Nattmannens datter-opplevelsen

Jeg lever virkelig et parallelt liv, det er ikke bare noe jeg sier. Selv om jeg fysisk befinner meg i på 2000-tallet fordi jeg ikke kan annet, er jeg mentalt mye tilstede i Lucies tid.

Først og fremst er jeg inni handlingen når jeg skriver. Det er nok noe av grunnen til at man trenger tiden det tar å skrive og det går noen uker mellom hver bok. Jeg kan ikke skynde meg gjennom handlingen, for jeg må finne alt som er verdt å skrive. Hvordan er det akkurat der vi er i handlingen? Hvordan ser det ut, hvilke lyder høres, hvordan lukter det, hvordan har Lucie det?

Først føler jeg, så skriver jeg det ned. Det jeg håper, er at leserne klarer å fange opp stemningene og leve seg inn i handlingen.

Når jeg er der, er Lucie der, er leserne der.  Fotograf: Silje Katrine Robinson, publisert i Norsk Ukeblad 2012

Når jeg er der, er Lucie der, er leserne der.
Fotograf: Silje Katrine Robinson, publisert i Norsk Ukeblad 2012

Ekkoet

Men det er ikke bare når jeg har et manus foran meg at jeg får Lucie-opplevelsen.

Når jeg går i Bergen kan jeg se for meg ting hun har opplevd på det stedet jeg befinner meg på. For mitt indre blikk fjerner jeg alt det nye og setter opp husene, stretene og  allmenningene slik det ser ut i mitt hode etter å ha lest mye om Bergen gjennom flere år.

Når jeg er i naturen, har jeg begynt å få en vane med å se for meg landskapet og se forbi menneskelagde strukturer og tenke meg til hvordan det ville vært der på Lucies tid.

Hvordan ville dagen deres vært, og ikke minst, natten? Det er de små tingene, som følelsen av å være kald på fingrene, gleden ved å se den første vårblomsten, lukten av høst og forventningene til en kommende begivenhet.

Det er disse tingene jeg har begynt å legge mer merke til etter at jeg begynte å skrive, etter at Lucie kom inn i livet mitt.

Historiens ekko er over alt. Det er bare å stanse opp og lytte.

Tinglykke er også lykke

Det gir meg stor glede å eie ting som er omtalt i Nattmannens datter, slik at jeg kan se, holde, lukte og kjenne på noe av det hun har hatt. Selvsagt kan jeg dikte opp en såpe, en sabel eller et ravstykke, men det aller beste er å oppleve tingene selv. Så jeg er alltid på utkikk etter ting som Lucie kan ha brukt og hatt i sin verden, for det gir meg en egen følelse av nærhet til den fortiden jeg delvis lever i.

Jeg har steinen med IS-runen som Nestor ga Lucie til beskyttelse, jeg har drikkeflasken Moll brukte i en bok, jeg har glassene med bringebærknopper som Lucie og Ditlef drakk av i huset hans sommeren 1701. Også ringene og halssmykket som Lucie eier, ravstykket hun finner på stranden, og til og med en leidarstein. Jeg har lukteflasker, apotekerglass, urter, Kingo-salmebok, skrivetavle med griffel, krittpipestilker, Gnav og Hneflatafl, en stein fra Mareminehollet, og en pose sand fra Vestindien hvor Lars reiste til. Det meste er reproduksjoner, noe er gammelt og noe er håndlaget.

Jeg ønsker å dele opplevelsen det er å være nær Nattmannens datters verden. Men det meste av dette kan ikke selges i Lucies lille krambod. Men det som egner seg, har jeg tatt inn. Og jeg håper det kan bli mer.

Noen av tingene som selges i Lucies lille krambod

Noen av tingene som selges i Lucies lille krambod, og noen andre ting som hører til i hennes verden.

 

Andre opplevelser

Byvandringene der nattmannen og barnelemmene er med, er en annen opplevelse som gir glimt av Lucies tid. Stemningen på gårdsplassen på Sankt Jørgens Hospital. Lyden av barnelemmenes salmesang under det høye taket i Domkirken. Vissheten om menneskene som ble stedt til hvile på fattigkirkegården. Den kjølige luften mellom murveggene i Rådstukjelleren. Fornemmelsen av alle skjebnene av de som tidligere har gått over Manufakturhusets plass. Og gåsehuden jeg får av synet av nattmannens ansiktet under hetten. Alt dette og mer til gir en nærhet til menneskene jeg har skildret i Nattmannens datter-bøkene.

Det kan gi samme følelse å gå på noen av disse stedene alene, der det er mulig. Jeg tar meg ofte slike små turer, men stundene er så flyktige og forsvinner så lett. Byvandringene har for meg vært mimring fra Lucies liv, siden jeg har mange bilder i hodet som nesten føles som minner. Jeg håper at det også blir det for dere som leser, på den neste gratis byvandringen (29. august 2014). Da vil de som har lest jevnt, ha kommet nesten like langt som jeg er nå. Dere vil ha de samme minnene som meg.

Det er kanskje bare én byvandring igjen, det kommer an på hvor lang serien blir. Men hvem vet, kanskje blir det noe til slutt også, når serien er ferdig. Ingenting er planlagt, for vi har ikke kommet så langt ennå. I alle fall håper jeg at det blir en siste Nattmannens datter-opplevelse også når historien er rundet av.

En annen kilde til mimring og inspirasjon, er musikken jeg noen ganger hører på når jeg skriver. Det er kanskje hundre sanger, og et tyvetalls er så sterkt forankret til spesielle scener at jeg blir dradd tilbake til den aktuelle stunden sammen med Lucie. Jeg føler det hun følte.

Det er i sannhet en gave å få leve i to verdener.

• • •

May Lis Ruus, 18. mai 2014

En måned i en serieromanforfatters liv, uke 4

Mandag 21. januar. Sykt barn, signering, fikk se ny forside, fikk tilbake forrige bok fra konsulenten, leste litt av boken som skal til produksjon neste uke. Travel dag!

Det var hyggelig å signere bøker. Noen kom fordi de hadde lest om det i lokalavisen, mens andre så det tilfeldig. Noen leste allerede serien og kjøpte bok 7 der og da eller hadde den med seg, og noen hadde ikke begynt på serien og fikk med seg bok 1 og 2. Det var et rolig tidspunkt på kjøpesenteret, så det ble god tid til å slå av en prat med de fleste. Veldig koselig!

signering

Før boksigneringen

Tirsdag 22. januar. Stort sett samme som i går.

Utdrag fra bok 8 kom på nettet i dag, og det er alltid gøy.

Jeg har begynt på Downton Abbey (ja, litt treg), og den er kjempegøy. Må ha en daglig dose med TV-serier på kveldstid, det er liksom fritiden min.

Onsdag 23. januar. Leverte forrige bok igjen til konsulenten, og fortsatte med gjennomlesingen av boken som nå er i produksjon.

Torsdag 24. januar. De to andre bøkene er ferdig for denne gang, og endelig er det tid for å vende tilbake til skrivingen igjen. Gleder meg. Jeg får vel benytte pausen i skrivingen til å oppdatere bloggen med info om bok 7 som ikke er gjort ennå.

Ellers brukte jeg TRE timer på mailtull, og klarte det ikke. Så morgendagen kommer til å begynne kjedelig, for mail må man ha.

Fredag 25. januar. Mer mailtull, men det ble orden til slutt.

Jeg kunne ikke tillate meg så mye bloggskriving som jeg skulle ønske fordi jeg ikke har tid, så det ble bare en sak om overtroen på den tiden. Og bare ett eneste ord i bok 7. Men det er en morsom liten sak, nemlig åletusten/sjøormen, som de fleste mente at fantes.

Lørdag 27. januar. Fikk skrevet litt i dag, men ikke så mye som var planen.

Om kvelden tegnet jeg kart, og ble ferdig med den saken. Jeg brukte lysbord og kopi av et kart fra ca. 1700. Det var ikke optimalt, men jeg brukte kart fra 1740 og 1768 som referanse. Det skal scannes, og så skal jeg skrive innpå stedsnavn osv. Jeg vet ikke om det kan brukes, men det var til slutt bare ett alternativ igjen. Det er for mange elementer og feilskjær i kart senere på 1700-tallet. Dessuten må jeg slippe tak i det nå, for jeg må skrive videre.

tegnekart

Karttegning på en lørdag. Boken til venstre er den nyttigste jeg har, nemlig Bergen bys historie II. Den er så full av bokmerker at jeg nesten like godt kunne ha droppet dem.

Søndag 28. januar. I dag skal jeg skrive videre. Det er en krevende handling akkurat nå, men det er jo gøy også, selv om det samtidig er utfordrende.

Nå er det ingen andre avbrytelser enn skriving i noen uker, og det skal bli godt.

Selv om møte, intervju og boksignering ikke er dagligdags, så var dette en nokså vanlig måned.

• • •

MLR 2013