I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 25. januar til 18. mars 2016. Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel.
Lucie vet ikke om hun kan stole på Duved, som lokker henne med nyheter om Emme, noe hun ikke kan si nei til, selv om hun aner fare. Underveis til Austråttborgen prøver Lucie å finne ut hva svensken har i sinne.
Det undret Lucie at han virket så tilfreds. Var det fordi det hadde lykkes ham å få henne med seg helt inn hit? Det var ingen steder å flykte nå. Borgen var bygget for å holde folk ute … og på samme måte holdt den også alle som var innenfor, fanget her. Plutselig hørte hun en kjent stemme rope: «Lucie? I himmelens navn … Lucie!»
• • •
Ikke lenge etter sto Lucie og den middelaldrende mannen ute i den stille gaten. Det dryppet litt fra de grå skyene, men ikke så mye som tidligere. En raggete løshund gjødde et par ganger og luntet mot de to, men så mistet den interessen og streifet videre. Lyden av banking nådde dem, og Lucie trodde det måtte være smeden lenger borte i gaten som hamret på metall. Den samme lyden hadde hun hørt tidligere. Hun ønsket at Ditlef skulle komme, for hun ville ha følt seg tryggere om han ble med. Men det var ikke et menneske å se.
«Kan vi ikke vente på …» begynte hun, men i det samme tok Duved ordet.
«Denne vei,» sa han og la hånden på ryggen hennes, som om de skulle være fortrolige.
Lucie likte det ikke. Det var på et vis faretruende at han berørte henne. Tenk om hun var hans fange nå? Hva om hans egentlige mening med alt dette var å bytte Lucie mot Christence? Han hadde trolig vært den som skulle hjelpe Christence med å flykte, men så hadde Ditlef grepet inn og forpurret planen. Det var ikke umulig at Duved ville bruke Lucie som byttemiddel.
Hun innså at dette ikke bare var uklokt, men rett og slett korttenkt. Den kvikke og handlekraftige gjestgiveripiken hadde sett at ikke alt var som det skulle, og det hadde vært en gyllen mulighet til at de tre kunne sette svensken ut av spill, ta brevet og komme seg vekk fra ham.
Du er et fehode, sa Lucies indre stemme. Lar deg friste av et brev som kanskje ikke har noe med deg å gjøre i det hele tatt.
Men innerst inne visste hun at det ikke bare var brevet som lokket. Hun hadde et stort og inderlig ønske om å være den som gjenforente Ditlef med sin far.
«Litt fortere, er De snill», sa Duved innbitt. «Vi har mistet mye tid på den tossete krojenten.»
Han styrte Lucie mot en stor, toetasjers bygård på den andre siden av gaten. Huset var omkranset av et gjerde, høyt som en husvegg, som skjulte det som lå bak, trolig en gårdsplass eller en hage.
I stedet for å sette kursen mot bygningens inngangsparti gikk Duved mot portdøren midt på gjerdet. Døren var åpen, som om han hadde avtalt det med gårdeieren.
Portdøren ble lukket bak dem, og de sto inne i en hage. Rundt dem var det ikke annet enn kålåkre og uthus, og nedenfor lå sjøen.
«Skal vi ut i båt?» spurte Lucie forbauset. Hun hadde ikke trodd at de skulle langt. Kanskje kjøre et stykke med karjolen hans, eller gå inn til byen.
En rekke småbåter var trukket opp i sanden, og utenfor lå skipene for anker. Noen robåter gled bedagelig forbi, og en jekte lå og duppet ved en trebrygge mens noen menn vaset rundt og gjorde båten klar for seilas.
«Vi skal seile til Austrått. Er vinden god, rekker vi frem i kveld.»
«I kveld? Men jeg kan ikke være borte så lenge. Ditlef kommer til å …»
Svensken lot ikke til å høre etter. Han tok henne bestemt i armen og førte henne mot bryggen.
Lucie prøvde å stanse. «Herr Duved, jeg er redd jeg ikke kan bli med likevel. Flere timer på sjøen er en lang tur. Tilly og Kirsten fikk ikke vite hvor vi skulle, og da vil min mann bli engstelig for meg. Jeg beklager så meget. Hadde De sagt dette, ville jeg ha sagt nei tidligere. Jeg går tilbake til gjestgiveriet.»
«Det gjør De ikke.» Han klemte hardere om armen hennes, og bryskt halte han henne over den sleipe bryggen. «Oppi med Dem. Det ble ikke Christence som fikk friheten sin i dag, men jeg er likeglad. Hun ville neppe ha klart å gjøre opp for seg likevel. Med Dem i min varetekt har jeg med ett flere ben å stå på. Te deg nå, så slipper jeg å kaste Dem over bord midt ute på fjorden.»
Lucie knep sammen munnen. Hun hadde latt seg lure.
Om bord i jekten var det fem mann. Den ene tok imot Lucie uten et ord og uten å fortrekke en mine. Han slapp ikke taket da hun hadde kommet på dekk, men fulgte henne frem til baugen. Der ble han stående med armene i kors og vokte over henne.
Blikket hennes vandret utover mot fjorden. Det var nok av båter og skip rundt dem, men var det ikke enda mer uklokt å påkalle mannskapets oppmerksomhet? Duved hadde helt sikkert fortalt dem at kvinnen som var i hans varetekt, skulle passes på. Kanskje han også hadde en plan for hva de skulle gjøre om hun gjorde anskrik. De kunne enkelt vippe henne over bord og senere skylde på at det var en ulykke. Lucie ville uansett trekkes under av skjørtene og kappen.
Det eneste lyspunktet var at Tilly ikke var her sammen med henne.
Mennene heiste de to seilene i masten, og vinden tok tak i dem med det samme. Duved sto høyreist og så på mens han stadig kastet blikk på Lucie.
Det var først da de hadde kommet et stykke utpå at Lucie klarte å fange tanken som hadde svevet over henne.
Den kvelden på Manufakturhuset … Gry og Giertrud hadde blitt hentet av secondmajoren og kumpanen hans … svensken Duved. Lucie orket ikke å tenke på hva de to søstrene hadde gjennomlevd av redsler.
Gode Gud! Hvordan kunne hun glemme den natten?
• • •
Fra NorskeSerier
Nattmannens datter 