant Iver Munk som hadde vært biskop i Ribe. I 1563 skriver Absalon at den gamle skjøge Kastibrog døde. Hun hadde tjent munker, kanniker, prester, hoffmenn og andre.

I 1569 kom en bestemmelse som sa at alle løse kvinner som ikke rømte byen på byfogdens befaling skulle bøtelegges og deretter forvises eller dra opp til Øvregaten. Det kan tyde på at Christoffer Valkendorfs forsøk  på å rydde Øvregaten tretten år tidligere, ikke førte frem.

I 1593 klaget kongen over at tilstrømningen av fattige folk til byen hadde ført til «slemme, utilbørlige og uchristelige Handel, Gierning og løsaktighet, hvoraf meget ondt foraarsages, og Guds vræde, Hævn og Seraf vekkes,…»

Fra Øvregaten til Nøstet

I første halvdel av 1600-tallet forsvinner plutselig ord som hore og andre betegnelser som vitner om prostitusjon, fra regnskapslister og lignende kilder. I 1628 fikk Bergen en ny byfogd, Laurits Markvadsen. Sammen med Ove Wollertsen, som tiltrådte byfogdembedet i 1620, begynte de å rydde opp i umoralen i Øvregaten.

Nøstet overtok som byens horestrøk etter at de prostituerte ble fjernet fra Øvregaten. Mangelen på henvisninger om prostitusjonen i kildene kan skyldes at trafikken fikk foregå i fred i byens utkant der vaktholdet var mindre enn i sentrumsområdene.

I 1637 var det 330 skjenkesteder i Bergen. Noen av disse har vært skjenkestuer, vertshus og herberger, og har fungert som «letferdige Huuse» og bordeller. Herberget Emmaus ved Stadsporten var på 1700-tallet et bordell, og andre var Steinkjelleren og Kaldekullen nær Øvregaten.

Hor ble straffet med kakstrykning, halsjern, forvisning eller med tukthusarbeid på Manufakturhuset i Bergen, og med spinnehus i andre byer.

Skjøger og drukne menn på Sankt Johannisfeiring på Rakkerhaugen i Bergen i 1818 (J.F.L. Dreier)

• • •

Begreper:

• Hor, opprinnelig betydning: Seksuelt forhold der begge (‘helt hor’) eller den ene parten var gift (‘halvt hor’).

• Andre ord for bordeller var horehus (Horrehuus), rufferier og porthus.

• Kvinnene ble kalt for horer, skjøger, løsførkjer, løse/lettfeldige quinder/quindfolk/quindisperson, løsaktige fruentimmere, ruffersker og portkoner. Betegnelsen prostitusjon var også i bruk. Det er latinsk og betyr «å stille frem offentlig».

Bordellet Sølveplet er et oppdiktet navn. To andre kjente bordeller var Vestindien og De fire løver, men de kom senere, på 1800-tallet.

• • •

Kilder: Tatt og forlatt – Lettferdige kvinner i Bergen, Det hanseatiske museum 2000-2001 •  «Væ dig Bergen du fule Sodomæ oc Gomorræ søster». En analyse av utenomekteskaplige forhold i Bergen 1597-1669″ –  Gro E. Bastiansens hovedfagsoppgave 1995Absalon Pederssønn Beyers dagbokBergenskartet • wikipedia: leiermål

• • •

May Lis Ruus 2012