Luciemesse

Lussinatt og Luciadagen – fra mørke til lys

Feiringen av Luciemesse 13. desember er en blanding av to tradisjoner; den hedenske Lussi langnatt, og den kristne Luciadagen. Lussi og Lucia er bokstavelig talt som natt og dag. Den ene ond og den andre god.

Lussi

Lussinatt var årets farligste, fylt av overtro og uhygge. Ifølge folketroen var alle slags onde krefter løs denne natten da lys og mørke kjempet om makten. Det var knyttet mange uhyggelige forestillinger til denne tiden da julen ble innledet.

Lussi var en vette med demoniske trekk og et farlig temperament. Ifølge flere sagn hadde hun vært Adams første kone og var stammor til alle de underjordiske. Hun lusket rundt husveggene og speidet etter slemme barn, og hun fór over himmelen på ildsprutende hester sammen med sitt skrekkinnjagende følge.

Lussi var stammor til alle de underjordiske, og i julen var de særlig aktive.  "Julereia" av Nils Bergslien, 1922 (fritt)

Lussi var stammor til alle de underjordiske, og i julen var de særlig aktive.
Utsnitt av «Julereia», Nils Bergslien, 1922 (fritt)

Juletiden begynner

I tillegg til å være navnet på en vette, er Lussi også en tidsangivelse, siden juleperioden begynner på Lussinatt. Julen ble oppfattet som den farligste tiden for mennesker og dyr gjennom hele året, og med Lussinatten åpnet man døren for årets skumleste periode.

Før Lussinatt skulle tresking og spinning være avsluttet. Man skulle også være godt i gang med baking og brygging av juleøl. Sent på kvelden var det like før Lussi viste seg. Hun smakte og undersøkte om arbeidet var gjort godt. Var hun ikke fornøyd, kunne folk se et heslig, fordreid ansikt presse seg mot vinduet.

Lussinatt var den eneste natten i året at dyrene kunne snakke med hverandre, enten på båsen eller ute. Timen rundt midnatt var så skummel at folk gjorde fra seg fjøsstellet tidlig den kvelden. De holdt seg inne i hovedbygningen, for ved midnatt «levde» fjøset.

Hvis folk ikke var ferdig med alle juleforberedelsene innen julaften, satte Lussi seg på taket og ropte ned i pipen: «Inkje bryggja, inkje baka, inkje store eldar hava!» Hvis man ikke lyet kunne hun bli så arg at hun rev i stykker pipen.

Trollkoner og gjenferd

Alle trollkjerringene var også ute denne natten, noen gikk i kirken forkledd som vanlige folk. Men man kunne avsløre dem ved å legge ut et hestebissel innenfor kirkedøren. Da ville trollkjerringen vrinske som en hest når hun kom inn, og på den måten avsløre seg selv.

På samme tid som Lussi og følget hennes viste seg, begynte også de døde å fare rundt. Også i tomme kirker på nattestid. Redselen for dette var så utbredt at den ble kalt «Kyrkjefælsla». På julenatten var det aller farligst, da hadde de døde gudstjeneste og gjenferdene satt tett i tett på kirkebenkene.

Åsgårdsreien var et broket følge av døde sjeler. De kommer ridende om natten og særlig i tiden rundt jul. «Åsgårdsreien» av Peter Nicolai Arbo, 1872 (fritt)

Åsgårdsreien var et broket følge av døde sjeler. De kommer ridende om natten og særlig i tiden rundt jul. «Åsgårdsreien» av Peter Nicolai Arbo, 1872 (fritt)

Lussiferden

Blandingen mellom den hellige Lucia og den hedenske Lussi har blitt knyttet til djevelnavnet Lucifer og fått trekk fra folketroens mørke og demoniske underverden.

Lussiferden var et nattlig spøkelsesritt, en parallell til julens Åsgårdsrei, som var et broket følge av urolige, døde sjeler. I tiden rundt jul kom de ridende om natten på brennende hester eller glødende stenger, og laget mye støy og larm. Folk som ikke hadde gjort seg helt ferdig til julehøytiden, kunne bli dratt med i Lussis følge. 

Åsgårdsreien kom alltid fra nord, og når folk hørte larmen kunne de si: ”Dra nord og ned”, da var det håp om å slippe unna. Uttrykket ”nord og ned” kjenner vi den dag i dag.

For å beskytte seg denne natten, måtte man legge stål under sengen og male tjærekors på dørene i hus og i fjøs. Over stalldøren måtte man spikre opp en ihjelslått ugle. Hestene på gården var særlig utsatte, for de ble ofte skamridd om natten.

Men hvis man var så uheldig å være ute og fikk øye på Lussiferden, skulle man legge seg ned på bakken og rette armene strakt utover slik man var som et kors. Da ble man oversett av Lussi og hennes følge.

Sagnene forteller også at sjelen til de sovende kunne bli revet med og ført langt avsted.

Sankta Lucia er ofte avbildet med øyne på et fat fordi en av legendene forteller at hun stakk ut øynene på seg selv for at en beiler ikke skulle beundre dem. («Saint Lucy» av Domenico di Pace Beccafumi, 1521 (fritt))

Sankta Lucia er ofte avbildet med øyne på et fat fordi en av legendene forteller at hun stakk ut øynene på seg selv for at en beiler ikke skulle beundre dem. («Saint Lucy» av Domenico di Pace Beccafumi, 1521 (fritt))

Sankta Lucia

Luciadagen er den katolske markeringen av den hellige jomfru Lucia av Siracusa (ca. 286–304) som døde for sin tro. Hun hjalp de fattige, utførte et mirakel og nektet å gifte seg med en fornem, hedensk mann. For det ble hun dømt til å arbeide i et bordell. Da hun skulle føres dit, ble hun som en uflyttelig klippe og lot seg ikke rikke av verken vakter eller et kobbel med okser. Da bestemte stattholderen at Lucia skulle brennes på bålet. Men veden tok ikke fyr. Istedet drepte romerne henne med et sverd over strupen, og hun led martyrdøden den 13. desember 304.

Luciemesse ble feiret i hele Norden frem til reformasjonen (i Norge 1537). I Sverige har man feiret Lussenatten siden 1600–1700-tallet, mens Luciadagen med opptog er en tradisjon som oppsto i 1928 da man begynte å kåre Stockholms, og senere alle svenske byers, Lucia.

Den svenske tradisjonen med syngende barn med hvite kapper og lussekatter om morgenen 13. desember ble tatt opp i Danmark og Norge etter andre verdenskrig.

• • •

Kjekt å vite:

• Luciemesse er gammelnorsk for lúciemessa (Kilde)

• I Snorres saga står det at kong Haakon Haakonsen døde rundt Luciemesse. (Kilde)

• Lussinatt var årets lengste natt frem til 1700 da Danmark-Norge gikk over til den gregorianske kalender. Før det var vintersolverv den 13. desember, og Lussinatt var årets lengste. (Kilde)

• Kvinnenavnet Lucia og Lucie var i følge Norsk Personnavnleksikon «kjent i Norge siden 1300-tallet. Ganske vanlig på Nordvestlandet, i Trøndelag og Nord-Norge på 1700-tallet, dels skrevet i de norske formene Lussi og Løssi (Møre og Romsdal)». Det var også i bruk i samiske områder i formen Lussjije. (Kilde)

• Lucia er skytshelgen for bønder, angrende prostituerte, glassmestere, kusker, syersker, salmakere, skreddere, vevere, knivsmeder, skrivere, notarer, vaktmestere og dørvoktere.
I England: skytshelgen for forfattere, advokater, tjenerinner og dørselgere, for blinde, syke barn, mot øyensykdommer, legemlig og sjelelig blindhet, blødninger, halsinfeksjoner og dysenteri. (Kilde)

Lussekattene bakes med safran, som regnes som solens og lysets farge, og spiralformene er gamle symboler med tradisjoner tilbake til bronsealder (1800–500 f.Kr.)

Lussekattene bakes med safran, som regnes som solens og lysets farge, og spiralformene er gamle symboler med tradisjoner tilbake til bronsealder (1800–500 f.Kr.) (Bilde: kjøpt)

• • •

Kilder: 

Videre lesning: 

• • •

May Lis Ruus, desember 2013

Sankt Johannisaften og andre helligdager

Hvordan så året ut for Lucie og de andre? Hadde de flere eller færre fridager enn vi har nå? Og visste de til enhver tid hvilken dato og hvilket år det var? 

Fra 1600-tallet av gikk man bort fra den gamle evighetskalenderen, primstaven. Istedet ble svenske og danske almanakker brukt i Norge. Almanakken var en populær bok, med stor utbredelse. Mange steder var Bibelen og almanakken de eneste trykksakene man hadde i huset, og den samme urokkelige tiltro ble festet til begge.

Årstall var ikke så viktig, for begivenheter ble tidfestet etter store hendelser, som året etter den store flommen, før eller etter et uår eller en snevinter. Hendelsene det dreier seg om var som regel lokale.

MERKEDAGER

I 1701 var de gamle katolske helligdagene fremdeles i bruk. Navnene på helligdagene kom fra helgentroen, og selv etter avskaffelsen av den katolske lære, ble navnene beholdt.

Det fantes mange dager som hadde sitt eget navn, noen var merkedager og andre var helligdager. Noen av merkedagene var gaukedagen (12. mai),  bjørnevåk (22. mai), Kolbjørn med laksen eller Kolumbamesse (9. juni), De ti tusen riddere (22. juni), syftesok (2. juli), syvsoverdagen (27. juli) osv. (Kilde: Caplex. Se også full oversikt over merkedager og helligdager Wikipedia.)

HELLIGDAGER

I Lucies tid var det 21 helligdager. De hadde kanskje flere helligdager enn vi har nå, men det var strenge regler for hvordan dagene skulle tilbringes. Helligdagene skulle tilbringes i kirken og til bønn.

Først i 1770 ved festdagsreduksjonen ble dette forandret. Da ble halvparten av høytidsdagene fjernet (se liste under), og bare elleve gjensto. Grunnen til at så mange ble fjernet, var at «selv om helligdagene hadde et gudelig øyemerke, er de dog mer blitt anvendt til lediggang og laster enn til sann gudsdyrkelse.» Derfor skulle man også i Danmark-Norge bruke dagene til arbeide og nyttige gjerninger.

I tillegg til helligdagene vi fremdeles har, hadde Lucie & co også disse helligdagene:

  • Helligtrekongersdag, 6. januar.
  • Kyndelsmesse, 2. februar (halvgått vinter).
  • Maria Bebudelsesdag, 25. mars.
  • Tredje påskedag.
  • Tredje pinsedag.
  • St. Hansdag, 24. juni.
  • Maria Besøkelsesdag, 2. juli.
  • Mikkelsmess, 29. september (tid for høstonn)
  • Allehelgensdagen, 1. november
  • Tredje juledag

(Kilde: Wikipedia)

• • •

Sankt Johannisaften 1701 ved Lungegården, ved Lille Lungegårdsvann. (Illustrasjon: Vebjørn Strømmen, utsnitt fra forsiden på Nattmannens datter bok 4)

Sankthans

I bok 4 er det sankthansfeiring for børnelemmene og de løse kvinnene på Manufakturhuset. På den tiden het sankthansaften Sankt Johannis-aften, i følge et bilde laget af J.F.L. Dreier. Sankt Hansdag var tredje juledag, i følge Danmark og Norges Kirkeritual av 1685: «På Skt. Hans dag, som falder tredje juledag, …» (Kilde)

Om sankthans, fra Wikipedia:

Sankthans, sankt hans, jonsok eller midtsommer er en kirkelig høytid til minne om døperen Johannes’ fødsel. Dagen feires den 24. juni og er oppkalt etter døperen Johannes’ danske helgennavn, St. Hans. Dagen var helligdag inntil 1770 da den ble avskaffet ved festdagsreduksjonen. «Jonsok» kommer av jónsvaka, som er norrønt og betyr «våkenatt for Jon» (en annen variant av Johannes). 

Sankthansaften feires 23. juni, kvelden før høytidsdagen, på samme måte som for eksempel jul-, påske- og pinseaften.

Sankthansfeiringen er knyttet til gamle, før-kristne midtsommertradisjoner som har blitt markert på ulikt vis over hele Nord-Europa, oftere som en folkelig midtsommerfest enn en kristen høytid.

Sankt Johannisaften i Bergen (J.F.L Dreier 1818)

• • •

«Allesjelersdag kom, og det var ingen vanlig onsdag. Lemmene fikk sove til klokken syv. De måtte gå i bedehusklærne. I morgenbønnen talte husmor om dem som hadde dødd for sin tro. Men det var ikke en helligdag, selv om alle behandlet dagen som det. Det var som om folket tok sine forholdsregler til tross for at Kirken og den eneveldige kongen sa at dette var en dag som alle andre.»

Fra Nattmannens datter, en kommende bok

Helgemesse/allehelgensdag (1. november)

I Lucies tid var dagen alltid på 1. november, og det var en halv helligdag. Helgemesse, eller allehelgensdag var innstiftet fordi noen helgener ikke hadde fått sin egen messedag. På primstaven var det blant annet en omvendt båt fordi skipsfarten skulle opphøre foran vinteren. Ved festdagsreduksjonen i 1770, ble halvparten av helligdagene avskaffet, og helgemesse ble flyttet til første søndag i november. (Kilde)

Allehelgensdag heter på engelsk All Saints day eller All Hallows day, og noen av skikkene i forbindelse med allehelgensaften 31. oktober, Halloween, overlever i folkelige tradisjoner, men på grunn av deres tilknytning til ånder og spøkelser blir de av mange i dag feilaktig assosiert med Alle Sjelers dag 2. november. (Kilde)

Alle sjelers dag (2. november)

Tradisjonen sier at man på denne dagen ikke skulle slå hardt med dørene, for da kunne en sjel komme i klemme. Noen steder var det forbudt å spinne garn på denne dagen. Man skulle også vokte seg vel for å arbeide på denne dagen, da slikt kunne være forbundet med uhell. Overtroen var også forbundet med straff fra sjelene i skjærsilden, som kunne vise seg på jorden og hjemsøke dem som hadde gjort dem urett mens de levde. (Kilde)

Dagen ble etter reformasjonen slått sammen med allehelgensdag slik at allehelgensdag nå er til minne om alle døde i protestantiske land.

Allehelgensdag var til minne for alle de helgener som ikke hadde fått sin egen messedag. (The Forerunners of Christ with Saints and Martyrs (about 1423-24), National Gallery, London (fritt))

• • •

Sankta Lucia (13. desember)

Luciadagen var ikke en helligdag eller en merkedag. Ifølge legenden led den unge piken Lucia martyrdøden i Syrakus under Diokletians kristenforfølgelser i 304. Hun var lovet bort til en hedensk mann, men nektet å gifte seg med ham fordi hun selv var kristen og hadde lovet å leve hele livet som jomfru. Hun ble drept etter et langt og grusomt martyrium der hennes forfølgere først forsøkte å sende henne til et horehus, deretter å brenne henne (troen beskyttet henne i begge tilfelle) og så stakk ut øynene hennes (men hun fikk straks et nytt par). Til slutt lyktes de i å ta livet av henne med et sverdstikk.

Lucia har vært en populær helgen i den katolske verden. Særlig påkalles hun mot øyensykdommer, og hun er dessuten skytshelgen for både øyenleger og elektrikere.

Navnet Lucia har samme språklige rot som det latinske ordet for lys. I vår del av verden forbindes Lucia derimot med et motsatte: Lyset som er blitt borte. Lysets Lucia er blitt til den truende skikkelsen Lussi, dagen hennes faller sammen med det dypeste vintermørket. Helgenen som fikk øynene stukket ut, ble forvandlet til et mørkets vesen. Folketradisjonen sa f.eks. at etter Lussidagen måtte barna ikke være ute når det var blitt mørkt, da kunne de bli tatt av onde makter.

Slik den feires i Norge i dag, er Luciafesten egentlig en svensk tradisjon. Det etter hvert så velkjente Lucia-verset «Svart senker natten seg …» er opprinnelig italiensk, skrevet omkring 1850 og senere oversatt til svensk av Arvid Rosén (1895-1973). Den norske versjonen er basert på den svenske. Her skildres nettopp kampen mellom lyset og vintermørket og kanskje kan denne teksten sees som uttrykk for at de to eldre tradisjonslinjene har smeltet sammen.
(Kilde: Merkedager og tidsforståelse i norsk folketradisjon, UiO)

• • •

SKRIVEMÅTER

Året: I Lucies tid ble året og datoer og år skrevet på følgende måte:
Den ellevte Novembris år etter Kristi fødsel ett tusen syvhundre og ett = 11. november 1701.
(Kilde: Chr. Vs danske lov/lutherdansk)

Månedene: I kirkebøkene – som alle prester etter loven skulle ha for skrive opp døpte, konfirmerte, gifte og begravde – ble månedene skrevet på latin.

Måndene het: Januarius, Februarius, Martius, Aprilis, Maius, Junius, Julius, Augustus, September, October, Novembris, December. (Kilde)

• • •

MÅNEFASER

Når det i Nattmannens datter står at det er fullmåne eller nymåne, så var det det på den datoen, i hvert fall i følge en matematisk utregnet kalender for 1701. Når jeg skriver, er alle dagene og datoene notert i margen i mitt eget dokument. Disse bryr jeg ikke redaktørene med, men jeg sender med et resymé til dem der de ser hva som skjer på den og den dagen. I teksten prøver jeg å flette inn dag der det er naturlig, og innimellom skriver jeg hele datoer slik at leseren skal ha litt oversikt over når handlingen foregår.

Se kalenderen for 1701

• • •

May Lis Ruus 3. september 2012, oppdatert 3. november 2012