Julen før i tiden

Det er ikke bare i vår tid at det er travelt før jul. Lille julaften var som oftest årets mest kaotiske dag, og man pleide å si når huset var spesielt rotete: «Det ser ut som på lille julaften». 

Hele desember var det mye som skulle gjøres både inne og ute. Blant annet skulle juleølet brygges, og på Thomasmesse 21. desember skulle det stikkes og prøvesmakes. Tomasmesse ble delvis regnet som vintersolverv, for i norrøn tid ble julfreden lyst fra denne tiden.

Å vaske seg ren og ha noen nye klær til julehelgen var viktig. Man skulle gå fornyet ut av det gamle året og inn i det nye. Den som ikke fikk seg noe nytt, ble kalt julefant eller skitbukk, og ble straffet av julebukken. Skitbukken måtte sitte på en stabbe til spott og spe. Ofte lot man være å skifte klær i det hele tatt i ukene før jul, og søndagen før jul het derfor skittensøndag. Den var som en hverdag hvor ingen fikk ta på seg bededagsklærne.

Julebrygging på 1500-tallet. Den som ikke brygget øl til jul, fikk bøter, slo Gulatings kristenrett fast. (Olaus Magnus)

Julebrygging på 1500-tallet. Den som ikke brygget øl til jul, fikk bøter, slo Gulatings kristenrett fast. (Olaus Magnus)

Julefreden

På Thomasmesse begynte Julefreden. Det sto blant annet i Byloven. Julefreden varte i tre uker, og «enhver voldsomhet begått i denne tid, straffes med forhøyede bøter.»

I Bergens Raadhus-Protokol heter det: «Anno 1593 paa Sct. Thomæ Dag, som er den 21de Decembris, blev sat Julefred efter Byloven».

For å sikre julefreden, gikk menn i byene julevakt. I tallrik flokk gikk borgerne sammen med en tjener, med lykter i hånden og væpnet med kårder, rundt i byen og passet på at ingen brøt julefreden. På alle allmenninger i Bergen stanset de opp og ropte: «Vagt i ho!». Å gå julevakt var noe besværlig, så ofte endte de opp hos venner og bekjente i gjestebud.

Når julefreden varte, måtte ingen arbeide, unntatt det som var nødvendig, som å fôre dyrene. Ingen måtte sysle med noe som var rundt, for det var særdeles uheldig. Retterstedene skulle også hvile. Menneskene skulle holde fred med sine arvefiender: ulver, bjørner, rotter, mus og de kunne ikke omtales ved sitt rette navn.

Lille julaften var Tollesmesse. Da skulle alt av juleforberedelser være ferdig, og bare det mest nødvendige skulle gjøres de nærmeste ukene.

 

Julaften

24. desember var det mye å gjøre og huske på, og man ble ikke alltid ferdig med alt. Mange fikk sanne de gamle ordene: «Året er aldri så langt, juleaften er jo trang».

Husbonden måtte gå rundt og male julekors på dører og i uthus. Når tennene på kveget var gnidd inn med en blanding av salt og sot, kunne Helligaften begynne. Dyrene fikk en ekstraforing denne kvelden, og man sa gjerne noen ord til hestene og kuene, som for eksempel: «Det er julekveld, kyre mi,» eller «Her har du, for at du skal vite at det er jul.» Det var mye liv i stallen den natten.

Lussi, den slemme vetten som viste seg på Lussinatt 13. desember, kunne dukke opp igjen på når julen hadde satt inn. Hvis folk ikke var ferdig med alle juleforberedelsene innen julaften, satte Lussi seg på taket og ropte ned i pipen: «Inkje bryggja, inkje baka, inkje store eldar hava!» Hvis man ikke lyet kunne hun bli så arg at hun rev i stykker pipen.

En mann blir kastet ut av en nisse fordi han ikke har passet sine egne saker. (Tegning av H. Gude)

En mann blir kastet ut av en nisse fordi han ikke har passet sine egne saker. (Tegning av H. Gude)

Ingen skulle glemmes. Å ha en tanke for dyrene, fuglene, trærne og de usynlige, kunne bringe lykke i det kommende år.

På gårdens nærmeste tre helte man melk og øl på røttene, og noen steder satte man på julaften ut et krus øl, noen kaker og et stykke kjøtt foran det største treet. Nisser, engler, vetter og andre usynlige vesener måtte man holde vennskap med. Man kunne sette mat utenfor døren, og bordet skulle stå dekket hele julen igjennon, slik at vandrende tusser kunne nyte god forpleining. Alle dører skulle julenatten stå ulåst, slik at de underjordiske kunne komme frem hvor de ville.

De usynlige veseners gjentjeneste (Olaus Magnus 1555)

De usynlige veseners gjentjeneste (Olaus Magnus 1555)

 

Julaften ringes inn

Når Mariklokkene kimte, gikk julen inn, og dens fred og glede senket seg over alle. Ikke bare mennesker og dyr, men også de hemmelighetsfulle, usynlige vesener. Fra nå skulle hvert rike – menneskenes, dyrenes og de usynlige veseners – passe på seg og sitt.

Når Mariklokken hadde ringt, skulle folkene vaske seg. De bega seg til husets badstue og tok dampbad. Etterpå kledde man på seg rene klær. Særlig viktig var rent undertøy. «Renslighet er en god ting, sa kjerringen, hun vendte sin serk på julaften.»

Den siste som forlot badstuen skulle fyre godt i, slik at varmen kunne holde seg lenge ennå. Hensikten var at de avdøde slektninger skulle kunne ta seg et bad om de lystet.

Huslyden kom inn i stuen, ren utenpå og inni, og hilste hverandre med ordene: «Gledelig jul! Helsen og sunnhet og alt hva kjært er!»

Julaften

Julegaver

Julelysene brant og bordet var dekket med god mat. Nå skulle julegavene utveksles. Skikken med julegaver er gammel, kjent fra romerne til de hedenske nordboere. Antallet gaver kunne bli stort. Erik Rosenkrantz, lensherren på Bergenhus, delte julaften 1560 ut gaver til 187 forskjellige personer. En del var almisser.

En vanlig gave fra husfader til husmoder var julekaker. De kunne være fine med honning og pepper, eller grovere med bare rugmel. I form var de runde som solen, eller som skikkelser av menn, bukker og griser. Sannsynligvis stammer de fra hedensk tid og Tor-dyrkelsen. Spor av disse har vi ennå, i form av kakemenn.

I Lucies tid var det ikke vanlig med gudstjeneste på julaften, men 1. juledag, både morgenmesse og aftenmesse.

Julereisen er ute og vandrer på julenatten. ("Julereia" av Nils Bergslien, 1922 (fritt))

Julereisen er ute og vandrer på julenatten. («Julereia» av Nils Bergslien, 1922 (fritt))

Julenatt

Julenatt er natten mellom julaften og første juledag, var en av de farligste og mest magiske nettene i året. Omtrent alt som var av overnaturlige vesener og trollskap var ute julenatten, derfor var det viktig å ta sine forholdsregler og beskytte seg mot det onde.

Ved midnattstimen, i Frelserens fødselsstund, kunne kveget snakke som folk. Dyrene vendte hodet mot øst og nikket tre ganger, før de ba fadervår. Dette måtte ikke menneskene overvære. En nysgjerrig mann som ville overvære dyrenes snakking, ble gjennom hele natten kastet fra vegg til vegg så han kom ganske syk derfra. Og … «det var ikke kveget som kastet ham.»

Julereien var en brokete samling bestående av nisser, huldre, underjordiske, tusser, troll, hekser og annet pakk, som var ute på julenatten. Derfor var det best å holde seg innendørs etter mørkets frembrudd på julaften, og ikke gå ut igjen før solen hadde stått opp på juledagen. Var man ute julenatten og møtte julereien, da kunne man risikere at de tok med seg ens «hug» (sjel), mens kroppen ble liggende igjen. Og skulle sjelen vende tilbake, så ville en være sykelig resten av sitt liv.

Det var nok overtro for denne gang.

gammeldags_julehilsen-kjpt

 

Gode julenetter!

fra May Lis

Mer om julens gamle skikker kan leses i Nattmannens datter 25.

• • •

Kilder:
• Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede: VII Bog. Aarlige Feste, Troels Frederik-Lund
• Merkedager og gamle skikker av Per Holck, Cappelen 1993
• wikipedia: Julenatt

• • •

May Lis Ruus 2014

Allehelgensaften, halloween og julebukker

Nymotens amerikansk halloween og norsk, tradisjonsrik julebukk. De to skikkene har mer til felles enn at barn kler seg ut og ringer på dørene for å få godterier. Går man tilbake til den opprinnelige skikken med julebukk, finnes det en annen sammenheng mellom halloween og julebukken.

Til en kommende Nattmannens datter-bok har jeg gjort research om julebukken og åsgårdsreien. Som gammel Donald- og Carl Barks-fan husket jeg et bilde fra en Barks-historie om Halloween, som slo meg som ganske lik den norske åsgårdsreien, det skumle følget av spøkelser, hekser, skrømt og andre uvesener, som i følge folketroen fór over himmelen ved juletider.

Opptog av spøkelser og skrømt over Donand Ducks hus i Andeby. (Faksimile fra Donald Duck:  Eventyrlig snadder)

Opptog av spøkelser og skrømt over Donand Ducks hus på halloween. Ikke ulikt den gammelnorske Åsgårdsreien som fløy over Norge på lussinatten. (Faksimile fra Donald Duck: Eventyrlig snadder, 1993)

Halloween/allehelgensaften

Ordet halloween stammer fra det engelske All Hallows Eve(All) Hallows Eve eller All Saints Eve, det vil si «alle helliges kveld». Ordet kan på engelsk også skrives Hallowe’en.

484034475

Allehelgensaften, eller halloween, er kvelden før allehelgensdag.

Halloween har sin opprinnelse i en pavelig bulle fra år 749, og har tatt opp i seg trekk fra flere hedenske høstfester, blant annet den romerske festivalen for Pomona og kelternes fest for dødsguden Samhain.

Allehelgensdag er den katolske minnefesten for helgener og martyrer som ikke har egen dag i kalenderen. Selv om Norge gikk fra katolisismen til den lutherske lære i 1537, forble allehelgensdag en helligdag frem til festdagsreduksjonen i 1770.

For den protestantiske kirke er høytiden også preget av at Luther allehelgensaften den 31. oktober 1517 slo sine teser mot den katolske kirke opp på kirkedøren i Wittenberg. Derfor regner man den 31. oktober som jubileumsdagen for reformasionen.

På allehelgensaften ble de døde minnet. (Foto: May Lis Ruus 2014)

På allehelgensaften ble de døde minnet. (Foto: May Lis Ruus 2014)

Fra England og Irland

Tradisjonen med å gå fra dør til dør har sin opprinnelse i 1800-tallets allehelgensfeiring. I følge folketroen kunne de døde ferdes fritt allehelgensaften. De reiste rundt i store følger som ble kalt åsgårdsrei (eller oskorei), sammen med nisser, alver og annet skrømt.

Åsgårdsreien ble trolig oppfattet som et følge av døde, kanskje av dem som verken hadde gjort seg fortjent til himmel eller helvete. Tradisjonen må ses på bakgrunn av mørketiden og allmenne forestillinger om døde som søker tilbake ved juletider.

I både Irland og England var det vanlig at ungdom gikk i maskerte åsgårdsreier mellom gårdene. I Irland gjorde de pek og spiste matofferet som var satt frem til de døde. I England banket de på og ba om sjelekaker. Også irene skar ut lanterner av grønnsaker, men de brukte turnips, ikke gresskar.

Allehelgensaften i Andeby (Fra boken: Donald Duck – Eventyrlig snadder)

Allehelgensaften i Andeby (Fra boken Donald Duck – Eventyrlig snadder, 1993)

I USA

Halloween har altså sin opprinnelse fra England og Irland, men kom til Norge rundt år 2000 som en kulturimpuls fra USA.

Halloween-feiringen fulgte irske, engelske og skotske immigranter til Amerika. De feiret nyttår denne dagen, og mente blant annet at det også var den dagen de overnaturlige og døde kunne besøke de levende. Men keltiske skikker er ikke alene om at ha skapt den amerikanske halloween. Den sterke dødssymbolikken i amerikansk halloweenfeiring med skjeletter, hodeskaller, flaggermus og teaterblod er inspirert av den meksikanske allehelgensfeiringen, De dødes dag.

På 1930-tallet var det politiske kampanjer mot halloweenfeiringen i USA, men skikken ble ufarliggjort av at de yngste barna ble hovedpersonene.

Halloweenfest anno 1919. Det kunne like gjerne vært en julestue. (Kilde: wikipedia, fritt)

Halloweenfest i USA anno 1919. Det kunne like gjerne ha vært en julestue som var illustrert. (Kilde: wikipedia, fritt)

Julebukk

Julebukktradisjonen har røtter tilbake til hedensk tid, og den ble videreført da kristendommen ble innført.

Opprinnelig var julebukken en lek som hørte til i de såkalte julestuer i romjulen. Julestue var selskaper som ble holdt i storstuer som rommet mange mennesker. Alle deltok på lik fot – fattige og rike, herskap og tjenere, og i by og bygd. Fra middag til morgengry samlet folk seg og drakk juleøl og lekte juleleker.

Julebukk var en av lekene. En ung mann var utkledd som en geitebukk. Med et bukkehode på en stang og et skinn over seg, kom han inn i julestuen. Ofte hadde han også med en trehammer som forestilte Tors hammer, en tydelig hedensk etterlevning.

Vesenet ble presentert som et skremsel både for voksne og barn. Julebukken ville vite hvem som hadde vært snille og hvem som hadde vært slemme i året som hadde gått. Bukken gjorde hopp og sprang mens den førte an i en sang som alle gjestene var med på. Så falt den død om, akkurat som Tors bukk. Etter hvert som sangen fortsatte, ble bukken levende igjen.

julebukk-Troels-Lund

1600-tallet

På 1600-tallet i Danmark begynte lekens form å endres. Torsdyrkelsen var forlengst glemt, og kongen i Danmark hadde innført et strengt forbud mot geitehold, noe som gjorde det umulig å skaffe bukkehoder.

Allerede på den tiden var det lærde som mente at skikken var hedensk, og at det var djevelen selv som var fremstilt i bukkens skikkelse. For å skremme samtiden uttalte D. Monrath: «Man har hørt om forskrekkelige utganger på sådanne julebukker, hvordan fanden i slike bukkers skikkelse er kommet inn i julestuer og har bortfrt en del mennesker som befant seg der og hadde behag i slikt apespill.»

I Danmark forbød myndighetene til slutt befolkningen også å holde julestuer.

Julebukkens omdannelse til en djevelfigur tyder på at den selv i sin opprinnelige form var i strid med en lysets fest. Til tross for alle forbud holdt skikken seg, og tok etterhvert et mer uhyggelig preg ved at julebukken ble til den onde selv. Det fantes historier om kvinner som hadde forsvunnet og at hennes blod kunne sees sprengt utover loft og vegger.

Det var vanlig å kle seg ut til festlighetene i julestuen. (Kjøpt bilde)

Det var vanlig å kle seg ut til festlighetene i julestuen. (Kjøpt bilde)

1700-tallet

Litt etter litt hadde julebukken forandret seg til en slags spøkelses- eller djevelfigur, der kun hornene minnet om bukkeopprinnelsen. Slik var julebukken på Ludvig Holbergs tid på 1700-tallet, beskrevet i komedien Jule-stuue. Julestuene holdt seg, og det var mange som kom utkledd til disse festlighetene.

1800-tallet

I Danmark og Norge holdt skikken med julebukk seg til langt inn på 1800-tallet. Mellom 1843 og 1849 forbød Bergens politimester julebukkens opptreden. Likevel våknet leken til live senere.

Denne sangen som ble sunget i 1860, skal ha eldre opprinnelse:

1.
Bukken op paa Elias Top,
Der stjal den sig en Faareflok.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

2.
Bukken op paa Elias Fjæld,
Der faldt den ned og slog sig ihjel.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

3.
Og hvad vil du gi’ mig for Bukkens Skæg?
Jeg skal gi’ dig en Tønde Æg.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

4.
Og hvad vil du gi’ mig for Bukkens Horn?
Jeg skal gi’ dig en Tønde Korn.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

5.
De bredte paa Bukken den Kappe saa rød.
Og det gjorde de, for Bukken var død.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

6.
De bredte paa Bukken den Kappe saa hvid.
Og det gjorde de, for Bukken laa Lig.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

7.
Op stander Bukken og ryster sit Skæg,
Den hopped og sprang paa femten Bæg.
Kid-Bukken min!

Ennå på 1800-tallet oppfattet folk julebukken som et usynlig vesen som en viss tid før jul langsomt og gradvis nærmet seg gården og opptrådte som vokter over at juleforberedelsene gikk riktig til. Noe av det viktigste var å påse at alle fikk et nytt plagg til jul. Selve julekvelden kom den inn i huset, og mange steder ble den ansett som en deltager i åsgårdsreiens mangfoldige skare fra åndenes verden, som forlot gården trettende dag jul. Allerede her finner vi altså en gammel, uklar sammenheng mellom et mystisk, usynlig vesen som tiltvinger seg adgang til gården, samt en slags julegave.

1900-tallet

Skikken med å kle seg ut med julenissemaske og gå rundt på dørene, hvor man for en sang eller opplesning av et vers blir bevertet med julegodter – er ennå i bruk i Norge, selv  bymessige strøk, og blir kalt «å gå juebukk». Som regel går man flere i følge, men dermed opphører også likheten med fortidens julebukker.

Julebukk for ikke så lenge siden

Forandringer kommer hele tiden, og selv om vår julebukktradisjon allerede er gammel, var også min barndoms julebukk ganske forskjellig fra den opprinnelige skikken.

I min oppvekst på 1970- og 1980-tallet hadde vi bare hørt om halloween – som den gang ble kalt allehelgensaften – gjennom Donald-historier. Hva de gjorde i Amerika visste vi ikke så mye om, vi som bare hadde én TV-kanal.

Vi hadde julebukk.

I forkant lette vi i klesskap, på loft og i boder etter avlagt tøy vi kunne kle oss ut i. Det morsomme var jakten etter passende ting. De heldigste barnene var de som hadde en mor som var flink til å sy, vi andre måtte ta til takke med det vi fant og kreativiteten.

Tidlig kveld på nyttårsaften gikk vi barn – uten voksne som følge – fra hus til hus på Hope. Vi sang en sang og fikk snop innpakket i servietter, en klementin eller noen pepperkaker. Alt gikk oppi kurven, posen, vesken eller skålen vi hadde med, og vel hjemme igjen, åpnet vi serviettene og fant ut hva som var inni. Så var det å spise til vi ble uvel, og som regel hadde vi noe igjen til dagen etter også.

• • •

Russ, laug og julebukk

russelue-ruus87

Ruus-87

Den hedenske tradisjonen med julebukken har også paralleller til russefeiringen.

De som skulle studere måtte gjennom en rituell «renselsesprosess». Når de rå og udannede horn ble saget av, kunne det nye mennesket få adgang til studentertilværelsen.

Russ er forkortelse for det latinske depositorus som betyr den som har avlagt hornene.

En tilsvarende skikk finnes innen håndverkerlaugene. I tidligere tiders ritualer for opptagelser til et laug, var det likheter til den gamle Tor-dyrkelsen.  Den som skulle innlemmes som svenn i et laug, ble nøye utspurt, og om man ikke klarte prøvene, vanket det avstraffelser. Fra å være en uvitende, skittent og stinkende «dyr», ble han opptatt som et aktverdig medlem av lauget.

Russ87

Russ anno 1987 (Privat bilde)

• • •

Se også blogginnleggene Luciemesse (lussinatt) og Sankt Johannisaften og andre helligdager (allesjelersdag)

• • •

Kilder:

• • •

May Lis Ruus 2014