Bok 32 – Lille hjerte

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 25. januar til 18. mars 2016. Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel.

 

Nattmannens datter 31Lucie vet ikke om hun kan stole på Duved, som lokker henne med nyheter om Emme, noe hun ikke kan si nei til, selv om hun aner fare. Underveis til Austråttborgen prøver Lucie å finne ut hva svensken har i sinne.

Det undret Lucie at han virket så tilfreds. Var det fordi det hadde lykkes ham å få henne med seg helt inn hit? Det var ingen steder å flykte nå. Borgen var bygget for å holde folk ute … og på samme måte holdt den også alle som var innenfor, fanget her. Plutselig hørte hun en kjent stemme rope: «Lucie? I himmelens navn … Lucie!»

• • •

Ikke lenge etter sto Lucie og den middelaldrende mannen ute i den stille gaten. Det dryppet litt fra de grå skyene, men ikke så mye som tidligere. En raggete løshund gjødde et par ganger og luntet mot de to, men så mistet den interessen og streifet videre. Lyden av banking nådde dem, og Lucie trodde det måtte være smeden lenger borte i gaten som hamret på metall. Den samme lyden hadde hun hørt tidligere. Hun ønsket at Ditlef skulle komme, for hun ville ha følt seg tryggere om han ble med. Men det var ikke et menneske å se.

«Kan vi ikke vente på …» begynte hun, men i det samme tok Duved ordet.
«Denne vei,» sa han og la hånden på ryggen hennes, som om de skulle være fortrolige.

Lucie likte det ikke. Det var på et vis faretruende at han berørte henne. Tenk om hun var hans fange nå? Hva om hans egentlige mening med alt dette var å bytte Lucie mot Christence? Han hadde trolig vært den som skulle hjelpe Christence med å flykte, men så hadde Ditlef grepet inn og forpurret planen. Det var ikke umulig at Duved ville bruke Lucie som byttemiddel.

Hun innså at dette ikke bare var uklokt, men rett og slett korttenkt. Den kvikke og handlekraftige gjestgiveripiken hadde sett at ikke alt var som det skulle, og det hadde vært en gyllen mulighet til at de tre kunne sette svensken ut av spill, ta brevet og komme seg vekk fra ham.

ND32 LucieDu er et fehode, sa Lucies indre stemme. Lar deg friste av et brev som kanskje ikke har noe med deg å gjøre i det hele tatt.

Men innerst inne visste hun at det ikke bare var brevet som lokket. Hun hadde et stort og inderlig ønske om å være den som gjenforente Ditlef med sin far.

«Litt fortere, er De snill», sa Duved innbitt. «Vi har mistet mye tid på den tossete krojenten.»

Han styrte Lucie mot en stor, toetasjers bygård på den andre siden av gaten. Huset var omkranset av et gjerde, høyt som en husvegg, som skjulte det som lå bak, trolig en gårdsplass eller en hage.

I stedet for å sette kursen mot bygningens inngangsparti gikk Duved mot portdøren midt på gjerdet. Døren var åpen, som om han hadde avtalt det med gårdeieren.

Portdøren ble lukket bak dem, og de sto inne i en hage. Rundt dem var det ikke annet enn kålåkre og uthus, og nedenfor lå sjøen.

«Skal vi ut i båt?» spurte Lucie forbauset. Hun hadde ikke trodd at de skulle langt. Kanskje kjøre et stykke med karjolen hans, eller gå inn til byen.

En rekke småbåter var trukket opp i sanden, og utenfor lå skipene for anker. Noen robåter gled bedagelig forbi, og en jekte lå og duppet ved en trebrygge mens noen menn vaset rundt og gjorde båten klar for seilas.

«Vi skal seile til Austrått. Er vinden god, rekker vi frem i kveld.»
«I kveld? Men jeg kan ikke være borte så lenge. Ditlef kommer til å …»

Svensken lot ikke til å høre etter. Han tok henne bestemt i armen og førte henne mot bryggen.

Lucie prøvde å stanse. «Herr Duved, jeg er redd jeg ikke kan bli med likevel. Flere timer på sjøen er en lang tur. Tilly og Kirsten fikk ikke vite hvor vi skulle, og da vil min mann bli engstelig for meg. Jeg beklager så meget. Hadde De sagt dette, ville jeg ha sagt nei tidligere. Jeg går tilbake til gjestgiveriet.»

«Det gjør De ikke.» Han klemte hardere om armen hennes, og bryskt halte han henne over den sleipe bryggen. «Oppi med Dem. Det ble ikke Christence som fikk friheten sin i dag, men jeg er likeglad. Hun ville neppe ha klart å gjøre opp for seg likevel. Med Dem i min varetekt har jeg med ett flere ben å stå på. Te deg nå, så slipper jeg å kaste Dem over bord midt ute på fjorden.»

Lucie knep sammen munnen. Hun hadde latt seg lure.

Om bord i jekten var det fem mann. Den ene tok imot Lucie uten et ord og uten å fortrekke en mine. Han slapp ikke taket da hun hadde kommet på dekk, men fulgte henne frem til baugen. Der ble han stående med armene i kors og vokte over henne.

Blikket hennes vandret utover mot fjorden. Det var nok av båter og skip rundt dem, men var det ikke enda mer uklokt å påkalle mannskapets oppmerksomhet? Duved hadde helt sikkert fortalt dem at kvinnen som var i hans varetekt, skulle passes på. Kanskje han også hadde en plan for hva de skulle gjøre om hun gjorde anskrik. De kunne enkelt vippe henne over bord og senere skylde på at det var en ulykke. Lucie ville uansett trekkes under av skjørtene og kappen.

Det eneste lyspunktet var at Tilly ikke var her sammen med henne.

Mennene heiste de to seilene i masten, og vinden tok tak i dem med det samme. Duved sto høyreist og så på mens han stadig kastet blikk på Lucie.

Det var først da de hadde kommet et stykke utpå at Lucie klarte å fange tanken som hadde svevet over henne.
Den kvelden på Manufakturhuset … Gry og Giertrud hadde blitt hentet av secondmajoren og kumpanen hans … svensken Duved. Lucie orket ikke å tenke på hva de to søstrene hadde gjennomlevd av redsler.

Gode Gud! Hvordan kunne hun glemme den natten?

ND32-austraatt

• • •

Fra NorskeSerier

Bok 30 – Hemmelig oppdrag

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 19. oktober til 7. desember 2015. Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel.

30 Hemmelig oppdrag

30 Hemmelig oppdrag

Fru Modesta oppsøker Lucie og tvinger henne til å ta seg inn i politimesterens hus for å hente noe. Dette må holdes skjult, selv Ditlef kan ikke få vite det. Modesta sier at hun vet noe om Emme, og at hun skal sørge for at de får barnet tilbake dersom Lucie gjør som hun får beskjed om.

«Nå skal vi inn i varmen, kjære Dem,» utbrøt fru Modesta hjertelig. Lucie sendte Ditlef et blikk i håp om at han skulle forstå at hun helst ville gå. Men Ditlef forsto ikke hennes ønske. «Rasmus venter på oss på Nøstet med båten,» opplyste han med en håndbevegelse. «Vidunderlig! Slik var det ikke i min tid, da en hustru måtte kjempe for å få bestemme over seg selv. De er heldig, De, fru Lucie.» Hun la viften på Lucies rygg og førte henne med seg mot inngangsdøren. Det føltes som om Lucie hadde et pistolløp rettet mot seg.

• • •

Utdrag

Det var et skremmende syn å se røyken som veltet ut, men like etter gikk faren ut og lot døren stå på gløtt. Den svarte kappen hans var nesten usynlig der han beveget seg hurtig over gårdsplassen og søkte ly bak vognen som sto der.
«Hvordan skal han komme seg inn?» hvisket Lucie for seg selv og myste ut i mørket. «Innbrudd hos politimesteren … det er galskap.»
Hun kvapp litt da hun så bevegelse på hustaket. Hun strakte hals og myste. Det var ikke til å ta feil av. Faren klatret oppover det bratte skråtaket!
«Far … nei …» Hun slo hånden for munnen. Hvis han falt og slo seg halvt i hjel og ble krøpling, kunne hun aldri tilgi seg selv.
Han feier skorstener også, sa hun inni seg. Han vet hva han gjør.
Lucie orket nesten ikke å se, og holdt fingrene over øynene mens hun så at han klatret høyere opp, helt til arkens tak. Der balanserte han på en smal gesims over vinduene i andre etasje. Skikkelsen stanset midt på, foran det enslige vinduet i midten av arken. Faren hadde tenkt å knuse det vinduet og ta seg inn gjennom det, skjønte hun.
Hvis han knuser loftsvinduet og går inn der, er det mindre sjanse for at beboerne hører det. Det var lurt.
Det eneste var … hvordan skulle han senere forklare hærverket?
Dette kom til å ende i fordervelse, det var Lucie overbevist om.
Lyden av vinduet som knuste, var ikke så øredøvende som hun hadde trodd. Bare ikke tjenestekaren sov der oppe … det skulle ha tatt seg ut. Selv om åpningen var mindre enn de andre, kom han seg inn, for brått var han borte.
En lang stund passerte uten at noe skjedde. Byen var stille, og det var ikke liv å se i den lange gaten. Husene rundt lå i mørke. Det eneste bevegelsen hun så, var en rotte som pilte mot en skarnkiste som sto ved et hus lenger borte.
Det var godt selskap i Balder. Han la seg ned ved Lucies føtter, og hun knuget de kalde hendene mot fanget og prøvde å finne ly mot nattekulden.
Da det ble tent et lys i to av vinduene på kortsiden, rykket Lucie til. Var det faren eller en av husets beboere? Hun angret på at hun hadde insistert på å bli med, for denne uvirksomme ventingen tok hardt på. Et par ganger gled en skygge forbi vinduet, og Lucie trodde det var faren.
Var det politimesterens arbeidsværelse? Ja, det måtte det være. Tyges sovekammers var de tre vinduene nærmest døren, for de vendte ut mot gaten.
Hadde hun bare husket å fortelle det til faren før han gikk inn!
«Tyge sover i naboværelset,» hvisket Lucie, som om budskapet på overnaturlig vis skulle kunne trenge frem til faren. «Å, jeg orker ikke å se mer.» Hun begravde ansiktet i hendene og lukket øynene.
Slik satt hun lenge.
Da nakken begynte å verke av den unaturlige stillingen, løftet hun hodet og så mot huset igjen. Hun blunket flere ganger. Det var lys i vinduene i Tyges soveværelse!
Uten å tenke seg om gled hun ned fra kuskesetet og løp bak til nattkistens lasteplan. Det eneste som sto i hodet på henne, var å velte noen kagger, for å lage mest mulig støy. Hun gapte da hun så at planet var tomt. Ikke en eneste kagge!
Han skulle hjelpe meg i kveld, og ikke skifte ut dokaggene.
Lucie løp frem til vognlykten. Den var av messing, og ville lage støy om hun kastet den mot bakken. Det fikk bare våge seg om blyglasset knuste.
Larmen var verre enn Lucie hadde forventet, og et lite skrik unnslapp henne idet flammene sto opp da oljen rant ut.
«Gudskjelov,» mumlet hun da ilden døde ut. En hund begynte å gjø, og i det samme husket hun hva planen egentlig var. Hun skulle få Balder til å gjø.
«Gjø, Balder. Gjø!»
Den hadde reist seg opp, men sto og peste med tungen ut.
«Gjø, da!» Ikke et pip kom fra den. «Pokker og.»
Lucie gjorde det eneste som falt henne inn. Hun løp bort til politimesterens port, smatt innenfor og rev opp døren til privetet. Det røk fortsatt fra bøtten, og under mosen ulmet glørne.
«Gud hjelpe meg om jeg gjør noe galt nå,» sa hun halvhøyt og ga bøtten et spark, slik at den veltet.
De glødende kullstykkene rant ut på det grove tregulvet, men røyken var skuffende svak. Lucie blåste på det med et par kraftige pust, og det hjalp.
Bøtten. Den måtte ikke bli funnet. Lucie grep tak i det tykke læret og helte resten av kullstykkene ut, og deretter tok hun bøtten med seg og gikk ut fra veslehuset. Hun lot døren stå åpen slik at røyken ble synlig, og så løp hun over plassen mot huset.
Tankene var usammenhengende. Hva mer?
Vinduet oppe i arken. Det måtte forklares. De kunne si at Nestor hadde kastet stenen for å vekke folkene inne i huset. At den havnet i arkvinduet i stedet for i vinduene under, kunne ha skjedd fordi han hadde bommet.
Det lå noen bygningsrester utenfor et uthus. Uten å nøle tok Lucie en halv mursten og løp til fremsiden av huset. Med god beregning kastet hun den opp mot det øverste vinduet. Den var for tung, og traff veggen.
«Fanden,» sa hun og flyttet seg for ikke å bli truffet av den da den falt ned igjen med et dunk mot skiferhellene.
Hodet var underlig kaldt, og tankene var klare. Glasset og stenen måtte bli funnet på innsiden, så hun var nødt til å prøve igjen.
Hun plukket opp murstenen igjen, og ga mer kraft. På andre forsøk lyktes hun. Vinduet knuste, og Lucie syntes at det bråkte forferdelig. Om Tyge og tjenestefolkene med rette påpekte at lyden kom lenge etter at de hadde hørt lyder fra politimesterens arbeidsværelse, var Lucie og nattmannen i vansker. Men det fikk bare stå sin prøve.
De må tro at nattmannen var utenfor i denne stund.
Hun banket på døren, men ikke særlig hardt, og hun ropte ikke at det var ild løs.
Det viktigste nå var å knuse et vindu i første etasje, slik at man senere skulle tro at nattmannen hadde tatt seg inn i huset for å varsle. Deretter kunne hun rope «brann», og vente på at folk løp ut.
Bare han hadde hatt nok tid til å lete etter skrinet! Alt dette var forgjeves om han ikke hadde funnet det ennå. Hva da? Lucie kunne ikke regne med å komme seg inn i huset igjen.
Kanskje øvrigheten burde få vite hva fru Modesta von Horn hadde bedt Lucie om.
Emme. Det står om min datters liv, sa hun til seg selv.

Scenebilde fra forsiden på Nattmannens datter 30

Scenebilde fra forsiden på Nattmannens datter 30

Fra NorskeSerier