Mareminehollet

Mareminehollet er en myteomspunnet hule i Sandviken. Inngangen ligger på nordsiden av Rothaugen, og skal strekke seg langt inn i fjellet. Mareminehollet var fryktet for sin mystikk og sine underjordiske vesener.

NB: Inneholder avsløringer, ikke les om du ikke vil vite hva som skjer i Nattmannens datter bok 17.

I 1664 lot oberst Johan Caspar de Cicignon, kommandant ved Bergenhus festning, en soldat stå vakt ved åpningen, og han sendte også inn en soldat med tau om livet. Han kom 30–40 meter inn før lyset i lykten hans sluknet. Han kom ut, «ock han derom gruelige ting fortalde».

Sandviken og Skuteviken ca. 1740

Sandviken og Skuteviken ca. 1740. Rothaugen er merket med tallet 30.

«Karen Malene … berghulen i Rothaugen!»
Venninnen gispet. «Mener du … mareminehollet? Nei! Vi kan bli bergtatt av de underjordiske!»
Lucie svelget. Alle hadde hørt historiene. Etter at en kommandant på Bergenhus for mange år siden hadde latt en soldat ta seg inn i den mørke hulen for å undersøke hva som befant seg der inne, hadde alle antagelser forstummet. Ryktene ble til kjensgjerninger. Soldatens lykt hadde slukket der inne i det ugjennomtrengelige mørket, og han kom skrekkslagen ut igjen og berettet om alt det nifse han hadde sett. Hulen var full av troll og spøkelser, og de underjordiske ville bergta alle som kom inn dit.

Fra Nattmannens datter 17

Ludvig Holberg og Mareminehollet

Ludvig Holberg ga i 1741 ut sin roman Niels Klims reise til den underjordiske verden. Den ble skrevet anonymt og på latin, fordi den var ironisk og samfunnskritisk.

Holbergs science fiction-lignende roman om Niels Klim føyer seg inn i rekken av andre verker i deres samtid. Noen av disse har blitt nevnt i handlingen i Nattmannens datter. UtopiaSlaraffenland og Gullivers reiser er eksempler på historier som skildrer og utforsker andre styreformer enn det de hadde på 1500-, 1600- og 1700-tallet.

I Bergens beskrivelse fra 1722 forteller Claus Fasting om en hund som forvillet seg inn i hulen. Den dukket opp igjen – hårløs – ved Svartediket, på andre siden av Fløyfjellet.

«Nils Klims fall til den underjordiske verden» av Jens Juel, 1789. (Wikipedia, fritt)

«Nils Klims fall til den underjordiske verden» av Jens Juel, 1789. (Wikipedia, fritt)

Det var trolig dette hullet Ludvig Holberg brukte i sin roman, selv om han legger inngangen til et hull oppe på Fløyfjellet.

Niels Klim faller ned i hullet og kommer til jordens indre, der han så befinner seg i fremmede verdener med andre styreformer enn datidens. Historien er en del av samtidens mange fortellinger om utopiske samfunn.

I sin levnetsbeskrivelse skriver Holberg:

«I mit Fædreland er der en hel Del Mennesker af begge Køn som frit fortæller om deres Omgang med Trolde og Spøgelser, og som sværger højt og helligt paa at underjordiske har bortført dem til Høje og Bjerghuler. Det ere Deres taabelighed som udgør Indholdet og Handlingen i Romanen, og som bliver latterliggjort i dens Helt Niels Klim. De Persontyper der opptræder rundt om i Bogen er saa mange og saa forskellige at de udgør en hel Lærebok i Moralfilosofi.»

Niels Klim er oversatt til en rekke fremmede språk og er kommet i flere utgaver enn noe annet verk av Holberg.

«Vi skulle undersøke hulen her i dag. Men vi har ikke sett snurten av verken de underjordiske eller mareminen. Så kommer vi ikke tilbake som helter.» Den mørkhårede smilte skjevt til han som het Ludvig.
«Det er en sann tåpelighet å tro på de mennesker av begge kjønn som fritt forteller om deres omgang med troll og spøkelser, og som sverger høyt og hellig på at underjordiske har bortført dem til bjerghuler! Det skyldes ene og alene deres imagination.» Den unge gutten fnøs foraktelig.
«Ja, ja. Du kan ha rett, eller du kan ta feil. Vi velger å tro på salige conrector Edvardsen.»

Fra Nattmannens datter bok 17

Hele replikken, inkludert ordbruken, Holbergs egne ord fra senere. Fornorsket og endret setningsoppbygging.

Utsagnet er i Holbergs ånd, siden han var skeptiker, til tross for at mange lærde i hans tid trodde på overnaturlige fenomener, inkludert Edvard Edvardsen før og biskop Erich Pontoppidan senere.

Reisen til planeten Nazar (1983): Animert kortfilm basert på en sekvens fra romanen «Niels Klims underjordiske Reise» av Ludvig Holberg.

«Tenk, regenten var en kvinne! Rundt stod over hundre flotte menn, hennes harem.»

«I Norge så man på bønder med forakt. Her i Potu ble de behandlet med både høflighet og takt.»

«Når det gjaldt religionen, kunne de tro hva de ville, bare de var gode og snille.»

På huletur

I 1959 bestemte Bergens Arbeiderblad og NRK seg for å ta seg inn i Mareminehullet. To journalister og to brannmenn, utstyrt med tau, hodelykt, verktøy og hjelmer kom så langt de klarte. Et sted var det så høyt under taket at de kunne stå oppreist. Men så ble det så trangt at den ene brannmannen satt fast og måtte rykkes ut med tau. De var inne i hulen i to timer og 40 minutter, og så ingen vesener.

I 1977 var det en journalist og en fotograf fra Bergens Tidende som tok seg inn i hulen. De kom så langt de kunne, og fant en inskripsjon etterlatt av en tidligere ekspedisjon, fra 1959, også da var det en journalist fra Bergens Arbeiderblad som hadde vært der.

Klikk på bildene for større versjoner (Foto: May Lis Ruus 2013)

Ryktene sa også at Gjest Baardsens sølvskatt kunne være å finne langt inne i hulens mørke.

Mareminehollet ligger i Rothaugen, fjellnabben som går ut mot sjøen og skiller Skuteviken fra Sandviken, like ovenfor Nye Sandviksvei. Se Rothaugen på kart på finn.no.

Verken Holberg eller Edvard Edvardsen bruker navnet Mareminehollet, så det kan være fra 1800-tallet. Men hulen er kjent som det nå, og navnet kan ha hatt det som kallenavn siden maremine er det samme som havfrue.

• • •

Videre lesning

• • •

May Lis Ruus 2014

Luciemesse

Lussinatt og Luciadagen – fra mørke til lys

Feiringen av Luciemesse 13. desember er en blanding av to tradisjoner; den hedenske Lussi langnatt, og den kristne Luciadagen. Lussi og Lucia er bokstavelig talt som natt og dag. Den ene ond og den andre god.

Lussi

Lussinatt var årets farligste, fylt av overtro og uhygge. Ifølge folketroen var alle slags onde krefter løs denne natten da lys og mørke kjempet om makten. Det var knyttet mange uhyggelige forestillinger til denne tiden da julen ble innledet.

Lussi var en vette med demoniske trekk og et farlig temperament. Ifølge flere sagn hadde hun vært Adams første kone og var stammor til alle de underjordiske. Hun lusket rundt husveggene og speidet etter slemme barn, og hun fór over himmelen på ildsprutende hester sammen med sitt skrekkinnjagende følge.

Lussi var stammor til alle de underjordiske, og i julen var de særlig aktive.  "Julereia" av Nils Bergslien, 1922 (fritt)

Lussi var stammor til alle de underjordiske, og i julen var de særlig aktive.
Utsnitt av «Julereia», Nils Bergslien, 1922 (fritt)

Juletiden begynner

I tillegg til å være navnet på en vette, er Lussi også en tidsangivelse, siden juleperioden begynner på Lussinatt. Julen ble oppfattet som den farligste tiden for mennesker og dyr gjennom hele året, og med Lussinatten åpnet man døren for årets skumleste periode.

Før Lussinatt skulle tresking og spinning være avsluttet. Man skulle også være godt i gang med baking og brygging av juleøl. Sent på kvelden var det like før Lussi viste seg. Hun smakte og undersøkte om arbeidet var gjort godt. Var hun ikke fornøyd, kunne folk se et heslig, fordreid ansikt presse seg mot vinduet.

Lussinatt var den eneste natten i året at dyrene kunne snakke med hverandre, enten på båsen eller ute. Timen rundt midnatt var så skummel at folk gjorde fra seg fjøsstellet tidlig den kvelden. De holdt seg inne i hovedbygningen, for ved midnatt «levde» fjøset.

Hvis folk ikke var ferdig med alle juleforberedelsene innen julaften, satte Lussi seg på taket og ropte ned i pipen: «Inkje bryggja, inkje baka, inkje store eldar hava!» Hvis man ikke lyet kunne hun bli så arg at hun rev i stykker pipen.

Trollkoner og gjenferd

Alle trollkjerringene var også ute denne natten, noen gikk i kirken forkledd som vanlige folk. Men man kunne avsløre dem ved å legge ut et hestebissel innenfor kirkedøren. Da ville trollkjerringen vrinske som en hest når hun kom inn, og på den måten avsløre seg selv.

På samme tid som Lussi og følget hennes viste seg, begynte også de døde å fare rundt. Også i tomme kirker på nattestid. Redselen for dette var så utbredt at den ble kalt «Kyrkjefælsla». På julenatten var det aller farligst, da hadde de døde gudstjeneste og gjenferdene satt tett i tett på kirkebenkene.

Åsgårdsreien var et broket følge av døde sjeler. De kommer ridende om natten og særlig i tiden rundt jul. «Åsgårdsreien» av Peter Nicolai Arbo, 1872 (fritt)

Åsgårdsreien var et broket følge av døde sjeler. De kommer ridende om natten og særlig i tiden rundt jul. «Åsgårdsreien» av Peter Nicolai Arbo, 1872 (fritt)

Lussiferden

Blandingen mellom den hellige Lucia og den hedenske Lussi har blitt knyttet til djevelnavnet Lucifer og fått trekk fra folketroens mørke og demoniske underverden.

Lussiferden var et nattlig spøkelsesritt, en parallell til julens Åsgårdsrei, som var et broket følge av urolige, døde sjeler. I tiden rundt jul kom de ridende om natten på brennende hester eller glødende stenger, og laget mye støy og larm. Folk som ikke hadde gjort seg helt ferdig til julehøytiden, kunne bli dratt med i Lussis følge. 

Åsgårdsreien kom alltid fra nord, og når folk hørte larmen kunne de si: ”Dra nord og ned”, da var det håp om å slippe unna. Uttrykket ”nord og ned” kjenner vi den dag i dag.

For å beskytte seg denne natten, måtte man legge stål under sengen og male tjærekors på dørene i hus og i fjøs. Over stalldøren måtte man spikre opp en ihjelslått ugle. Hestene på gården var særlig utsatte, for de ble ofte skamridd om natten.

Men hvis man var så uheldig å være ute og fikk øye på Lussiferden, skulle man legge seg ned på bakken og rette armene strakt utover slik man var som et kors. Da ble man oversett av Lussi og hennes følge.

Sagnene forteller også at sjelen til de sovende kunne bli revet med og ført langt avsted.

Sankta Lucia er ofte avbildet med øyne på et fat fordi en av legendene forteller at hun stakk ut øynene på seg selv for at en beiler ikke skulle beundre dem. («Saint Lucy» av Domenico di Pace Beccafumi, 1521 (fritt))

Sankta Lucia er ofte avbildet med øyne på et fat fordi en av legendene forteller at hun stakk ut øynene på seg selv for at en beiler ikke skulle beundre dem. («Saint Lucy» av Domenico di Pace Beccafumi, 1521 (fritt))

Sankta Lucia

Luciadagen er den katolske markeringen av den hellige jomfru Lucia av Siracusa (ca. 286–304) som døde for sin tro. Hun hjalp de fattige, utførte et mirakel og nektet å gifte seg med en fornem, hedensk mann. For det ble hun dømt til å arbeide i et bordell. Da hun skulle føres dit, ble hun som en uflyttelig klippe og lot seg ikke rikke av verken vakter eller et kobbel med okser. Da bestemte stattholderen at Lucia skulle brennes på bålet. Men veden tok ikke fyr. Istedet drepte romerne henne med et sverd over strupen, og hun led martyrdøden den 13. desember 304.

Luciemesse ble feiret i hele Norden frem til reformasjonen (i Norge 1537). I Sverige har man feiret Lussenatten siden 1600–1700-tallet, mens Luciadagen med opptog er en tradisjon som oppsto i 1928 da man begynte å kåre Stockholms, og senere alle svenske byers, Lucia.

Den svenske tradisjonen med syngende barn med hvite kapper og lussekatter om morgenen 13. desember ble tatt opp i Danmark og Norge etter andre verdenskrig.

• • •

Kjekt å vite:

• Luciemesse er gammelnorsk for lúciemessa (Kilde)

• I Snorres saga står det at kong Haakon Haakonsen døde rundt Luciemesse. (Kilde)

• Lussinatt var årets lengste natt frem til 1700 da Danmark-Norge gikk over til den gregorianske kalender. Før det var vintersolverv den 13. desember, og Lussinatt var årets lengste. (Kilde)

• Kvinnenavnet Lucia og Lucie var i følge Norsk Personnavnleksikon «kjent i Norge siden 1300-tallet. Ganske vanlig på Nordvestlandet, i Trøndelag og Nord-Norge på 1700-tallet, dels skrevet i de norske formene Lussi og Løssi (Møre og Romsdal)». Det var også i bruk i samiske områder i formen Lussjije. (Kilde)

• Lucia er skytshelgen for bønder, angrende prostituerte, glassmestere, kusker, syersker, salmakere, skreddere, vevere, knivsmeder, skrivere, notarer, vaktmestere og dørvoktere.
I England: skytshelgen for forfattere, advokater, tjenerinner og dørselgere, for blinde, syke barn, mot øyensykdommer, legemlig og sjelelig blindhet, blødninger, halsinfeksjoner og dysenteri. (Kilde)

Lussekattene bakes med safran, som regnes som solens og lysets farge, og spiralformene er gamle symboler med tradisjoner tilbake til bronsealder (1800–500 f.Kr.)

Lussekattene bakes med safran, som regnes som solens og lysets farge, og spiralformene er gamle symboler med tradisjoner tilbake til bronsealder (1800–500 f.Kr.) (Bilde: kjøpt)

• • •

Kilder: 

Videre lesning: 

• • •

May Lis Ruus, desember 2013