Berør en stein fra Rakkerhaugen

Det finnes noe igjen av Rakkerhaugen, og man kan både se på og ta på stein derfra.

IMG_6233

Stein fra Rakkerhaugen er murt inn i museets grunnmur. (Foto: May Lis Ruus)

Da Naturhistorisk museum på Nygårdshøyden ble bygget på midten av 1800-tallet, skjøt man bort fjellknausen som som utgjorde knausen der det gamle retterstedet lå. Noen av kampesteinene er murt inn i museumsbygningens grunnmur, og ligger på baksiden av bygget, inne i Muséhagen.

I følge Per Harald Salvesen ved Universitetet i Bergen, er det også synlig fra kjelleren inne i museet. Han sier at det kan se ut som om ikke hele knausen ble skutt vekk da de bygget. Fjellet en del av grunnmuren, og etasjehøyden ut mot veggen er ikke full høyde fordi fjellet fortsatt står igjen. I gamle bilder kan en se at nederste del av grunnmuren var satt i temmelig grove blokker.

(Foto: Knud Knudsen 1865. Marcus ubb-kk-1318-0023h_l)

(Foto: Knud Knudsen 1865. Marcus ubb-kk-1318-0023h_l)

Så neste gang du er på de trakter, gå inn i Muséhagen, se litt på de tre idylliske dammene, som en gang var Rakkerdammen, der mennesker ble kastet uti, mistekt for trolldom.

Gå derfra videre bort til museumsbygningens buete midtdel, og se nærmere på grunnmuren. Det er steiner fra den sprengte Rakkerhaugen. Ta på dem og tenk på nattmennene som en gang levde her.

19 Dragonens hevn

En henrettelse på Rakkerhaugen. (Nattmannens datter bok 19. Illustrasjon: Vebjørn Strømmen)

• • •

Utdrag fra Nattmannens datter bok 19:

«I morgen skal de utføre rakkergjerningen,» sa vekteren dagligdags, som om han snakket om været.

Ordenes betydning gikk langsomt opp for Lucie. «Rakkergjerningen?»

«Det stemmer. Det skal være en henrettelse på Rakkerhaugen.»

«Hen … rettelse?»

Vekteren snudde seg og så inngående på henne. «Ja. Du forstår vel hva jeg mener? En halshugging.»

Hun nikket. «Ja, selvsagt, jeg bare … jeg ble overrasket.»

«Det er en kvinne som skal miste hodet. Mer vet jeg ikke. Arresten er full av fanger, så jeg vet ikke hvem, eller om det er flere enn én.»

«Vet du om hun heter Stinche?» Lucie holdt pusten.

• • •

Bilder: May Lis Ruus 13.02.2016 og Knud Knudsen 1865/MARCUS Billedsamlingens database

Relatert sak: I Lucies fotspor: Rakkerhaugen

• • •

May Lis Ruus 2016

Inne i Nattmannshuset

Nattmannshuset må oppleves, for bildene kan ikke formidle stemningen, lukten, synene og følelsen av å gå i rommene der nattmannfolkene levde sine liv. Disse veggene har sett mye. Her har beboerne sovet og spist, de har pyntet, rotet og ryddet. De har ledd, grått, kranglet, kjeftet og elsket. Akkurat som folk flest.

Bare at de som bodde her ikke var som vanlige mennesker. Nattmannfolkenes liv var ikke som alle andres. De var foraktet og utskjelt. Omgitt av rykter, myter og løgner. De ble spottet og hånet, ropt skjellsord etter. De fikk ikke bruke sine penger, for ingen ville handle med dem. Ingen ville døpe rakkerungene, og ingen ville begrave disse menneskene når de døde.

Nattmannen var avskydd på grunn av arbeidet han utførte. Men sannheten er at fordi han holdt byen ren, ble sannsynligvis mange menneskeliv spart fra sykdom og død som følge av smitte.

Gangen i Nattmannshuset. Døren går inn til oppholdsrommet.

Gangen i Nattmannshuset. Døren går inn til oppholdsrommet.

Bodde godt

Byen stilte til rådighet et solid og forholdsvis stort hus for byens renovatør. Selv om nattmannen var uglesett, bodde han i alle fall bra. Myndighetene gjorde trolig opp for hans lave status i samfunnet ved å sørge for at han bodde og tjente rimelig bra.

Det nye, utvendige tømmeret som er satt opp, har samme grove dimensjon som det originale. Innvendig vil – i hvert fall foreløpig – de opprinnelige, bevarte veggene stå uten kledning, slik at besøkende kan se hvordan tømrerne arbeidet på 1700-tallet.

Rominndelingen er den originale, med gang, oppholdsrom, kjøkken med stige opp til mørkeloft, og utvendig bod. Gruen på kjøkkenet er murt opp i år etter modell fra gamle gruer. Huset har vært ombygget flere ganger, blant annet kom det inn vinduer. Museumet har satt huset tilbake til slik det var på midten av 1700-tallet.

Er du i nærheten av Trondheim, bør du legge turen innom Sverresborg Trøndelag Folkemuseum og gå inn i huset og kjenne på stemningen.

Gangen i Nattmannshuset

Gangen i Nattmannshuset

Oppholdsrommet

Hovedrommet var det vi i dag ville kalt stuen, før i tiden oppholdsrom og sovekammer. Der var det bord og benker, ovn, seng og et skap. Her har de inntatt måltidene sine, og de har arbeidet i det svake lyset fra de flakkende lysestakene og oljelampene. Vinduet var lite og slapp ikke inn mye lys, så når nattmannen gikk ut om kvelden for å begynne arbeidet, har konen hans lagt seg alene i sengen. Kanskje lå barna der med henne, siden dette rommet var oppvarmet. Når de ble eldre sov de trolig på loftet over kjøkkenet.

I sengen har de ligget syke, og her har de sovnet inn. Barn blitt født der. Kanskje overlevde mor og barn, kanskje døde de. Da var det nattmannens tunge byrde å grave en grav til sine kjære og legge dem i jorden, uten pomp og prakt, for likbærerlauget ville ikke befatte seg med nattmannen og hans familie.

Mødre har sett sine barn leke og hørt dem le. Hun har fortalt historier om kveldene, sydd deres klær og rost og rist dem i tråd med datidens holdninger til opptuktelse. I motsetning til andre mødre, har hun ikke kunnet legge drømmer og håp for dem, for rakkerungenes fremtid var allerede bestemt. De ville følge i sin fars fotspor og forbli like uren som ham.

Kjøkkenet

På kjøkkenet har de tilberedt maten sin. Fisk har blitt renset, skjell har blitt kokt. Kjøtt har blitt skåret opp og fugl og småvilt har blitt preparert. Grønnsaker har blitt kuttet og urter har blitt tørket.

Mens lukten av suppen som kokte i gryten har spredd seg gjennom rommene, har de gledet seg til å sette seg i stuen og spise sammen. Etter måltidet har de slikket av skjeene og stukket dem inn i sprekkene i tømmerveggen. Kanskje har konen plukket lavendel og andre blomster om sommeren og hengt til tørk for å få litt god lukt inne.

nattmannfolkene måtte i stor grad sørge for å skaffe maten sin selv. Nattmannen tjente godt, for han hadde fast lønn for nattarbeidet, og det var faste takster for oppgavene i rakkergjerningen. I tillegg fikk han penger av borgerne som betalte for å få skarnkistene og dokaggene sine tømt. Men det var ikke lett å bruke pengene, for ingen ville handle med byens utskudd, for deres penger var like urene som menneskene som eide dem. Noen ganger kunne han kanskje bytte til seg mat fra en bonde når han leverte gjødsel, men frykten for å bli rammet av vanære selv ved å ha med nattmannen å gjøre, satt dypt i folk.

Et brev til magistraten forteller om en fisker som het Ole Mortensen. Han hadde sammen med en venn kommet i land med båt for å selge fisk, og Mortensen hadde solgt fisk til Rakker-Jon. Med fortvilelse beskriver Mortensen hvilke følger dette samkvemmet med nattmannen hadde fått. Naboene skjelte ham ut, og barna hans ble forfulgt på gaten og kalt rakkerunger. Den tidligere fiskervennen ville ikke lenger ha noe med ham å gjøre, og også dennes kone hadde skjelt Mortensen huden full, og forsikret at hennes mann ikke skulle få sette sin fot i båt sammen med ham mer. Når Mortensen med brevet sitt håpet på hjelp fra byens magistrat, var det fordi han visste at det fra myndighetenes side ble gjort mye for å endre de ensidige holdningene til nattmannen. Men ingen argumenter til forsvar for nattmannen nådde fram. Han var og ble byens utskudd. (Kilde)

(Klikk på bildene for større versjon)

Sterke historier

Det kom aldri noen på besøk, for ingen kunne sette sine ben i nattmannshuset uten å selv bli smittet av urenheten som omga nattmannfolkene.

En frue som skulle føre et nyfødt nattmannsbarn til dåp i kirken, nektet å gjøre det i frykt for sitt gode navn og rykte, selv om nattmannsbarnet var aldri så uskyldig. Hun var redd for pøbelen som ville rope hånlige tilrop etter henne  fra Rakkersanden og hele veien til kirken der dåpen skulle foregå. Magistraten forstod problemet, og løsningen ble å bruke en standsmessig, lukket vogn der hun kunne sitte med dåpsbarnet.

I 1739  var det «et kvindemenneske» som hadde ligget død i en måned «udi natmandens hus». Byfogden meddelte dette til stiftamtmannen, som krevde med henvisning til loven at liket skulle begraves ”paa fattigkassens bekostning og ved brandvagtens mandskab.” Men å hente det månedsgamle liket i nattmannens ”uærlige hus” var så vanærende at magistraten ikke fikk noen til å utføre ordren. Først etter et nytt brev fra stiftamtmannen fikk byens øvrighet ordnet begravelsen ved hjelp av brannvakten.

En annen historie fra 1769 viser den samme frykten for å bli besmittet av urenhet. Da nattmann Ole Hansen og hans kone ble syk, var det ingen som ville hjelpe dem med å fyre i ovnen eller gi dem mat. Naboer knuste et vindu og kastet litt mat inn til dem, noe som gjorde at det bare ble kaldere. Da mannen døde, var det ingen som ville hente liket og få ham begravet, både de to likbærerlaugene og brannkorpset nektet. Liket ble lagt i vedskjulet mens man prøvde å finne en løsning. Så døde også konen, og hun ble lagt i vedskjulet sammen med sin mann i påvente av at de skulle legges i kiste og føres til gravplassen.

Saken pågikk i seksten uker. Utsendinger dro til København for å få en løsning, og til slutt ble seksten «ærlige slaver», altså tukthusfanger, beordret til å hente likene og få dem begravet som slaver. Tidlig en morgen i juni brakte de ”ærlige slavene” under militært tilsyn de to kistene til gravstedet. (Kilde)

Vedskjulet (klikk på bildene for å se hele)

 

Nattmannskone

Det må ha vært ensomt å leve i dette huset, avsondret fra byen og samfunnet, og med visshet om at det aldri kom til å endre seg.

Huset, med sin gripende historie, er en sterk opplevelse om man tar det innover seg og kjenner etter.

Det som slo meg da jeg sto der inne, var temperaturforskjellen. Ute skinte solen og det var varmt, men varmen trakk ikke inn gjennom de åpne dørene, for inne var luften nesten unaturlig kald.

Kilder: Adresseavisen 19.04.2014 • Byens mest forhatte person bodde i Sandgata • Sverresborg Trøndelag Folkemuseum • Kildenett

• • •

Tekst og foto:
May Lis Ruus © 2014