Bok 38 – Nattevandreren

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 28. november 2016 til 23. januar 2017
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel
.

38 Nattevandreren

38 Nattevandreren

Omtale

De høye herrer misliker Emmes påfunn, og har sendt henne til tukthuset. Mens Ditlef prøver å snakke Gregorius Galle til fornuft for å få datteren ut, bestemmer Lucie seg for å handle selv, og får hjelp fra faren. Om natten går Nestor Natmand med sin hånkjerre til Manufakturhuset, og under lerretsduken ligger Lucie gjemt. 

Vel inne på Manufakturhuset skulle hun løpe mot trappene, opp på loftet og finne sovesalene. Hvis det var slik som i hennes tid, visste hun hvor kvinnene sov. Bare ikke døren var låst!
Ikke tenk mer, sa Lucie til seg selv, selv om hun visste at hun ville gjøre alt som sto i hennes makt for å redde sin datter.
Plystringen fortsatte, men hun var ikke sikker på om den kom fra faren eller fra vakten.
Tiden var inne. Lucie var rede.

• • •

Utdrag

Et par av mennene skottet opp da de to kvinnene ankom.

«Hvor er garvermesteren?» ropte Elisabetta for å overdøve ståket som fylte garvestuen.

Mannen med hatten slapp skinnet ned i tønnen. «Jeg sa at jeg ikke vil ha jentungen her, selv om hun er datter av en garver. Karene blir avledet fra arbeidet om en tøtte skal sprade rundt blant dem. Kom dere vekk!»

Elisabetta grep Emme om armen og trakk henne inn i brakken. «Det får De ta opp med forstander Galle. Nå etterlater jeg henne her.» Hun så på Emme. «Te deg ordentlig, hører du? Jeg vil ikke høre at det er noe tull med deg. Gjør som du får beskjed om.»

Elisabetta nærmest flyktet ut fra garveriet.

Emme hadde knapt hørt de formanende ordene. Hun ville bare vekk. Likevel ble hun stående, med munnen lukket og med ermet foran nesen.

Fremdeles sto arbeiderne og skottet nysgjerrig på Emme, men hun overså dem.

Garvermesteren kom spankulerende over gulvet mens kjevene beveget seg fra den ene siden til den andre. Da han stanset en alen foran Emme, spyttet han en brunsvart tobakksklyse på gulvet mellom dem.

«Jeg tror ikke et øyeblikk på at du er datter av noen garver. Det ser ikke ut som om du har satt din fot i et garveri før. Hva er du egentlig for en tøtte?» Han glodde mistroisk på henne, og med en grov, skitten neve tok han et fast grep om Emmes håndledd og studerte håndflaten og fingrene hennes.

Emme skulte på mannen og visste ikke om hun skulle være den høflige piken hun var opplært til å være, eller om hun skulle trekke til seg hånden som han ikke hadde bedt om tillatelse til å berøre. Hun foretok seg ingenting. Også da han studerte den andre hånden hennes, ble hun stående og lot det skje.

«Nei, du er slett ikke den de sier at du er. Disse hendene er ikke vant til hardt arbeid. De er ikke vant til noe arbeid.»

Fremdeles svarte ikke Emme, men hun løftet hendene sine og så på dem, på innsiden og utsiden. De var tørre og sprukne et par steder, og vannblemmene fra forgangen uke var bare svakt røde flekker i huden, men ellers var de myke og feilfri som et barns.

«Nå?»

Emme senket hendene igjen og så fast på mesteren. «De har rett i at jeg ikke har vært inne i et garveri før. Jeg har passet barn.»

Han fnøs hånlig. «Det var det jeg så med det samme. Så du er tjenestepike? Vel, her inne blant mannfolkene har du intet å gjøre. Du kan gå ut og rydde på plassen.»

«Rydde?» gjentok Emme og så for seg haugene med stinkende innvoller. «Rydde hva?»

Mesteren himlet med øynene og brummet lavt. «Jeg skal vise deg.»

Han hektet ned et godt brukt forkle fra en spiker på veggen. Den grove sekkestrien var grisete av det som ikke kunne være annet enn blod.
«Ta det på, for dette er et skittent arbeid.»

Emme skar en grimase da hun tok imot forkleet, men tok det på seg utenpå sitt eget og fulgte etter mesteren ut. De stanset midt på plassen. Der slo mannen ut med armen mot haugene av garveavfall.

«Alt dette skal vekk. Det er innvoller fra kreaturene. Spa det opp i trillebåren der, kjør det ut, og dump det i vannet. Blodet og slimet lager du en renne til, så tar regnet seg av det.»

Alt Emme hørte, var ordet ut. Hun skulle få gå ut! Ned til vannet. Alene?

Mesteren tråkket over en haug med noe Emme ikke orket å tenke på hva var og gikk mot døren i gjerdet. Vakten åpnet den mens han holdt blikket på Emme, som om han vurderte hvor rask hun var til bens om hun satte av gårde.

Emme sto i døråpningen og tenkte det samme. Hun søkte med blikket langs bredden. Det var mulig å løpe både den ene og den andre veien langs vannet. Selv om landskapet var åpent, ville det finnes gjemmesteder. Enten innover mot byen, opp mot takemarken eller i retning byporten.

Mesteren sto og betraktet Emme mens han tygget skråtobakk.

«Manufakturhuset har hatt garverivirksomhet i mange år i stedet for å kjøpe ferdige preparerte skinn fra garverne ved Corduanberederdammen, som man muligens burde. Vi kjøper råhuder fra slakterne og bearbeider dem selv, for slik sparer forstanderen mange penger.»

For å late som om hun var interessert, mumlet Emme. «Jeg forstår.»

«Kronen skylder herr Galle mange penger, og nå vil han ikke betale ut mer før han får noe tilbake. Nåvel.» Mannens røde ansikt ble enda litt rødere, som om han hadde forsnakket seg. Han spyttet ut en ny klyse tyggetobakk, som landet i det døde gresset.

Emme var ikke så opptatt av Gregorius Galles pengenød. Hun tenkte mer på hvor fort hun kunne løpe i langt skjørt og to forklær.

«Det er som det skal være siden vi er en straffeanstalt, men det byr på problemer. Det er kun de som arbeider her frivillig som kan skylle garvesyren av hudene nede ved vannet. Du skjønner vel hvorfor.»

Så var det ikke fanger som slapp utenfor, innså Emme. «Skal jeg iføres jern når jeg triller slakteavfallet ned til vannet?»

Mesteren lukket det ene øyet, som om han tenkte.

«Hva sier De, vakt? Kan tøtten gå til bredden uten jern?»

Vakten målte Emme og så lenge på støvlene hennes. «Hvis jeg står i døren med muskedunderen ladd, så.»

Garvermesteren nikket. «Da sier vi det. Da må du ikke finne på noe dumt, jente.»

Emme prøvde å skjule skuffelsen da portdøren ble lukket og låst.

Da mesteren trasket inn igjen, og vakten stilte seg i skjulet sitt, ble Emme stående og stirre mismodig på de spredte ansamlingene med slakteavfall. Det var et kvalmende syn, og hun merket at magen var i ulage allerede. Om hun ikke kastet opp før dagen var omme, ville det være et under.

Emme arbeidet i en time med å rake kjøttrester, trevler, fett og hår i større hauger. Hun gjorde sitt beste for ikke å se så nøye på det, for det var ekkelt. Stadig pilte rotter store som kattunger ut mellom avfallet. Innimellom kom hun over døde rotter, kvestede, som om noen hadde slått dem flate med en spade. Hele tiden kravlet det frem småkryp og larver som hadde overlevd frosten inne i kjøttet. Det var så vemmelig at Emme en stund trodde hun aldri mer ville orke å spise kjøttmat.

På kanten av gjerdet sto kråker og måker og ventet på en anledning til å stupe ned og ta seg en kjøttbit. Flere ganger var det fugler som flakset så nær henne at hun måtte slippe det hun hadde på spaden og jage dem vekk.

Da husmorens bjelle kimet, var det som musikk i ørene hennes. Endelig var det frokost.

Mesteren viste seg i døren.

«Orker du mat, jente?» I det svette ansiktet hadde han et ertende smil.

Emme var slett ikke sikker på om hun kunne få ned noe i den ugne magen. Hun satte fra seg spaden ved plankegjerdet og tørket hendene på strieforkleet. De lengtet etter vann og såpe.

«Det er vassgraut til frokost, og alle er like skitne,» sa mannen, som om det skulle være en trøst.

Det gikk med ett opp for Emme at snart ville garveriet tømmes for folk. Hvis hun fortsatte å arbeide og fylte trillebåren, måtte hun snart ut og tømme den. Ved vannets bredd.

«Jeg vet ikke …» Emme la hendene over mellomgulvet. Hun var sulten, men trolig ville det komme opp igjen.

«Du bør ete, jente. Det er lenge til middag. Kvalmen gir seg snart,» sa mesteren, og stemmen var mildere nå, forståelsesfull.

«Jeg klarer meg,» sa Emme og lot som om hun var dårlig. Hvis det gikk som hun planla, kunne hun spise nonsmat hjemme på Bjerget.

«Jeg skal ordne det så du får litt hjelp og selskap, så slipper du å gjøre alt alene.»

Det var nok av medlidenhet at mannen foreslo det, men Emme likte det ikke. Hvis hun fikk muligheten til å stikke av, ville det bli vanskeligere om en annen var her sammen med henne, i tillegg til vakten. Med mindre … kanskje hun kunne bruke den andre til å avlede vakten lenge nok til at hun fikk kommet seg utenfor skuddhold?

«Mange takk,» sa hun og grep spaden igjen.

I sidesynet så hun at garverne forlot brakken og gikk mot kjellerdøren. De kastet noen blikk mot henne, men så var hun glemt.

Både kvalme og avsky kom i bakgrunnen da Emme med raske spadetak skuflet avfallet opp i trillebåren. Den var ikke stor, så det ville bli mange turer ned til vannet. Da den var full, ropte hun mot vaktboden.

«Hoi, vakt! Jeg skal tømme trillebåren. Kan De åpne portdøren?»

nattmannens-datter-38-portretter

• • •

Fra NorskeSerier

Bok 35 – Månepiken

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 27. juni til 15. august 2016.
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel
.

Omtale

Nattmannens datter 35 - MånepikenEmme sitter ved vinduet på Signes Hus og ser ut på fullmånen. Hun tenker på at en natt vil hun gå ut i mørket, helt alene. Med ett bestemmer hun seg for at denne natten er perfekt. Hun lister seg gjennom sovesalen og kommer ut uten å bli oppdaget. På sin nattlige vandring hører hun et halvkvalt skrik.

«Frue? Hører De meg?» Kvinnen hadde på seg en kappe, og et rutete, blått ullstoff var synlig. Under koneluen stakk det frem noe lyst hår. Hun kunne være på morens alder, kanskje litt yngre. Kvinnens ansikt var nesten lysende blekt, og huden knudrete av arr.

Emme rykket til da hun så det. Sott! Med et gisp trakk hun seg unna. Frykten hun så modig hadde overvunnet litt tidligere, lammet henne for fullt.

• • •

Utdrag

På vei nedover Fjellsiden stanset Emme flere ganger for å se på de utallige bygningene som lå der nede, tett i tett. Måneskinnet fikk alt til å se magisk ut, som om det var et barn som hadde lekt seg og kastet utover små lekehus, og så skrittet opp noen veier og åpne plasser innimellom.

Synet fylte Emme med en letthet som fikk henne til å føle seg glad … og fri. Mest fri. Hun kunne gå her uten at noen ante noe om det. På dagtid var det alltid noen som glodde nysgjerrig på henne, og innerst inne mente de nok at hun burde holde seg inne, og ikke menge seg med allmuefolk i de skitne gatene.

Slik var livet til folk flest her i byen. De kunne ikke streife ute om natten, for det var ingenting å gjøre ute, og det var sikkert ikke tillatt heller. Men det var noe med de mørklagte, øde gatene som tiltrakk henne.

Følelsen av frihet vokste da Emme kom ned til bebyggelsen på Vetrlidsallmenningen. Tomme gater, mørke hus. Dette synet var ikke for folk flest. Bare nattens løse fugler og vektere så det Emme så nå. Ingen dannekvinner.

Hadde moren opplevd å gå i en mørk, folketom gate, omgitt av skygger og kun hørt lyden av sin egen pust og knasingen av sand og småsten under skosålene? Sikkert ikke, for hun hadde vært et barnelem på Manufakturhuset, og de fikk neppe gå ut om natten. Etter det hadde hun vært i tjeneste hos han som var Karen Malenes far, og så hadde hun bodd på Hope et halvt år, og så ble hun gift. Hun hadde gått fra forstander til husbond til slekt til ektemann. Lucie Tønnisdatter hadde neppe noen gang våget seg ut en måneskinnsnatt alene.

Med ett lød det stemmer. Mannsstemmer. Det var sikkert tre eller fire stykker, og de virket oppøst. Trolig i en krangel.

«Full? I fandens navn, mann, jeg er ikke full!» var det en som ropte iltert.

«Han er ikke drukken.» Den andre stemmen var lysere, som om den tilhørte en yngre mann.

Det neste kunne ikke Emme oppfatte, men de dempet seg noe.

Hun kunne skimte et par lys, så enten var det folk på vei hjem fra et lystig lag, eller så var det fanter som rekte rundt. Det kunne også være noe som hadde hendt, og at vektere var kommet til.

«Kom dere videre,» hørtes en annen stemme, men de andre lot ikke til å adlyde.

I det samme singlet det i en flaske som ble knust. Et høyt rop skar igjennom mørket, og det lot til å oppstå håndgemeng.

Med hånden over munnen skjulte Emme et forskrekket utrop. Bare de ikke begynte å slå hverandre ned! Tenk om det var fulle voldsmenn som ikke likte å bli tiltalt av øvrigheten?

Nei, det var sikkert noen stavkarer, noen som hadde fått seg noen krus for mye. De som ikke kunne arbeide, fordi de var syke eller vanføre, hadde rett til å tigge. Disse ble utstyrt med en stav som viste at de var verdige fattige. Kjøpstaden hadde mange slike stavkarer som streifet rundt eller satt hele dagen på streter og allmenninger med luen i hånden. Hvor de var om natten, ante ikke Emme. Det fantes vel noen fattighus for dem også, antok hun.

Hun holdt seg inntil husveggene, og så snart hun hadde begynt å gå innover Lille Øvregate, glemte Emme alt om ståket hun hadde hørt.

Det var en trivelig gate. Husene lå tett, adskilt med ett og annet smau innimellom. De fleste boligene hadde inngang fra gaten, og om de hadde gjerde og port rundt en hage, lå de nok på den andre siden. Et av husene lå litt tilbaketrukket, og hadde en mur rundt seg. Det var nok det som var politimesterens bolig.

Emme gikk litt saktere forbi eiendommen. Tenk at Karen Malene ble kurtisert av den ufyselige mannen!

Tyge Arnoldussen var en narr. Da var faren hans mye hyggeligere. Emme hadde sett gamle Arnoldus Berg fra vinduet mange ganger. Han smilte og lo godslig når han støtte på barn, han bukket dypt for kvinnene, og løftet på hatten og slo av en prat med mennene. Nå som han var en gammel mann og sønnen hadde overtatt vervet hans, hadde den forhenværende politimesteren all verdens tid, og den brukte han på å spasere rundt i byen i nesten all slags vær.

Så vidt Emme visste, bodde herr Berg i huset, slik de fleste gamle gjorde når barna ble voksne og stiftet familie. Kanskje han bodde der oppe på kvisten, slik Emme gjorde? Hun så et svakt skjær i en sprekk mellom forhengene. Noen var der oppe, og de hadde lys på. Det var ikke lov, men hvem skulle forby den tidligere politimesteren å brenne lys om natten? Hun smilte for seg selv og gikk videre.

Det hørtes en lyd, og Emme ble på vakt. Først snudde hun seg, men fordi hetten var oppe, så hun ingenting. Redselen grep fatt i henne som en renneløkke. Hun rev hetten av seg, og stirret inn i skyggene som med ett så uhyggelig dype og lange ut.

«Det er ikke fare på ferde, det er bare hjertet som dunker fortere,» sa Emme halvhøyt til seg selv. «Det er ikke frykt jeg føler.»

Hun svelget hardt. Det var ikke mye hun var redd for. Ikke mørket, ikke vevkjerringer eller orm, heller ikke usynlige vesener, for de fantes ikke. Og mennesker var stort sett snille. Selv hadde hun aldri støtt på noen som ville noen andre vondt, selv om hun selvsagt hadde hørt om både dødelige slagsmål og knivstikkinger.

Det Emme var redd for, var dagligdagse hendelser som falt lett for de fleste andre. Som å være omgitt av mange mennesker, eller å bli spurt om noe mens alle i et værelse så på henne. Ukjente steder og spennende eventyr gjorde henne ikke noe, så lenge det ikke var for mange mennesker rundt henne.

En hurtig tanke fór gjennom henne. Skulle hun snu og gå ned Vetrlidsallmenning? Der var det i det minste folk, og den brede gaten tillot ingen skygger på mange titalls alens avstand.

Nei. Hun så Domkirketårnet rage over hustakene. Det var folk i alle husene her, og hun kunne gjøre anskrik og søke tilflukt et sted om noe hendte.

Hun begynte å gå igjen, men kikket bakover flere ganger. Det gjorde at hun ikke kunne gå så fort.

I det samme hørte hun en ny lyd, og bråstanset. Det var … et halvkvalt skrik?

En katt. Det måtte være en remjende katt. En som satt på et hustak og ikke kom seg ned, eller som kranglet med en annen katt om et fiskehode eller …

På nytt var det der. Som et stønn … et rop om hjelp.

Emme sto helt stille og prøvde å områ seg. Hvor kom det fra? Bak henne. Det kom fra der hun allerede hadde gått.

Kanskje noen var i nød? Under klærne ble hun varm og kald på samme tid. Hun småløp tilbake mens hun gransket alle skyggene.

«Er det noen her?» spurte hun ut i tomheten. Hun kunne ikke rope, for det var midt på natten. Hun ville ikke bli oppdaget, men samtidig var hun nødt til å finne ut om noen var i nød.

«Hjelp … hjelp meg …»

• • •

Fra NorskeSerier

• • •

Et knippe tilbakemeldinger på bok 35 fra Nattmannens datter på Facebook:

Henriette F: Snart er eventyret over, og det er så trist. Jeg oppdaget Nattmannens Datter i fjor ved en tilfeldighet, var på nattevakt og Frostrosen sto i personalbibloteket. Hekta. Så på dette året har jeg nå lest 34 bøker, i kveld starter jeg på bok 35. Bare fem bøker unna slutten. Littskryt 🙂

Turid J: Nettopp ferdig med Månepiken. Utrolig spennende, Emme er datter av sin mor. Fantastisk jente.

Elisabeth S: Ja, no blir det spennende. Gleder meg til neste bok, herlig

Vibeke L: gleder meg masse til å starte på boken, du gjør det jo så spennende for oss som leser 😀 takk for det 🙂

Marit L: gleder meg til neste bok 🙂

Eva F: Jeg leser nummer 35 nå. Herlig serie 🙂

Monica A: Her koses det og

Aase: Eg fikk Nattmannens datter idag ❤ Bare elsker den serien

Hilde O: spennende

Charnette: Fått ny bok i dag,gleder meg til å lese den.

Andea: Hurra. Fått ny bok i dag 😀 Og så har jeg spart opp to-fire mange til sommerferien

Camilla T: Gled deg til den.

Anne-Kjersti: Lykke