Ting tok tid før i tiden også. 10 år tok det før forstanderens krav om opprydning rundt Lille Lungegårdsvann ble hørt.
I 1711 var Jacob von der Wida lei av alt søppelet som ble dumpet i og rundt Lille Lungegårdsvann. Han hadde bygget seg et nytt hus ved Lille Lungegårdsvanns munning, ved Lille Strømmen. Det var anlagt en ny kjerrevei der, og her ble byens avfall dumpet.
30. juli 1711 skrev han brev til Slottsloven og klaget over at Manufakturhuset og fargeriet som var i et eget bygg, var sterkt plaget over lukten og urensligheten. Han ville at ingen “urenslighet og skarn” måtte kastes på vannets østside, fra lille Strømmen (nå Strømgaten) og til apotekerhagen (nå Ole Bullsplass).
Allerede 1. august samme år ble det utferdiget et svar på Aggershuus Slot, der forstanderen fikk medhold.
Men det kan ikke ha ført frem, for tre år senere, 21. desember 1714 ble resolusjonen gjentatt. Magistraten i Bergen ble pålagt å sørge for at dumpingen opphørte, og han fikk også ordre om å at det skulle letes etter et annet bekvemt sted der innbyggerne kunne “utkaste og bortføre sine urenligheter”. Dessuten skulle det forfattes et lovforslag til hvordan man skulle forholde seg til kasting av avfall.
Fire år tok det før magistraten i 1718 oppnevnte en gruppe på ni personer som skulle se på mulige steder for kasting av bosset.
Først i 1721 ble besiktigelsen foretatt, med følgende unnskyldning om hvorfor det tok så lang tid: “Thi har vi til dens fuldbyrdelse ofte villet været forsamlet; men formedelst een og anden forekommende forhindringer…” Befaringen skjedde 12. juni 1721, og komiteen mente at det var kun tre mulige steder; Store Lungegårdsvann, i sjøen ved Nøstet, og Lille Lungegårdsvann som nå.
“Saadan u-reenlighed som komme af Mennisckers legeme” – altså kloakk – var det bare én mulighet for, og det var ved nærmeste vei til vannet, inkludert ved Vågen, Lungegårdsvannene, ved Nøstet og andre steder der sjøen ville skylle det bort.
Komiteen mente at grunnen til Jacob von Widas krav om å rydde opp ved Lille Lungegårdsvann, kom av at han hadde fått oppført sitt nye hus like ved broen over Lille-Strømmen. Så at det var til sjenanse for Manufakturhuset og fargeriet utenfor, var bare en unnskyldning for å få stanset tilkjøringen av avfall ved sitt eget bolighus. Komiteen beklaget også at Slottsloven i 1711 hadde tatt mer hensyn til én eneste mann enn til magistraten og 16 menns sannferdige erklæringer om byens situasjon og beskaffenhet.
I lovforslaget som også ble utferdiget, sto det blant annet at de manns- og kvinnepersoner som ikke hadde arbeid – altså arbeidsføre tiggere – skulle tvinges til å fjerne boss for de huseierne som betalte for tjenesten. Hvis de nektet å påta seg disse oppgavene, kunne de straffes med fengsel på vann og brød og halsjern. I tillegg kunne de ikke nekte å fjerne urenslighet fra gatene. Straffen for dette var halsjern for første gangs unnlatelse, straff på kroppen og fengsel eller straffarbeid for andre gang, og tredje gang førte til tvangsarbeid på Bremerholm i København for menn, eller tukthuset for kvinner.
Det ser imidlertid ikke ut til at dette forslaget til en renovasjonsordning trådte i kraft.
Da Den store nordiske krig var over i 1721 gikk det nedover med etterspørselen av klærne og utstyret som ble tilvirket på Manufakturhuset, og det gikk etter hvert dårlig med Jacob von Wida. Han havnet i en bitter strid med styret, og i 1721 ble han oppsagt som forstander på Manufakturhuset.
Jacob Cortsen von der Wida ble gravlagt i Domkirken 8. august 1735, og han «nød fri jord» fordi han døde fattig.
Kilder: Digitalarkivet, Bergensposten 2003, Wikipedia, arkeliet.no, BerGIS.uib.no, Bergen bys historie II
• • •
May Lis Ruus 2012
Nattmannens datter 