Bok 19 Dragonens hevn – Omtale og utdrag

Dragonens hevn

I salg 02.06.2014

 

Omtale:

19 Dragonens hevnDragonen sitter i husarrest i København og venter på kongens dom. Imens er Lucie overlatt til seg selv. Hun drar til havnen i håp om å komme seg til Bergen med skip. Der blir hun angrepet av to dannemenn og Tyge Arnoldussen.
 
«Slipp meg!» Lucie ristet armen med et lite fnys.
«Nei. Du skal svare meg.» Tyge slapp ikke.
«Hva er det du vil meg? Jeg har ingenting du vil ha likevel!»
«Den tølperen av en dragon har gitt deg noe som ikke tilhører ham.»
Tankene raste gjennom hodet hennes. Det kunne være halssmykket Tyge Arnoldussen ville ha! Kunne dragonen ha løyet om dets opprinnelse?

• • •

Utdrag fra boken:

«Hva er det du vil meg? Jeg har ingenting du vil ha likevel!» skrek Lucie.
«Jo, det er jeg sikker på at du har. Den tølperen av en dragon har gitt deg noe som ikke tilhører ham,» svarte Tyge.
Hunden! Det måtte være Hamlet han ville ha! Men hvorfor ville politimesterens sønn ha en hund?
«Jeg aner ikke hva du snakker om!» Lucie rev til seg armen, og denne gangen slapp han. Hun gned stedet der han hadde holdt. 
Et lite nikk fra Tyge, og de to kameratene fulgte med ham utenfor. Lucie pustet lettet ut da hun ble alene. Hun la den kalde hånden mot bakhodet. Huden var glovarm, og det føltes som om det hamret i den ømme skallen. Tankene var et sammensurium. Hva var det med hunden som gjorde at de ville ha den? Ville kongen eller noen ved hoffet ha den likevel? Nei … det kunne ikke være slik. I det samme gikk det opp for henne. Smykket … Det kunne være halssmykket Tyge Arnoldussen ville ha! Kunne dragonen ha løyet om dets opprinnelse? Kanskje han ikke hadde hatt det i sin besittelse helt siden sommeren. 
Hånden hennes strøk over halsen der det skulle ha hengt. Kroverten hadde det i sin forvaring, sammen med ringene hennes. De var hans forsikring om at hun ikke stakk av før hun hadde gjort opp for seg. 
Døren gikk opp igjen, og Tyge sto i åpningen. «Kom igjen.»
Lucie strammet kjevene og tvang seg til å gå med hevet hode forbi mannen. Hun verket etter å spørre om alt hun lurte på, men lot være, for nysgjerrighet vitnet om svakhet. 
«Vil du hjem?»
Lucie bråstoppet. «Hjem? Til Bergen?» Han kunne vel ikke mene til Det gyldne vildsvin?
«Ja. Jeg antar at du ikke har mer her å bestille, særlig nå som Ditlef Lyche er ferdig med deg.»
 Lucie lot seg ikke vippe av pinnen. «Jeg har allerede en plan for å komme meg hjem, ellers takk som spør,» sa hun stivt, uten å vite hvorfor han hadde spurt. Hun begynte å gå mot trappen, og ingen av de tre mennene stanset henne, men de fulgte etter henne. 
Trappen førte ut til en dårlig opplyst bakgård, og Lucie lette med blikket etter gjerdets åpning. 
«Denne vei,» sa Tyge og åpnet en port som var like høy som resten av plankegjerdet. 
«Takk,» mumlet Lucie da han holdt den åpen for henne. 
Hun lurte på om hun skulle prøve å løpe fra dem, men nølte. Hun følte seg fremdeles uvel og var redd hun skulle besvime igjen. De mørke gatene var ukjente for henne. Dessuten gjorde ikke Tyge og hans venner mine til å ville holde på henne. Hun hadde kommet ned hit for å se etter Leoparden, men nå var det både for sent og for mørkt. Hun fikk prøve igjen i morgen. 
«Du kan reise med meg i morgen. Jeg skal opp til Bergen.»  
Lucie snudde seg mot Tyge. «Nei takk,» svarte hun raskt. Det var det siste hun ønsket. «Jeg venter på Leoparden. Herr Lyche lovet å hente meg her.»
Tyge bare kremtet, og Lucie snudde seg for å se på ham. 
«Vet du noe om herr Bastian Lyches skip Leoparden?» spurte hun da han ikke sa noe.
«Ikke annet enn at du burde innse at din elsker har forlatt deg. Latt deg i stikken.»
Ordene prellet av på henne. «Du tar feil,» sa hun kort og gjorde ikke mine til å forklare. 
«Ja vel. Om du påstår det, så. Men vi følger deg til kroen likevel. Jeg vil ikke ha på meg at noe skulle tilstøte deg når du går alene om kvelden.»
«Det er ikke nødvendig. Jeg klarer meg selv.» Hun så stivt fremfor seg og håpet at hun gikk i riktig retning. 
«Vi er da dannemenn. Galante som de gamle ridderne. Selv om vi nå til dags tydeligvis må beskytte dem som ikke er møyer også,» flirte Tyge, og de to andre kom med en lav latter. 
«Vi kan ta oss en tår når vi likevel er der,» foreslo den mørke adelsmannen, Wilhelm.
«Det kan vi. Om ikke de norske jentene er vennligsinnede, er i alle fall våre egne krojenter det,» istemte den lyse med et flir.
Lucie følte at det var noe hun ikke fikk med seg. Hvorfor hadde de ransaket henne først, for så å la henne gå nå? Hadde Tyge innsett at Lucie ikke hadde det han mente tilhørte ham, eller ventet rovdyret til byttet ante fred og ingen fare?

ND 19 utsnitt

Fra Serieliv

Utdrag fra bok 14

Nattmannens datter bok 14 «Usynlig fiende» er i salg 11. november til 20. desemer 2013. Etter det kan den kjøpes hos forlaget.

14 Usynlig fiende

14 Usynlig fiende

Omtale:

Fra himmelen regner det blod på julenatten, og folk er redde. Ingen vil hjelpe en kvinne med fødselen en slik natt. Barnet kommer, men Karen Malene vil ikke vite av det. Lucie finner en løsning, men hun selv og venninnen risikerer streng straff. Myndighetene gjør undersøkelser, og Lucie er en av dem som må gjennom den ydmykende melkeprøven.

“Hva er vi mistenkt for?” brast det ut av ruffersken.
“Det er funnet et etterlatt barn. Vi leter etter en kvinne som nylig har født,” opplyste politimesteren. “Dere skal være glade for at vi ikke tar dette i full offentlighet.”
Ingen av jentene sa noe. Det var ille nok å stå foran de tre mennene, om de ikke også skulle ha stått ute med bar overkropp – til spott og spe.

• • •

Utdrag:

Lucie sto alene med den lille bylten i armene ved det som ellers var byens travleste veifar. Nå lå veien tom og øde, fuktig etter den forrige nattens illevarslende tegn på at synden var så stor at Herren ville sende sin straff over dem som bodde her. Sognebarna i kirken ba nok inderlig om miskunn og nåde denne kvelden etter blodregnet, og innsamlingskurvene ble sikkert fulle. Det var først i morgen, på andre juledag, at det skulle predikes i høymessen om omsorg for de fattige, og at folk måtte lære å gjøre godt mot dem etter Sankt Stefanus’ eksempel. Et av de beste offer man kunne gjøre, var å gi til de fattige. Lucie håpet bare at fellesbønnen i disse tre hellige dager var nok til å få Gud til å spare dem alle for vreden Han hadde varslet med blodregnet.

Blodregn. Misfødsel. I det samme gikk det opp for henne at den gamle konens spådom ikke hadde gått i oppfyllelse. Karen Malene hadde født et levende, velskapt barn! Var det de gode kreftene som hadde avverget det? Holdt Herren likevel sin hånd over den arme Karen Malene, som hadde hatt nok å stri med?

Hun så opp mot den svarte, truende fjellveggen ovenfor, der kråkene satt og ventet på dag. Et gruoppvekkende glimt viste seg for hennes indre, men hun skjøv det bort.
«Dere får ham ikke!» sa hun halvhøyt og stirret opp på den bratte bergveggen over bispegården, der hun visste at de glupske fuglene satt, sultne og kalde.

For å jage de skremmende tankene bort, lette Lucie frem salmen som hørte til i predikenene i juledagene. Hun nynnet først, men det føltes beroligende, så hun lot ordene komme lavt og stille.
«Kyrie Gud Fader av Himmerik, 
Du sende oss din Sønn til Jorderik, 
Fordi du ville være oss miskunnelig.»

Lucie hadde den lille kroppen tett inntil seg, og kjente pusten hans mot kragebenet. Den var varm og jevn. Hun ville holde ham hele natten. Aldri slippe. Forsiktig, for ikke å vekke ham, pakket hun teppet som hun hadde rundt seg, tettere om barnet.
«Christe Guds Sønn av Himmerik, 
Du lot deg føde til Jorderik, 
At vi måtte bli Guds Barn med deg.»

Han hadde ingen. Tankene raste gjennom henne. Kunne hun ta vare på ham? Det var under to måneder til Lucie skulle flytte fra Manufakturhuset.

Men hun visste allerede svaret. Det var ingen mulighet. Hun hadde ikke noe mer å tilby barnet enn hans kjødelige mor.
«O hellig Ånd, som var i den gjerning mestermand, 
at Jomfru fødte uten Mann, 
La os ei dø i syndens bånd, 
Men fød Christum i oss, O hellig Ånd.»

Hun begynte å gå før avgjørelsen var tatt. Hun tok nølende, langsomme skritt mot Domkirken, som lå stor og mektig og fullsatt. Det ville ikke bare være innsamlingskurvene som kom til å bli fulle denne kvelden. Også borgerne og allmuen kom til å være fylt av anger for sine synder og et inderlig ønske om å gjøre bot. Noen kunne forbarme seg over et etterlatt barn som lå på kirketrappen på selveste juledagen.

Det er ulovlig. Den lille stemmen pirket i henne et sted langt bak i hodet. Å henlegge barn er imot loven.
Lucie stanset da hun var halvveis og stirret mot den store kirkebygningen. Alle ville komme strømmende ut. Det var ikke trygt. Det var mørkt, og kanskje ville ingen ikke se den lille bylten. Noen kunne komme til å tråkke på den. Og den som oppdaget barnet, ville gjøre anskrik. Det ville bli oppstandelse. Noen kunne kjenne noen som visste noe. Anne Jordemoder visste om fødselen på fattighuset. Det samme gjorde vekterne. Og alle på Katarinahospitalet.

Jeg tar straffen, hva den enn er, sa hun inni seg, uten å tenke på hva det innebar.

Hun sto ved stenmuren som gikk rundt Bispegården. Bortsett fra hestene som ventet utenfor kirken, var det ikke en levende sjel å se. Hun holdt seg så tett inntil muren som mulig til hun nådde porten. Da hun var kommet inn i bispehagen, listet hun seg over det kalde, fuktige gresset helt bort til trappen for at ikke fottrinnene på skiferhellene skulle avsløre henne.

• • •

Fra NorskeSerier 2013