Sjelemesse

Sjelemesse

I bok 8 overværer vi en sjelemesse på Sankt Jørgens Hospital for en som har blitt spedalsk. Sjelemesse var opprinnelig et katolsk ritual for de døde, men når man ble spedalsk, ble man ansett som en levende død. Man kom ikke ut fra Hospitalet i live.

De spillsyke ble ansett som rammet av en vond skjebne, noe man kunne beklage, men ikke kunne gjøre noe med. På 1800-tallet omtalte en prest hospitalet som en ”begravelsesplass for levende”.

Pasientene levde normalt bare 3-4 år etter innleggelse.

Legene i Norge hadde i liten grad vært involvert i arbeidet med de spedalske. I 1817 fikk hospitalet en legestilling da korpslege Jacob C. Th. Teuscher (1772-1846) ble ansatt som kirurg. Effekten av legens innsats ble heller ikke særlig merkbar i de første årene. Dødeligheten ved St. Jørgen forble svært høy, og forstanderen foreslo etter kort tid at legestillingen ble fjernet. (Kilde: Yngve Nedrebø/Lepraarkivene i Bergen)

• • •

“Så befaler jeg deg i Guds nåde og barmhjertighed, Han gjøre din smerte tålelig, din tålmodighet stadig, ditt håp og tillit aldeles ubevegelig, og la sin fred alltid hvile over deg fra nå og inntil evig tid, amen!”

Fra Nattmannens datter bok 8, kap. 18

• • •

Fakta: Beskrivelsen av sjelemessen er fakta, hentet fra Kirkeritualet av 1685, 6. kap., 1. art. Ordene presten sier er historisk korrekt, mens en del av ritualet er utelatt.

Fiksjon: Imidlertid var sjelemessen kun for den spedalske, så det er fiksjon at Lucie overvar den. Dessuten ble sjelemessen trolig utført i hjemmet, før den syke kom til Hospitalet. (Kilde: NRK Fylkesleksikon)

St. Jørgens kirke (Foto: Janneche Strønen)

St.Jørgens kirke (Foto: Janneche Strønen)

• • •

Hospitalspresten

I en av de eldste bevarte fundasene for St. Jørgens Hospital fra 1617 heter det at Hospitalet maa have og føde selv en Prædikant og Sjælesørger, som blandt andet sit Embedes Bestillinger ogsaa skal i det mindste een Sinde om Ugen trøste de Syges Samvittigheder.

I fundasen fra 1654 kan man også lese om andre av prestens plikter: Hospitalets Præst skal og holde rigtig Bog og Fortegnelse paa alle Hospitals-Lemmer, og notere Dag og Tid, de indkommer i Hospitalet, og paa hvad Dag de igien uddøer.

Hospitalets første egne prest skal ha blitt ansatt i 1572. Tidligere hadde St. Jørgen kirke vært betjent av Domkirkens geistlige. Den første hospitalspresten, Gustav Olssøn eller Just Olafsen, ble visstnok indsat til hospitalsprest paa den maade, at han fik lov til at lægge sig derind mod at overtage sjælesorgen for de syge. (Kilde: Bymuseet)

St. Jørgen 1957 (UiB/Gustav Brosing)

St. Jørgen 1957, inngang fra Portgaden, nåværende Kong Oscarsgate. (Billedsamlingen Marcus, UiB/Gustav Brosing)

• • •

Hospitalspresten kom gjennom døren fra Portgaden. Han så inngående på henne, smilte og skrådde over plassen. Hun hadde sett ham flere ganger før, da Karen Malenes oldemor levde. Han var en eldre mann med milde øyne som passet godt for en sjelesørger.

“Guds fred,” hilste Lucie og småløp etter ham. “Herr Rubbert, kan jeg få tale med Dem?”

Presten stanset og så mildt på henne. “Hva er det, barn?” Tonefallet avslørte at han var sørfra, kanskje fra Stavanger.

Fra Nattmannens datter 8, kap. 17

• • •

Rubbert Rubbertsen Pfeif

Virkelighetens hospitalsprest i Lucies tid het Rubbert Rubbertsen Pfeif, født i Stavanger og var 59 år i 1701.

Robbert Robbertsen Pfeiff var prest på St. Jørgen i over 50 år. Etter at han først var personlig kapellan hos sin forgjenger i ca et år, var han hospitalsprest fra 1673 til sin død i 1725.

Edvardsen skriver: Hr. Rubbert Rubbertsen Pfeif fød i Stafuanger Aar 1642 den 21 Junij aff ærlige Forældre Rubbert Pfeiff oc Joannetie Wilhelms Daatter Kay, huilcken effter flittig Skolegang udj Stafuangers Latinske Skole til 1664 sampt 5 Aars continuerlig Studering paa Kiøbenhafns Academie, 1669 otte Dager effter Michaelis til Bergen ankommen, der hand wed Øfuelse udj Prædicken, oc hæderlige Folckis Børn at underwiise, mangis yndist hafde forhuerffuet, er hand Aar 1672 den 7 Junij af hæderlig oc vellærd Mand Sal. Hr. Thoma Gilbertsen vocerit at være hans Comminister til Hospitalet huor til hand oc siden effter hans Død 1673 ved Kongelig Benaadings Bref er confirmerit.

I St. Jørgen kirke henger portretter av både Herr Pfeiff og hans hustru Anna Margreta Møller. I følge Bendixen er portrettene malt i 1690, da Pfeiff var 48 år og hans hustru 33 år. Ekteparet skjenket også en kalk og en disk av sølv til kirken.

Jørgen Hatting beskriver Pfeiff som en ferm og brav Mand i sit Embede, og begrunner dette ut fra en sak der Pfeiff ble overlatt ansvaret for et spesielt menneske. (Kilde: Bymuseet)

• • •

Jeg har tidligere skrevet en egen sak om St. Jørgens Hospital og spedalskhet: St. Jørgens Hospital.

Bok 8 samleside

• • •

May Lis Ruus 2013

St. Jørgen Hospital

St. Jørgen Hospital ligger som en stille, idyllisk oase, litt i utkanten av bykjernen. Det er en stor plass som er omgitt av grønnmalte bygninger, og i midten står et tuntre som blomstrer om våren.

St. Jørgen Hospital med kirken til høyre. (Foto: May Lis Ruus)

Nå er det et museum som forteller om sykdommen og dens historie i Norge, om livet på hospitalet og de berømte norske bidragene til lepraforskningen, men en gang var dette dødens port.

Spedalsk tigger i middelalderen
(Etter tavle fra middelalderen, Nationalmuseet i København)

Spillsyke ble betraktet som levende døde. Det ble holdt sjelemesse for dem som enten med tvang ble sendt hit, eller som fikk beskjed om å si godenetter til familie og venner og begi seg til Spitalen. Når de kom inn hit, var livet deres slik de kjente det, over for alltid.

De syke som med sitt utseende kunne vekke ubehagelige fornemmelser hos forbipasserende, fikk ikke lov til å forlate Hospitalets grenser. Men de som ikke var vansiret av sykdommen, fikk lov til å gå utenfor hospitalets område. Da måtte de gå med klær som viste at de var spillsyke, og de måtte ringe med en bjelle som varslet byens borgere om deres tilstedeværelse. De ble sett på med avsky og medlidenhet. Før de fikk egen kirke, måtte de holde seg bakerst i kirkene, ofte adskilt fra allmuen med en svalgang.

«Ikke må spedalsk folk bli i staden, men føres til St Jørgens hospital av borgermesteren (eller en annen person) med all sitt gods.»

Kong Hans, i Stadsrett 1443

Historikk

I Europa var sykdommen på sitt høydepunkt på 1200-tallet. Allerede i Gulatingsloven og Borgartingsloven i vikingtid ble ‘spillsyke’ nevnt. De var unntatt leidang (militærtjeneste) og de kunne ikke gifte seg.

Det meste man vet om spedalskhetens historie i Norge, er knyttet til Bergen. Sykdommen var sterkt utbredd på Vestlandet på grunn av det omfattende samkvemmet med utlendinger i forbindelse med vikingtokter og handelsvirksomhet.

St. Jørgen ble trolig opprettet som hospital av Nonneseter kloster på begynnelsen av 1400-tallet. Som spedalskhospital ble det antagelig tatt i bruk rundt 1545. Også Katarinahospitalet var spedalskhospital allerede i 1277. I senmiddelalderen døde sykdommen ut de fleste steder i Norge, og spedalskhospitalene ble nedlagt.

Men i Bergen og langs kysten opp til Nord-Norge avtok ikke sykdommen. Årsakene var uklare. Man trodde det kunne komme av det fuktige været eller all torskeleveren som ble spist i disse områdene.

Da den katolske kirken ble erstattet med den lutherske, overtok myndighetene driften av St. Jørgen. Noe av driften ble besørget av almisser fra borgere og tilreisende, og det fantes en almissekasse utenfor porten som gikk ut mot byens hovedinnfartsåre. I tillegg måtte nok de som var friske nok, ut og tigge. men det finnes også eksempler på at hanseater testamenterte gaver til St. Jørgen og Katatrinahospitalet.

Modell av Bergen ca. 1665 som står på Bergen Museum, De kulturhistoriske samlinger.
Foto: May Lis Ruus

Bygningen

Bygningene som står i dag er fra begynnelsen av 1700-tallet. Før den tid finnes det få kilder til hvordan bygningene var og hvordan de som bodde her, levde. Sannsynligvis besto sykehuset av mange små bygninger til pasientene, og egne bygninger til administrasjonen og de ansatte.

Forholdene på hospitalene var dårlige. Det var nok mer et rent oppbevaringssted og et isolat enn noen behandlingsinstitusjon.

Et av sykerommene på St. Jørgen. (Foto: May Lis Ruus)

Siden St. Jørgen hadde få inntekter, fikk kun spedalske lov til å bo der. Borgermestre og råd bestemte i 1577 at det skulle opprettes et fattighus nær Domkirken.

Den nåværende kirken ble oppført i 1706, og var ikke slik den er nå, forbundet til hovedbygningen. Hovedbygningen i to etasjer ble bygget i 1754 med 40 små dobbeltrom for spedalske og 16 enkeltrom for ikke-spedalske, kalt Friskestuen.

På altertavlen i kirken står følgende:

Mit Synde-Offer, Jesu Blod, Jeg her ved Herrens Alter-Fod 
Til Legedom vil samle op, For min spedalske Sjel og Krop.

St. Jørgen kirkes altertavle (Foto: May Lis Ruus)

I siste stadium påførte sykdommen pasientene store lidelser. (Fra «Atlas colorié de spedalskhet» av Johan Ludvig Losting)

Spedalskhet

Spedalskhet synes å ha eksistert helt fra oldtiden, og er nevt i Bibelen. Men i Bibelens bruk av det greske ordet ”lepra” lå også en rekke andre hudsykdommer som for eksempel psoriasis og skabb.

Sykdommen spredde seg fra Midtøsten via handelsveiene og særlig med korstogene til Europa. Til Norge kom den antagelig med vikingene fra England.

Lepra smitter vanligvis gjennom dråpesmitte, men det er også til en viss grad arvelig. Smittekilden er ubehandlede pasienter med den lepromatøse formen av sykdommen.

Et fellestrekk hos alle pasienter er at symptomer og sykdomstegn fra hud og/eller perifere nerver dominerer.

Et annet ord for spedaskhet var ‘spillsyke’ og de spedalske omtales som ‘spillte’.


Ikke skilsmissegrunn

I Gulatingsloven (lov på Vestlandet fra 900-1000-tallet) var det regler rundt spedalskhet: «Det kann skilja festermålet, at det kjem spillsykje på eit av dei to». Også senere lover opprettholdt denne regelen.

Spedalskhet var ikke direkte skilsmissegrunn i Christian Vs lov av 1687.

«Dersom Husbond, eller Hustru, falde i nogen besmittelig Syge, som Spedalskhed, eller deslige, da bør de ikke derfor at skillis ad, men lide det taalmodelig, som et Kaars, dennem er paalagt; Dog er det i sig selv Christeligt, at den, som med slig Sygdom er belat, ikke begærer at besmitte den anden.»

Men dersom enten mannen eller konen allerede hadde spedalskhet før de kom sammen i ekteskap, og den andre ble smittet, hadde den som var blitt «bedratt» lov til å skille seg.

Så dersom den spedalske holdt hemmelig at han eller hun var smittet, fikk den andre lov til å oppheve den bindende trolovelsen eller skille seg. Men dersom man ble rammet av sykdommen etter inngått trolovelse, skulle man avsette en tid hvor man søkte råd. Hvis den syke ikke kunne hjelpes, kunne trolovelsen oppheves dersom de ønsket det.

I Absalons dagbok 19. mars 1565 kan vi lese en rørende historie om Jon som ble dømt til å flytte inn på Spitalet.

Jon, Elzebe messemagers sønn, ble på rådhuset dømt til å gi seg hen inn i Spitalen fordi han var spilt. Etter å ha beskikket sitt hus og bedt sine venner godenetter, fulgte hans kone Genitte ham på veien.

Da de var kommet et stykke og inn på Allehelgens kirkegård, ba han til Gud: «O Gud, kan dette skje deg til ære og meg til gavn, la meg aldri komme på det hospitalet slik at mine små fattige barn ikke skal høre ille om meg”

Absalon skriver at bønnen ble hørt, for mens hustruen holdt Jon under armene, ség han saktmodig mot jorden og døde. Han ble brakt hjem til gården, og 20. mars ble han ført til kirkegården og begravet.


Fakta og fiksjon

I Nattmannens datter besøker Lucie hospitalet flere ganger.

I serien har jeg løselig tatt utgangspunkt i hvordan det ser ut nå, siden det er lite dokumentasjon på hvordan det opprinnelig så ut på Hospitalet.

Tiden til å gjøre research har jeg vært raus med siden jeg har ligget godt an skrivemessig. Men det er hele veien mange små og store valg å ta, og i tilfellet med St. Jørgen hadde jeg to valg; dikte opp omgivelsene, eller ta utgangspunkt i nåværende byggemasse og anta at det var noenlunde bygget opp igjen etter 1702-brannen. Jeg valgte det siste. Det var nok neppe en stor hovedbygning på to etasjer på det opprinnelige hospitalet, men allerede i senmiddelalderen fantes det bygninger på to etasjer med et stort fellesrom og gallerier med smårom, så det kunne ha vært slik på St. Jørgen også før 1700-tallet.

Det meste av det som er skrevet om sykdommen er funnet i historiske kilder.


Kilder: Den store trebyen (Eide forlag) • Statsarkivet  • Bymuseet • BergenskartetSt. Jørgen kirkeAbsalon Pederssøn Beyers dagbok (år 1565) • Store norske leksikonChristian Vs lov av 1687NRK Fylkesleksikon • Bilder fra Wikipedia, museum-psyk.dk 

Tekst: May Lis Ruus 2012