3 Den som vender tilbake – utdrag

Den som vender tilbake

I salg fra 6. august til 16. september

Blant knokler og hodeskaller prøver Lucie å beholde både vettet og livet. Når det viser seg at Tilly er forsvunnet, søker Lucie trøst i Lars. Men fremdeles får hun ikke fred for tanken om at nattmannen må være faren hennes. På ny tar hun mot til seg og oppsøker ham på Nordnes.
• • •
Han slo ut med en hånd. «Det gjør meg vondt å høre historien din. Men du tar feil. Jeg har ingen datter. Hvis jeg hadde hatt det, hadde hun vært like dårlig stilt som jeg er. Hun kunne ikke ha gått på Torget og kjøpt fisk, for hadde noen solgt henne noe, hadde de blitt brennemerket selv. Folk ville ha spyttet etter henne og kalt henne rakkerunge. Hun hadde mistet alle muligheter til et anstendig liv. Et liv i fattigdom er bedre enn et liv som en levende død.»

Tårene rant nedover kinnene hennes. «Vil du fremdeles ikke ha meg?»

 • • •

UTDRAG FRA DEN SOM VENDER TILBAKE – NATTMANNENS DATTER 3

Det ringte i ørene hennes. En gjennomtrengende, øredøvende lyd som tvang sansene til å våkne. Hodet verket så kraftig at hun var redd for at det skulle sprenges. I ryggen kjente hun skarpe ilinger som forplantet seg til den armen hun hadde ligget på. Hoften var øm og vond.

Men samtidig med at kroppen våknet til liv, var det også noe annet som slo inn for fullt. Frykten.

Lucie kjente panikken bre seg i henne da hun ikke klarte å åpne øynene. Å, gode Gud, hva har hendt? jaget det gjennom hodet hennes. Hun våget ikke å røre seg så lenge hun ikke kunne se. Hun lå på rygg, på et bulkete underlag. Hun vætet leppene og prøvde å puste stille gjennom nesen. Det var kjølig, men ikke kaldt. Ingen vind. Hun fikk en fornemmelse av at hun var innendørs.

Hennes første innskytelse var å rope om hjelp. “Er det noen her? Hjelp! Hjelp meg!” Hun svelget hardt og tidde. Hvor var hun, og hvordan hadde hun havnet her?

Hun snuste ut i luften. Det luktet noe. En lukt hun ikke visste hva var, men som hun svakt erindret å ha kjent før. Men åndedrettet gikk for fort, og hun fikk ikke nok luft. Til slutt gispet hun i seg luft og begynte å puste med munnen.

Hvorfor klarte hun ikke å slå opp øynene? Hun beveget armen prøvende opp mot ansiktet, og hånden fant det ene øyet. En tett, ru masse lå stivnet over både pannen, tinningen og det ene øyet. Det andre øyet var dekket av sammenklistret hår. Hun røsket bort håret og fikk endelig opp øyet. Men likevel kunne hun ikke se noe.

“Å, Gud! Jeg er blind!” hvisket hun og kjente skrekken gripe om seg. “Gode Gud, ikke la meg være blind!”
Helt urørlig kikket Lucie rundt seg med det åpne øyet for å se hvor hun var. Men det var helt svart. Hvis hun var blind, ville det da ha vært svart? Eller den fargen som var bak øyelokkene når hun lukket øyet? Kanskje det var mørkt her, og at det var derfor hun ikke kunne se? Hun hørte små klynkelyder, og skjønte at de kom fra henne selv.

Hun lot hånden gli over kinnbenet og bakover til der den intense smerten kom fra. Mer stivnet masse, som tørket søle. Kunne det være størknet blod?

Hånden kom borti øret. Hun rykket til da hun kjente at det var revet opp. “Gud!” utbrøt hun, og kvapp like mye av lyden av sin egen stemme som av overraskelsen over det delte øret. Hun lot det være i fred, og smerten avtok.

Redselen satt hardt i henne, men hun tvang seg til ikke å la panikken ta overhånd.

Lucie lyttet. Hun forsøkte å høre forbi lydene som hun visste kom inne fra henne selv. Hjerteslagene hamret i hodet. Ringingen hun hørte, kom fra inne i øret. Ellers var det ingen andre lyder. Stillhet var et godt tegn, var det ikke? Hun levde, og hun var alene. Mangelen på lyder fikk henne til å roe seg. Tankene begynte å klarne.

Morgenstjernen! Hun husket kulen med de skarpe jernspissene som kom farende mot henne før alt ble svart. I det samme rullet synene foran øyelokkene hennes. Et bilde av mannen som Tilly hadde kalt bedemannen fra Sankt Jørgen kirke. Hun husket den pløsete huden med alle kopparrene og de fillete klærne. Det ondskapsfulle tonefallet og de truende ordene. Han hadde sagt noe om at han ville få enda et dødsbudskap å gi. Hva mente han? Hvem skulle dø?

Tilly! Hvor var hun? Var hun også her? Barnet hadde stått rett bak Lucie da morgenstjernen suste mot henne.

“Tilly?” Stemmen skalv av engstelse.

Stillhet.

• • •

May Lis Ruus 2012

Utdrag fra bok 2, Morgenstjernen

Morgenstjernen

I salg fra 9. juli 2012

Ikke alle unner Lucie vennligheten hun blir vist av forstanderfruen og dragonen. Neste natt ser Lucie noen mørke skikkelser snike seg bort fra Manufakturhuset, og hun følger etter. I skyggen av trekorsene på fattigkirkegården, føler hun seg iakttatt. Før timen er omme får Lucie en visshet som snur om på hele livet hennes.

Det var vindstille, og månen var ikke å se. Nattetåken hadde ikke lettet og lå lavt over det store vannet nedenfor. Lucies øyne hadde for lengst vennet seg til mørket. Skyggen hun trodde hun hadde sett nede i skråningen, måtte bare ha vært innbilning. Kanskje en trestubbe. Det var ikke en bevegelse å se der nå. Med ett hørtes et dunk. Det gikk kaldt gjennom Lucie da hun skjønte at det var kisten.

• • •

UTDRAG FRA MORGENSTJERNEN – NATTMANNENS DATTER 2

Skriket gjallet mellom husveggene. Lucie kvapp til da hun hørte hvor høyt det var, og våget ikke å skrike igjen. En hund satte i å gjø lenger inne i Marken, og lyden av vingene til en skremt fugl hørtes fra et hustak.

Så var secondmajoren borte hos henne. Ansiktet hans var fordreid av raseri da han raget over henne. Trestammen hun gjemte seg bak var ikke tykk, og alt hun kunne gjøre var å forsøke å beskytte ansiktet ved å holde seg bak stammen. Men hun var kald av å ha ligget på bakken, og lemmene lystret ikke så raskt som hun ønsket.

Han grep tak i det lange håret hennes og dro hodet bakover til hun klynket. Den andre hånden la seg over halsen hennes og klemte til. “Din lille skittunge! Ka honen tror du at du e?” Han brølte.

En gurglende lyd kom opp fra halsen mens hun kjente at det dunket under huden der hånden hans lå. Hun løftet den ene armen for å få hjelp av forstanderfruen som fremdeles sto i vinduet. Hvorfor gjorde ikke kvinnen noe?

Men det var tydelig at fru Galle ikke kom til å hjelpe. Lucie brukte alt hun kunne av krefter og prøvde å skyve mannen bort.

Secondmajoren bare lo. “Du trenger ikkje å prøve, lille frøken. Meg kan du ikkje …”

Ordene hans ble hengende i luften da en knyttneve kom farende og slo ham rett i bakken. Han tumlet rundt og landet på ryggen. Han ble liggende stille et øyeblikk mens han summet seg. Pannen glinset i det svake lyset fra en vegglykt. “I heite!” Secondmajorens grå øyne ble mørke. Han gned seg over kjevebenet.

Lucie gispet etter luft da hun ble fri. Hun hostet voldsomt og holdt seg på halsen. Først da hun hadde fått pusten under kontroll igjen, kikket hun opp på mannen som hadde slått ned secondmajoren.
Det var dragonen. Han hadde kommet tilbake!

Han holdt et vaktsomt øye med secondmajoren som lå på bakken, men så raskt bort på Lucie. “Er du i orden, frøken?”

Lucie klarte bare å nikke. Øynene var fulle av tårer. Det føltes som om hjertet skulle hamre seg ut av brystet hennes, og hun strevde med å komme seg på bena. Han måtte ha sett at hun holdt på å falle om, for han rakte ut hendene og hjalp henne opp.

Plutselig begynte secondmajoren å røre på seg. “Du skal fandenimeg få svi for dette, dragon!”

Dragonen tok et skritt nærmere mannen på bakken. Den ene hånden fant håndbøylen på sabelen, og der ble den liggende, klar til å frigjøre det lange, slanke våpenet fra sliren. Den andre hånden holdt han ut mot Lucie, som om han ville ta imot henne om hun falt.

Det svimlet for henne. “Jeg … jeg må bare sette meg litt,” mumlet hun.

Lucie la ryggen mot trestammen og lot seg synke ned mot den frosne bakken. Hun rykket til da den knudrete barken boret seg inn i det tynne stoffet i underskjorten. Sårskorpene ble revet opp, og et smertestønn unnslapp henne.

“Frøken? Hva er det?” Dragonens stemme virket bekymret. “Jeg kan ikke hjelpe deg, jeg må passe på majoren.”

Lucie klarte ikke å svare. Smerten jog over ryggen og blandet seg med hamringen fra tinningen.

• • •

MLR 2012