Postmesterhuset i Audunsgården

Året før Børne- og tugthuset åpnet i 1646, fikk Bergen sin første postmester. 

Den første postmesteren het Andersz Larentsøn Leck. Han skrev i sin dagbok at han den 24. februar 1645 av slottsherren på Bergenhus, borgermesteren og rådet ble «forordnet oc antagen til Postmester heri Bergen … oc var det den første Gang nogen Postmester her før har verret …» (Kilde)

• • •

I Audunsgården på Strandsiden var det postmesterfruen Lisbeth som tok imot brevet. Hun var datter av Arianche Welding, som hadde vært kvinnelig postmester inntil datterens ektemann, Rotgeir Wendelmann, overtok vervet.

Fra Nattmannens datter 16

Smørsgården (Audunsgården). Klikk på bildet for å se et større område.  (Kilde: Arne Solli og Geir Atle Ersland (2005-12), Kartportalen BerGIS, http://bergis.uib.no/, Bergen. Gjengitt med tillatelse.)

Smørsgården (Audunsgården). Klikk på bildet for å se et større område.
(Kilde: Arne Solli og Geir Atle Ersland (2005-12), Kartportalen BerGIS, http://bergis.uib.no/, Bergen. Gjengitt med tillatelse.)

Posthuset i Audunsgården 

Audunsgården, norrønt Auðunargarðr, lå på Stranden utenfor Jonskirken, på hjørnet av Strandgaten og Smørsallmenningen.

Gården hadde navn etter en av de tidligste eierne, ridderen Audun Hugleiksson Hestakorn (død 1302), som ble henrettet på Nordnes. Senere ble gården også kalt Smørsgården etter riksforstander Jon Svalesson Smør (ca. 1420–1483).

Opprinnelig var gården eid av Jon Smør, ridder og slottsherre på Bergenhus 1472-83. Eiendommen var en av de få bevarte middelaldergårder i Bergen da den ble totalskadet i bybrannen 1916. (Kilde)

Audunsgården merket med 1609 (steinbygningen til høyre) var Bergens postkontor fra 1647 til 1702, og sannsynligvis også Weldings vinkjeller. Gården var opprinnelig eid av Jon Smør, ridder og slottsherre på Bergenhus 1472-83. Gården ble ødelagt i storbrannen i 1916 og etter reguleringen forsvant almenningen. (Fotografiet er i Postmuseets eie, årstall ukjent, men før bybrannen 1916.) (Kilde: Wikipedia, CC-lisens)

Audunsgården merket med 1609 (steinbygningen til høyre) var Bergens postkontor fra 1647 til 1702, og sannsynligvis også Weldings vinkjeller. (Fotografiet er i Postmuseets eie, årstall ukjent, men før bybrannen 1916.) (Kilde: Wikipedia, CC-lisens)

Audunsgården (senere Smørsgården) tidlig 1900-tallet. (Foto: Ralph L. Wilson/UBB -WIL-A-003)

Audunsgården (senere Smørsgården) tidlig 1900-tallet. (Foto: Ralph L. Wilson/UBB -WIL-A-003)

Postmesterfamilien

Den andre postmesteren, Helmiche Welding, ble utnevnt i 1647 av lensherre Henrik Thott og generalpostmester Henrik Morian, i forbindelse med at postruten mellom Bergen og Christiania ble opprettet.

I koppskattmanntallet 1645 var han oppført med «qvinde, 1 pige och 1 amme». Helmiche var skipper og vinhandler, og postmestervervet var en bigeskjeft. Han importerte rhinskvin og spanskvin, og hadde dessuten byens eneste vinkjeller, utenom hanseatenes.

I 1655 fikk han klager på at han «ikke tok seg tilstrekkelig av postens hurtige gang». Til dette svarte den daværende slottsherren, Ole Bjelke, at Welding var blitt innsatt av framtredende menn, og dessuten hadde han «bragt postvesenet her med temmelig umake til god skikk, og han hadde ikke nogen skyld i postens langsomme gang.»

Helmiche Welding døde i 1660, og hans kone Arianche overtok postmesterembedet som hun innehadde i 8 år. (Kilde)

Helmiche og Arianche hadde flere barn. I 1668 ble datteren Cathrines ektemann, Oluf Willumsen, ny postmester. Han hadde vervet bare i 1 år. Året etter ble en annen datters ektemann, postmester. Lisbeth Welding var gift med Rotgier Wendelmann, som hadde vervet fra 1669 og frem til den store bybrannen i 1702.

I formuestakseringen 1657 er Rotgier Wendelmann ført opp som bosatt i tolvte rode, rimeligvis i Audunsgården. Arianche ble tydeligvis boende på den samme adressen, da hun er registrert i koppskattmanntallene både i 1675 og 1683 som boende i tolvte rode. Det er også rimelig å anta at det er hun som er registrert som «Sl. Hilmiche Vildings Enche» i koppskattmanntallet 1689, der hun er registrert sammen med en «Stinkie Vilding», som kan være samme person som «Christine Velding» i 1683-manntallet. (Kilde)

Stinche

Her kommer også navnet Stinche (Stinkie) inn, selv om jeg ikke har latt det være noen sammenheng til «min» Stinche. Postmesterfamilien var heller ikke min første kilde til navnet, for jeg så det første gang i en navneliste der det sto en Stinche Wild, og det var slik jeg kom på å gi tukthuskvinnen Stinche dette navnet. Men mest sannsynlig er Stinche Welding/Christine Velding den samme som Stinche Wild.

gamlebrev (Illustrasjonsbilde, kjøpt)

Kilder: Arne Solli og Geir Atle Ersland (2005-12), Kartportalen BerGIS, http://bergis.uib.no/, Bergen • Bergens Tidende • Lokalhistoriewiki.noMarcus Billedsamlingen • Bergen bys historie bd. II, Anders Bjarne Fossen 1979

• • •

May Lis Ruus 2014

Altonagården

I Nattmannens datter bok 13 er det en scene fra Altonagården på Strandsiden.

Altonagården var tidligere et gårdskompleks mellom Murallmenningen og Holbergsallmenningen. Gården var delt i to, Lille Altonagård og Store Altonagård. Den gamle rodegrensen mellom 7. og 8. rode gikk mellom de to gårdene, og dermed hadde de forskjellig adresse.

Som de fleste eiendommer i strøket, bestod nok Altonagården av bolighus ved Strandgaten, forskjellige bygninger i bakkant, og på pæler i sjøen var sjøboden og bryggen.

Altonagården (lille og Store) på Stranden. Klikk på kartet for å se større bilde. (Kilde: Arne Solli og Geir Atle Ersland (2005-12), Kartportalen BerGIS, http://bergis.uib.no/, Bergen. Gjengitt med tillatelse)

Altonagården (lille og Store) på Stranden. Klikk på kartet for å se større bilde. (Kilde: Arne Solli og Geir Atle Ersland (2005-12), Kartportalen BerGIS, http://bergis.uib.no/, Bergen. Gjengitt med tillatelse)

Det var en bratt, brosteinsbelagt bakke med hestetråkk i midten ned mot den lille plassen ved inngangen. Kjellerens vegger besto av store steiner som ble opplyst av en fakkel like utenfor den lave døren. Sist Lucie var her, hadde hun hatt en far. Og det hadde hun fremdeles. De tåkete tankene hennes så en sammenheng mellom den gangen og nå. Det var som om det var Guds vilje at hun ikke hadde vært her i tiden imellom, et slags lykketreff, for nå hadde hun en mulighet til å få Tilly tilbake. Det måtte være Herrens vilje! I alt det vonde var dette Hans tegn på at noe godt skulle komme ut av denne dagen.

Likevel føltes det som om bena skulle klappe sammen under henne da hun sto innenfor på de store steinhellene og prøvde å få overblikk. Taket var lavt, og de tykke trebjelkene fikk det til å se enda lavere ut. Proser og koler gjorde sitt beste for å lyse opp de mange krokene i det lille rommet, men skyggene var lange. Rett foran henne var en disk, og på begge kortveggene var det var to dype murhvelvinger. Det var ingen å se, men stemmer og latter sivet mot henne fra begge sider. Det var som om hun ikke klarte å få med seg alt, for tankene var uklare.

Fra Nattmannens datter 13

Jeg kunne ha diktet mer når jeg skrev hvordan stedet så ut, men følte meg ikke komfortabel med det. Derfor nøyde jeg meg med å gå litt tett på og heller beskrev inngangspartiet til selve Altonakjelleren som fortsatt står.

Altona-kjelleren (Foto: May Lis Ruus 2012)

Altona-kjelleren (Foto: May Lis Ruus 2012)

 

Altonagården kan være oppkalt etter den tyske byen Altona, der man importerte store mengder kornbrennevin fra. (Kilde: BBH bind II s. 591.) En annen teori er at navnet stammer fra bekken Altenaa, som rant fra Klosteret ned langs Cort Piilsmuget.

Historie

Altona er beskrevet i byarkivet første gang i 1614. Det var det første store vertshuset i Bergen. Opprinnelig tilhørte eiendommen den store erkebispegården på Strandsiden.

På 1600-tallet var Altonagården krohus og herberge.

Mandag 18. juni 1660 brant det på Strandsiden. En mann kokte tjære i skorsteinen på et loft i Altonagården, og området fra Murallmenningen til Nykirken, helt opp til Klosteret brant. Nykirken ble reddet, til tross for at det tok fyr i kirketaket. Brannen varte fra klokken ett om ettermiddagen og hele neste natt. Mennesker skal ha omkommet i brannen, og 350 familier ble husløse. Kongen bevilget 36.000 riksdaler i kontantstøtte over 5 år til de som bygget opp igjen husene i mur eller bindingsverk. Dette førte til at det for første gang ble bygget en del steinhus i området. (Kilde: klikk på 1660)

Dette var bare en av mange branner som herjet i området gjennom århundrene.

I 1684 prøvde Jørgen thor Møhlen (ca. 1640–1708) å etablere Bergens første Børs, og ønsket å benytte et rom i Altonagården til dette formål.

På 1700-tallet ble det i perioder drevet herbergevirksomhet i gården.

Gårdskomplekset rommet blant annet byens auksjonslokale. På begynnelsen av 1700-tallet ble auksjonsforretningen drevet av Jan Gúllick, og 1719 leide han ut møtelokale til byens folkevalgte representanter (de eligerte 16 menn).

I 1772 fikk Bergen som første by i tvillingriket utenom København, en tegneskole. For håndverkere var det en forutsetning å kunne lage mesterstykket utifra egne tegninger. I 1773 ble det innredet lokaler for denne skolen i Altonagården. En av lærerne var stadsbyggmester J.J. Reichborn, som blant annet tegnet Manufakturhuset i 1750. Tegneskolen ble innstilt i 1786. (Kilde: BBH bind II s. 807).

En periode var Altonagården en del av Bergens kulturelle sentrum. Her holdt både Det Harmoniske Selskab og Det Dramatiske Selskab til i andre halvdel av 1700-tallet. Det Harmoniske Selskab utviklet seg videre til det som i dag heter Bergen Filharmoniske Orkester, et av verdens eldste symfoniorkestre. Det Dramatiske Selskab ble stort nok og rikt nok til å få reist først byens gamle og deretter det nye teater.

Under krigen 1807–14 ble kaprede britiske og russiske fartøyer brakt inn til hopen ved Altonagården, der byskriver Jan Berentsen Frøchen (Freuchen), som hadde kongelig monopol på auksjonsforretninger i byen, auksjonerte bort skip og last. (Kilde)

Altonagården 1890-1900-(Foto: Svanøe/UBB-BROS-04501)

Altonagården 1890-1901. (Foto: Svanøe/UBB-BROS-04501)

Lille Altonagården før 1901.  (Foto: Ukjent. UBB-BROS-03693)

Lille Altonagården før 1901. (Foto: Ukjent. UBB-BROS-03693)

Nyere tid

Altonagården huset et mangfoldig liv i flere stadier og gjennom flere branner. I 1901 ble strøket regulert, og nye bygninger ble oppført der gården hadde stått. Men kjelleren var fremdeles intakt.

I 1990-årene kjøpte Hotel Augustin eiendommen med kjelleren, og foretok en omfattende restaurering. I dag er den femdelte kjelleren igjen skjenkested, med tak av bjelkekonstruksjoner i de to største rommene og murhvelvinger i de andre, med gammelt ildsted. Lokalene har de originale skifergulvene fra 1600-tallet. (Les mer på Hotel Augustin/Altona)

I 2014 feirer Altona 400-årsjubileum.

Bilder fra Altonakjelleren i dag (gjengitt med tillatelse)

Lanseringsmiddagen 11. juni 2012

Lanseringsmiddag i Altonakjelleren/skjenkestuen, 11. juni 2012

Lanseringsfesten

Altonakjelleren ble valgt som spisested til feiringen vi hadde da Nattmannens datter ble lansert 11. juni 2012. Det var spesielt og passende at det ble der hvor Lucie tilbrakte sitt siste døgn før faren ble tatt fra henne (prologen i bok 1).

Jeg hadde en strålende kveld sammen med den nærmeste familien, tre fra forlaget og produsentene av traileren som ble laget til lanseringen. Vi spiste med god mat og drikke, og det vanket både fine ord, taler og blomster. Etterpå satt vi utenfor i bakgården i den varme sommernatten.

• • •

Kilder: UiB • Arne Solli og Geir Atle Ersland (2005-12), Kartportalen BerGIS, http://bergis.uib.no/, Bergen • Histos.noDigitalarkivet • Bergen byleksikon nettutgave 2013 • Bergen bys historie bind II • Augustin / På historisk grunnMarcus Billedsamlingen 

Altonagården er også omtalt i Fakta om bok 2

• • •

May Lis Ruus 2013