Bok 34 – Vindens røst

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 9. mai 2016.
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel
.

NB: Inneholder spoilere

Baksidetekst

Nestor-ND34Lucie har endelig fått visshet om hvem hun er, men det er vanskelig å forsone seg med at sannheten må forbli en hemmelighet. Og det gjør vondt å vite at Ditlef har løyet for henne.

La oss lage en pakt, du og jeg, pustet vinden mot Lucies øre.

Det slo henne at trærne ikke suste. Sjøen lå blank og rolig. Vinden snakket kun til henne. 

Du får møte ham igjen i et annet liv. I dette livet hører dere ikke sammen. I dette livet har deres veier allerede skilt lag. Du har det bedre uten ham, fortsatte vinden med sin lokkende stemme.

• • •
Utdrag

Salomon Grimstad stilte seg ved vinduet, slik at ansiktet hans lå i skygge. Lucie visste at hennes var opplyst, både fra lyset og vinduet.

Mannen hadde et beger i hånden, men han drakk ikke av det.

«Jeg hadde tenkt å tale med Dem i kveld, så da jeg så at De gikk opp hit, tok jeg meg den frihet å følge etter så snart jeg kunne. Jeg håper det ikke er upassende.»

Lucie ristet på hodet. «Jeg ønsket å tale med Dem også.»

Salomon virket ikke overrasket. «Jeg er klar over at jeg stirrer mye på Dem, men som jeg har sagt, er De Deres mor opp av dage. Det er rart å se henne igjen i Dem. Jeg mener … å se Emmelies datter.»

Det siste ordet ga Lucie hjertebank. Det var forståelig at han var nysgjerrig på henne, hun var tross alt hans førstefødte datter.

«Særlig slik De sitter nå, med Deres datter i armene. Slik kunne også Emmelie ha sittet, om ikke Herren hadde tatt henne til seg så tidlig.»

Lucie visste ikke helt hva hun skulle svare til det. Han hadde opplevd et tap, han også, da hans gamle venninne sovnet inn.

«Når fikk De vite at min mor var svanger?» Det var ikke lett å finne riktige ord, men det fikk bære eller briste. Lucie trodde ikke at han kunne se det som uhøflig at hun spurte.

«Det viste seg mot høsten. Da var jeg allerede blitt gift med min kone.»

Lucie-34Det var ikke så mye å si, følte Lucie, så hun bare nikket. Mannen i kammerset hadde blitt bestefar. Det var nok en høytidsstund for ham å se sitt barnebarn for første gang.

Han drakk ut og satte kruset fra seg i vinduskarmen. «Jeg fikk aldri se henne slik. Med barnet i sin favn.» Nå tok han et steg nærmere Lucie i stolen.

«Vil du holde henne?» spurte Lucie.

Det var som om han ikke hørte. Han var kun opptatt av sine egne tanker. «Du er ikke mye eldre enn hun var. Håret var lysere, og nesen litt større. Men øynene … det er som å se inn i Emmelies sjel. Jeg undres på om ungpikekroppen hennes endret seg etter fødselen …» Blikket hans gled ned til utringningen og stanset ved kløften.

Lucie kjente at kinnene ble varme, ikke bare for at en far kunne glane på sin datters byste, men fordi hun hadde sin bestefars galskap friskt i minne. Han hadde også sett Emmelie i Lucie.

«Jeg må legge henne,» mumlet Lucie og reiste seg.

Uten å se på Salomon gikk hun bort til krybben og la Emme ned. Piken var fremdeles våken, men glippet med øynene da hodet traff den lave puten. Lucie bredte over den lille kroppen, og ble stående og påse at datteren fant roen.

Bak seg kunne hun høre at Salomon pustet. Hun skottet bakover et par ganger, men han rørte seg ikke. Da Lucie så at Emme hadde lukket øynene, vendte hun seg mot mannen som var hennes kjødelige far.

«Hvis De har tid, vil jeg gjerne klare opp i forholdet vårt. Hvor vi står.» Hun kjente at hjertet banket fortere, for egentlig ville hun ikke ha denne samtalen, men hun måtte få det ut av verden. «Kan vi gå ut i korridoren?»

Et nesten umerkelig rykk syntes i Salomons ansikt.

«Jeg forventer intet fra Dem, herr Grimstad. Jeg vil bare at vi skal snakke om det, en gang for alle, og så går vi hver til vårt.»

«Forventer …» begynte han, men Lucie ville ha ham ut fra kammerset der de to barna sov.

Hun gikk mot døren og ventet at han skulle komme etter.

Blikket hans var inngående da han langsomt gikk over gulvet. Med den ene hånden rettet han på halstørkleet sitt, før han dro neven gjennom det lange, løse håret. Han sveipet så vidt borti Lucies hånd da han passerte. Var det med vilje?

Da døren til kammerset var lukket, gikk Lucie bort til vinduet. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle begynne, for nærværet av ham fylte all luften omkring henne. Det var vanskelig å puste.

Idet hun snudde seg for å stå ansikt til ansikt med ham, løftet han hånden sin. Før hun fikk stanset ham, hadde han berørt det ene brystet hennes med håndbaken.

«Herr Salomon!» utbrøt Lucie og trakk seg unna. Hva var dette? Hadde hun ikke visst bedre, hadde hun trodd at han gjorde kur til henne.

«Emmelie hadde større bryster enn deg,» sa han lavt. Han stirret på dem.

«Hva behager?» Var han drukken? Eller var han like forrykt som hennes bestefar hadde vært?

«Hun var vakker uten klær.»

Lucie følte seg skammelig behandlet, nesten skitten. «Herr Salomon. Vil De vennligst se meg i øynene?»

«Om forladelse. Jeg skulle ønske jeg hadde sett deg før …»

Han tiltalte henne ikke høflig, og Lucie visste ikke om hun burde påpeke det. Han visste jo hvem hun var. En dannekvinne. Men også hans egen datter.

Lucie prøvde å samle seg. «Jeg har naturligvis også tenkt på Dem, herr Grimstad.»

«Si Salomon.»

«Salomon …»

Grimstad-bonden sto med ett så nær at hun kunne kjenne pusten hans. Hvordan hadde det skjedd? Lucie sto helt inntil vinduet og følte seg trengt inn i et hjørne.

«Jeg vil ikke at Deres kone skal bli skadelidende, ei heller Deres døtre … så hvis vi kan tale om vårt forhold i minnelighet, hadde jeg satt pris på det.»

Snuste han inn lukten av henne? Nesen hans var ved pannen hennes, og hun kunne ha sverget på at leppene nærmet seg huden.

«Min mann kommer snart … han vil også gjerne tale med Dem om hva … om tingenes tilstand.» Lucie hørte at hun vrøvlet. Utsagnet ga ingen mening. «Jeg vet at han bekreftet sannheten, noe jeg mener han ikke burde ha gjort.»

«Hadde du bare … jeg fikk vite at du bodde i skogen i flere måneder. Barntung … slik hun var.»

«Herr Salomon?» Lucie trodde ikke at han var drukken, og i motsetning til morfaren visste denne mannen tydeligvis at hun ikke var Emmelie.

«Jeg vet at du er gift, men … men gi meg denne lille gleden.» Det virket som om han knapt klarte å styre seg.

«Hvilken glede? Nå synes jeg at det er nok, herr Grimstad.» Lucie satte hendene mot brystet hans for å få avstand.

«Du er så lik henne. La meg nyte gjensynet.»

Sinnet veltet opp i Lucie, og hun skubbet ham fra seg. «Hva er du for en mann? Jeg er din datter, ikke Emmelie som du delte leie med!»

nd 34-med

Fra NorskeSerier

Bok 33 – Blodsbånd

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 18. mars 2016.
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel
.

nattmannensdatter33Endelig er det duket for hedersfest til ære for Lucie og Ditlef, som nå er rette ektefolk. Mens Ditlef holder tale, blir det oppstandelse i forsamlingen. Noen har sett en skikkelse som nærmer seg huset, og folk tror det er fare på ferde.

«Se der!» var det med ett en mann som utbrøt. Han satt ved kortsiden, under vinduet.
Flere strakte hals, og noen reiste seg halvveis opp.
«En mann …»
Lucie oppfattet enkelte ord.
«… svartkledd …»
«… kappe …»
Det var som om hun visste hvem det var, selv om hun ikke kunne se noe som helst fra der hun satt. Hun skottet rundt seg, og så flere andre flakkende blikk.
«Kan det være røvere som lusker rundt? Det er ingen hemmelighet at mange av byens fiff er samlet her i kveld.» Han snakket som vanlig lavt, og det var neppe mange andre enn Lucie, Karen Malene og de nærmeste som kunne høre ham.
«Røvere?» En mann ved kortveggen hadde snappet opp muligheten. «Det er røvere som er på ferde! Røvere!»
«Hjelp, vi blir ranet,» ropte fru Alhel.

• • •

«Gode Gud i himmelen,» gispet Lucie. «Mener du at han …»

Karen Malene løftet hodet og nikket. «Tyge har betalt noen for å rydde Herman og faren av veien. For at det skal skje et uhell. Herman kommer aldri tilbake, Lucie. Min Herman, den snille, gode mannen min, faren til barnet jeg bærer.»

Lucie avbrøt. «Så du akter å reise etter dem? Det er derfor du er her?»

Karen Malene nikket. «Jeg må. Jeg kan ikke la dette skje. Tyge har vist sitt sanne ansikt når han tror at drap er løsningen. Han må være forrykt som tror det … som i det hele tatt tenker på det! Er du ikke enig?»

«Selvsagt,» nikket Lucie og følte at hun var innhyllet i en sky av tåke. Tilly befant seg om bord på et skip med en morder. «Hvorfor faren? Hvorfor skal herr Bryning ryddes av veien også?» hørte hun seg selv si.

«Fordi han vil utgjøre en fare … han vil stille utidige spørsmål. Og jeg tror at han tenker at med min svigerfar i live vil ikke Tyge ha frie tøyler når det gjelder meg … og min formue. For det er ikke bare meg Tyge er ute etter, jeg innser det. Det er meg og formuen min.»

nd bok 33-Tilly«Tilly er om bord …»

«Ja,» nikket Karen Malene alvorlig. «Jeg tenkte på det. Dersom hun blir funnet, vil hun holde seg i nærheten av Herman, og mulighetene for at også hun …»

«Å, nei!» utbrøt Lucie.

Ditlef hadde reist etter dem. To av de menneskene Lucie satte høyest i livet, var i stor fare.

«Pokker, pokker, pokker,» hvisket Lucie og så på venninnen. «Hvordan kunne du være så tossete? Du vil ha i pose og sekk, men det går ikke an. Det er ikke slik det er. Du fikk verdens beste mann, og så skusler du bort din lykke for en sleip ål som Tyge Arnoldussen?»

«Jeg vet det. Og jeg er lei for det. Det skulle aldri ha hendt. Likefullt, gjort er gjort, og nå må jeg redde stumpene.»

«Det er det eneste fornuftige du har sagt hittil.» Lucie visste at hun var streng, men det fortjente venninnen. «Jeg vil ikke reise noen steder. Det er ikke lenge siden vi kom tilbake fra Trondhjem, og nå vil jeg bare være hjemme og nyte Emme, freden og hverdagen.» Lucie visste innerst inne at hun aldri ville få fred så lenge Tilly og Ditlef kunne befinne seg i fare.

«Hjemme?» gjentok Karen Malene. «Om jeg får påpeke det, bor du hos din manns slektninger, enten du er her på Hope eller i Sandviken. Det er vel ikke mye fred å få, særlig ikke sammen med din svigermor?»
Lucie sukket. Selvsagt hadde venninnen rett. Og selvsagt var hun sterkt fristet til å reise etter Ditlef, for det siste solemerket hadde vært tungt og vanskelig. Nå ante hun ingenting om hva som foregikk. «Du vet at du får viljen din, ikke sant? Jeg blir med, for jeg har ikke noe valg.»

Karen Malene smilte takknemlig. «Jeg hadde håpet at du ville bli med. Det er derfor jeg dro i kveld, slik at jeg ikke mister seiletid i morgen.»

Lucie hadde alt reist seg og åpnet døren. «Cicelle? Kirsten?»

Begge to kom ut fra kjøkkenet.

«Jeg skal dra av gårde med Karen Malene til København i morgen. Kirsten, du må pakke Emmes saker, og begynne å finne frem mine. Vær stille, så ikke Emme våkner.»

«Ja vel, frue,» sa Kirsten lydig.

Cicelle var derimot ikke like enkel. «Lucie? Hva tenker du på?»

«Det er fare på ferde, og jeg blir med min venninne for å avverge en ulykke. Det gjelder Karen Malenes ektemann.»

Svigerinnen ristet sakte på hodet. «Nei, du kan ikke reise. Ditlef ville også ha sagt nei, selv om dette er en annen sak, og det her står om liv.»

Lucie hadde ikke regnet med motstand fra svigerinnen. «Jeg har ikke noe valg. Det er ikke bare Herman som er i fare, også Tilly. Ditlef vet ingenting om trusselen, og hvis vi ikke reiser, vil det ende ille. Kan hende også for Ditlef.»

Karen Malene nikket taust.

«Jeg kan ikke hindre deg, men Emme tar du ikke med deg.»
Det gikk kaldt nedover Lucies rygg. «Selvsagt tar jeg Emme med meg. Jeg forlater ikke barnet mitt nå.»

Cicelles ansikt viste forståelse, men stemmen var bestemt. «Hør hva du selv sier, Lucie. Du vet at det er fare på ferde, og likevel vil du ta med deg et spedbarn?»

Det var som om luften med ett ble kjøligere, og Lucie strøk hendene over armene. «Jeg kan ikke reise fra Emme, for jeg har allerede vært borte fra henne så lenge. Jeg kunne ikke holde ut å …»

«Så ikke reis. La Ditlef ordne opp, og la din venninne feie for sin egen dør.»

Det kom et lite hikst fra Karen Malene, som sto i bakgrunnen.

«Din plass er sammen med din datter. Hun trenger deg. Her. Ikke på en farefull seilas til København, og med et ukjent utfall. Jeg forstår ikke at du i det hele tatt kan tenke på å dra. Dine onkler ville ha sagt det samme, og Ditlef har også sagt nei. Du kan ikke legge ut på en vill ferd, ikke med din datter.»

Det var umulig å tenke klart. Det hamret i tinningene, og valget Lucie måtte ta, var hjerterått. «Emme må være med, for jeg  reise …» begynte hun, men så tidde hun. Gråten lurte i brystet og i halsen og bak øynene. Det ble for mye.

• • •

Fra NorskeSerier