Ordliste

Ordliste fra Nattmannens datter bok 1–33

abildhage – eplehage
absolusjon – eller avløsning: en formell uttalelse fra en biskop eller prest om at en persons synder er tilgitt.
alen – gammelt mål for lengde. I 1683 var en alen ca. 62,740 cm
allesjelersdag – minnedag for alle døde som ble holdt 2. november. Man gikk i forbønn for å lede dem gjennom skjærsilden. Etter reformasjonen beholdt kirken dagen til minne om dem som døde for sin tros skyld, martyrene, men det var ikke lenger en helligdag. Derimot var overtroen sterk, og til tross for at det ikke var en helligdag lenger, var det forbundet med ulykke å arbeide denne dagen.
annandagsskeid – også kalt Stefansritt og Joleskeid. Over hele Norden var det vanlig at unge menn på andre juledag (Staffansmesse/Stefansdag) red om kapp rundt til åpne brønner for å vanne hestene. Det var viktig at hestene fikk løpe seg svette, for det ville beskytte dem mot sykdom det kommende år. Skikken stammer trolig fra hedensk tid, der man i tilknytning til vintersolverv skulle lage mye bråk og larm for å jage bort onde makter som nå i vintermørket fantes overalt.
Anne Absalons – Anne Pedersdatter, en av Norges mest kjente trolldomsdømte kvinner som ble dømt og brent i Bergen i 1590.
Anne Selleqvinde – historisk person. Antagelig en kvinne man kunne selge gjenstander til, og så solgte hun det videre. Hun er nevnt i rettskilder fra 1702 i forbindelse med byfogden som solgte en diamantring til henne.
ansøkning – søknad
Atlask– glatt, glinsende stoff, på 1700- og 1800-tallet brukt til kostbare kvinne- og mannsklær
Aqua vite – eller aqua vitae; brennevin, akevitt. Første gang nevnt i 1531 av Eske Bille som sendte Aqua vite til erkebiskopen.
atlask – glatt, glinsende stoff, på 1700- og 1800-tallet brukt til kostbare kvinne- og mannsklær
auditør – militære embetsmann som arbeidet med den militære rett. Auditøren skulle ha litt kjennskap til sivil og militær rett, og han ledet krigsforhørene. Han forberedte sakene for krigsretten og fungerte ellers som krigsrettens sekretær.

bakk eller bakkdekk – betegnelse på et fremre overbygg/dekk på et skip som strekker seg fra forstavnen og akterover. Maritimt uttrykk
bakskut – den bakre enden av en robåt
balg – hylster eller skjede til sverd og andre våpen
banjer – sovesal på seilskuter
bartskjær – barberer, en som klippet hår og barberte, i tillegg til å være sårleger og kirurg
bede god natt/gode netter – si farvel, ta avskjed; å ønske ‘gode natt’ eller ‘gode netter’ var tidens alminnelige avskjedshilsen.
bedemann – en kirkens mann som kom med dødsbudskap og kalte inn til begravelser
begavninger – hysteriske fikk gjerne «begavninger». Gammelt bergensk uttrykk.
benhus – del i en gravkrypt der gamle knokler og ben ble samlet sammen når det skulle frigjøres plass til nye begravelser. Mange kirker fikk gode inntekter på å selge gravsteder under kirken.
beskøyt – skipskavring, skipskjeks
besse lisse – fransk vev for å lage gobelin
betle – tigge
bidevind – å seile “langs med vinden”, i “motvind”. Maritimt uttrykk.
bie – vente
bismerpund – gammel måleenhet for vekt. Et bismerpund tilsvarte i 1683 ca. 5,997 kg.
bjarnvardsvaka – gammel merkedag, også kalt bjørnevåk, 22. mai. Denne dagen skulle bjørnen forlate vinterhiet. På primstaven er merket en bjørn.
bjorr – sterkt øl
blakkert – lysestake
blodgang – eldre betegnelse for dysenteri. Også kalt blodsott.
blodregn eller blodsnø – regn og snø med rødlig farge. Før 1600-tallet trodde man at det var et jærtegn eller dårlig tegn. Årsaken til fenomenet kan skyldes støv som er virvlet opp fra ørkener og flytter seg over store områder med luftstrømmene i høyden. Det røde støvet kan også skyldes alger eller støv fra meteoritter. At det falt rød snø i Bergen julen 1701, er oppdiktet.
blodskam – eldre betegnelse for incest; seksuelt samkvem mellom nære slektninger
blodsott – eldre betegnelse for dysenteri. Ble også kalt blodgang.
blådegner – guttene som var beboere på børnehuset. I Trondheim ble det kalt Blådegnhuset, og var kun for gutter. Blådegnhuset ble opprettet i 1635 og var det første fattighuset for barn i landet. Der skulle fattige og foreldreløse gutter bo til de kunne settes i voksent arbeid eller i håndverkerlære. De ble kalt blådegner i byen fordi de gikk i en uniform med blå ermer og luer. Blåfargen var i dette tilfellet en sørgefarge som pekte på deres ulykkelig tilstand som foreldreløse, og denne bruken finner vi fortsatt igjen i ord som ”blåmandag». En inntektskilde for Blådegnhuset var at guttene daglig måtte gå ut to og to og synge for folk i byen, slik fikk de penger og mat. I tillegg til å arbeide fikk de undervisning ved Katedralskolen. De andre guttene ved skolen gikk kledd i sort.  
blåmyra – havet. Maritimt uttrykk
blåmåne– hvert andre eller tredje år er det fullmåne to ganger i samme måned. Da kalles den blåmåne.
blåsur mø – en pike som har vært ukysk uten at det fikk følger. Blåsur er opprinnelig en benevnelse på melk som er blitt syrlig uten å ha blitt tykk, og har fått et blålig skjær, halvsur.
bole – seksuelt samkvem
boleri – ulovlig kjærlighetsforbindelse med person av det annet kjønn
bolerske – elskerinne, frille
borger – se byborger
borgestue – drengestue, hus for tjenere og arbeidsfolk på en gård på Vestlandet, Trøndelag og i Nordland. I Valdres er borgestue betegnelse på husbondsfolkets stue.
bortskyldig gjeld – hva boet skylder i husleie
boss – bergensk ord for søppel, avfall
brennefang – et fang med brensel
brettemesse – katolsk merkedag 11. januar, kun i Norge og på Island. Ble også kalt brokkismesse og brykkemesse. Merkedagen ble avskaffet ved reformasjonen i 1537.
brising – bålet som skulle beskytte mot heksene som var særdeles aktive på Sankt Hans-natten
Broder Smerte – navnet husmor har gitt til ferlen/pisken hun slår tukthuslemmene med
brok – smale herrebukser med høyt liv og klaff foran
bryllup – etter gammelnorsk: brudhlaup = brudeløp. Bryllup har ingenting med selve vielsen å gjøre, men henspeiler på opptoget til og fra stedet der vielsen skulle foregå. Trolig ligger det i ordet et minne om gamle, hedenske skikker knyttet til kvinnerovet. Det som etter hvert ble en underholdende lek på bryllupsfesten, stammer sannsynligvis fra en tid da bruden virkelig kunne risikere å bli bortrøvet med makt, og «falske bruder» ble brukt til å narre røverne.
bryte hus – gjøre innbrudd
bulder, å gjøre bulder – å bråke eller å plystre på gaten nattestid ble forbudt i Bergen på slutten av 1500-tallet. Det var bergenske pietister som irriterte seg over plystring på gaten. Pietismen var en kristen retning som kom til Norge med hanseatene, og pietistene var kjent for sin motstand mot verdslige fornøyelser som dans, kortspill og plystring. Det ble innført en lokal byvedtekt – eller forskrift – som forbød plystring i disse tidsrommene, trolig fordi plystring kunne påkalle djevelen. Som en kuriositet er vedtekten aldri blitt opphevet i Bergen.
buskbarn – uekte barn, født utenfor ekteskapet
buttel – flaske
byborger – en mann som hadde søkt og oppnådd borgerskap i en by og dermed fått rett til å drive selvstendig næring. Handelsmenn, håndverkere og skippere måtte ha borgerbrev utstedt av magistraten for å drive sin næring. Med dette fulgte det med privilegier og plikter. Hver borger kunne bare drive én næring. Aldersgrensen var 25 år, men for sønner av menn med borgerbrev var aldersgrensen 18.
byfogd – offentlig tjenestemann som fra 1662 skulle dømme i første instans i byens mindre saker
bygselshusmann – husmann som hadde liten eller ingen arbeidsplikt, betalte innfestingsavgift når han overtok plassen, og betalte leien i penger. Ofte hadde han livstidsfeste, men det kunne også forekomme at han kunne ha arvefeste. Bygselshusmannen hadde således flere fellestrekk med leilendingen, men plassen var mindre. Mye utbredt på Vestlandet og langs kysten.
byrd – stand, klasse
bysogn – menighet
bysvend – politibetjent
bøkkeri – tønnemakeri
bæs – klage/sutre. Nordnorsk uttrykk.

cantor – lederen av skolens og kirkens kor
capotain – en høy, smalbremmet filthatt som var populær i England og Nordvest-Europa fra cirka 1590 til 1650.
caronie – grovt skjellsord, mest brukt om kvinner
citroner – på begynnelsen av 1600-tallet var det forbud mot store bryllupsgilder med mat og alkohol. Kun når gjestene var utenbysfra, kunne de bys aftensmat. Den eneste drikken de få gjestene skulle kunne serveres, var sure drikker som skulle inneholde syltet ingefær og sitron. Dette ble derimot sjelden overholdt blant befolkningen. De hadde festene noen få dager etter selve vielsen eller trolovelsen. Fra 1640 til 1655 kom det nye forordninger som sa at slike fester kunne tillates mot en avgift, men kun for 24 eller 28 mennesker, og seks retter mat, men ingen konfekt. (Kilde : Dagligt liv i Norden i det sekstende århundre.)
coitum – samleie (latinsk)
commercedirektør – handelsdirektør
commercelest eller kommerselest – en gammel volum- og masseenhet for vareslag i store kvanta. Det var i vanlig bruk innen skipsfart fra 1600-tallet. I 1769 ble det i Danmark-Norge fastsatt til ca. 2600 kilo.
copula carnalis – samleie 
consensus – samtykke 
confection alchermes – et stoff som gir en blodrød farge, utvunnet fra insektet kermes. Brukt som fargestoff i alkohol fra 1600-tallet til 1900-tallet.
conrector – viserektor
crabask – ridepisk
criminel – forbrytersk person. Ordet criminel var i bruk på 1500-tallet.
cumpan – kamerat, egentlig brødfelle. Kan også bety felten.
cyprianus – annet navn for svartebok, etter en kjent bok som tilhørte en prest.

daggert – tveegget kniv som er en mellomting av en dolk og et sverd
dagsreise – i tidligere tider brukt som et mål for lengde til lands og til sjøs. Dersom uttrykket fortsatt var i bruk, ville en dagsreise ha vært 40 km i dag.
daier – bergensk ord for bryster
daler – speciedaler. Se under.
dannepike – ugift jente av god slekt og med ærbarheten i behold. Dannekvinne er en gift kvinne med høy ærbarhet. Generelt brukt om hederlige, aktverdige mennesker.
dansende bjørner – i 1674 kom noen polakker til Bergen og underholdt for penger på gaten med dresserte bjørner. Bergenserne reagerte mot oppvisningen. (Bergen bys historie II, s. 324)
de førti ridderne – merkedag for 9. mars. På primstaven var dagen ofte merket med en halv sol. Været denne dagen skulle holde seg i de førti påfølgende dagene.
debarkere – ta ut last og/eller passasjerer. Maritimt uttrykk.
degn – tidligere betegnelse for klokker eller kirkesanger. Degnen underviste også kirkelydens barn og unge i katekismen en time om uken.
defensjonsskip – stort handelsskip som var bestykket med kanoner, og som skulle stilles til disposisjon for den militære flåten. Til gjengjeld fikk disse skipene i fredstid betale mindre toll. Ordningen oppstod i 1630 og ble avsluttet i 1701.
delinquint / delinkvent – fra det 17. og inn i det 19. årh. vanlig betegnelse på forbryter som sitter arrestert og venter på dom
den lille katekismus – den lille katekismen. Skrevet av Martin Luther og publisert i 1529, beregnet på undervisning av barn i luthersk-protestantisk kristendom. Den behandler de ti bud, den apostoliske trosbekjennelse, Fadervår, dåpen, nattverden og skriftemålet.
den lutherske renselse – reformasjonen
derten – en som var liten og velskapt, eller pertentlig. Gammelt bergensk uttrykk .
desertio – lenge fravær. I lovspåket var dette betegnelsen på at en av ektefellene i lengre tid holdt seg borte fra hjemmet. Desertio (malitiosa), egentlig ondsinnet rømning, var skilsmissegrunn og nevnt i Christian 5s Norske Lov av 1687.
dollebelet – en dum kvinne. Bergensk uttrykk.
dollebolette – jåledukke. Gammelt bergensk uttrykk.
Dollhuset – hus for sinnslidende. Dol kommer fra nedertysk og betyr gal. På slutten av 1600-tallet og begynnelsen på 1700-tallet var Dollhuset det folkelige navnet på Trondhjems Hospitals sinnssykehus. Hospitalet overtok etter brannen i 1681 ansvaret for sinnssykepleien i Trondhjems stift etter Dårekisten. Senere ble det kalt Tronka.
dragekone – også kalt dragefrue og foregangskone var en kvinne som ved spesielle anledninger (barsel, bryllup, gravøl) var med og kledde veggene med tekstiler og ellers kunne hjelpe til med oppvartningen.
dragkiste – kommode
dragon – militær tittel for soldat som beveger seg på slagmarken til hest, men som stiger av for å kjempe
dreng – læregutt, lærling
drøle – somle. Bergensk uttrykk
døyt – eldre, nederlandsk kobbermynt, duit eller deut. På norsk ble det døyt, og uttrykket «forstår ikke en døyt», stammer fra dette. Mynten hadde så lav pengeverdi at den nesten var verdiløs.

edelfolk – adelsfolk
eligerede menn – utvalgte, ærlige menn som var meddommere i retten
entremet – en slags pynterett av påfugl eller svane som var laget for å underholde mer med utseende enn for smakens skyld
envoyé – sendebud, sendemann, utsendt minister eller ambassadør
epitafier – flertall for epitafium; minnetavle over prester og andre geistlige, eller av adelige og byborgere.
epithalamium – bryllupsdikt. Dikt eller sang som ble skrevet til feiringen av et bryllup.
esing – rekken, relingen på en småbåt. Maritimt uttrykk
esse – åpent ildsted i smie for sterk oppvarming av emner som skal smis, fyres med trekull og kunstig trekk som blåsebelg
etterbyrden – morkaken
etterleverske – enke

fallesyke – tidligere betegnelse på epilepsi. Helgenen St. Vitus helbredet en keisers sønn mot fallesyke og ble senere helgen for dem som led av enkelte hjernesykdommer.
fantestake – lysestake av tre eller jern, omviklet med en linremse dyppet i talg
fardag/faredag – 14. april og 14. oktober, en lovfestet dag da tjenestefolk og leilendinger skulle forlate sine poster/bruk
fattiglem – gammel betengelse på person som ble forsørget av forsorgsvesenet
favn – gammelt mål for lengde. I 1683 var en favn 1,88 m.
febris catarrhalis – forkjølelse
feieskarn – oppsop fra ildsteder
felebrød – gammelt bergensk bakverk
feltskjær – bartskjær (kirurg) som virket i felten
fenster – vindu
ferle – strafferedskap brukt til kroppslig straff på latinskoler. Redskapet var enten en liten lærpisk med blykule i snerten, eller en trestokk som var flat i den ene enden og lignet på en stor skje. Noen kunne ha innsatte spikerhoder eller metallstifter i enden.
feteboller – gammelt bergensk bakverk
fiksere (fixere) – gjøre narr av (fra Ludvig Holberg)
flak – i forbindelse med tømmerfløting ble buntene med tømmer ble ofte kalt flak, sopper eller mose
fór ille – aborterte
forliebt – forelsket
fornemt bryllup – stort, påkostet bryllup som var bedre enn et «middelmådig bryllup». Ifølge forordningen av 1582 skulle ethvert ekteskap innvies med en større fest.
forårsdrakt – vårdrakt
fot – gammelt mål for lengde. I 1698 var en dansk-norsk fot ca. 31,3 cm
framskut – den fremste delen av en robåt, baugen
franskesyken, fransk pokker og franzoser – et av mange betegnelser for kjønnssykdommen syfilis
frostherda – veldig kaldt, svinkaldt
frille – elskerinne
frillelevnet – å leve som elskerinne
froprediken – eller fropreken/morgensang; morgenengudstjeneste i større byer som ble holdt alle søndager og helligdager, noen steder også fredager og onsdager. Vanlige fra ca. 1537 til 1739, men fortsatte i stiftsbyene til ca. 1850.
fud – gammelt slangord for det kvinnelige kjønnsorganet
fysikus – doktor
færing – åpen robåt som er spiss i begge ender og har to par årer
få brød – får betalt / arbeid

gadebasse – dansk uttrykk for unge menn som jaktet på unge piker, knyttet til St. Valentinsdag
galgemann – plante, urt; alrunerot. Ifølge folketroen vokste galgemann-planten under galger, hadde menneskeskikkelse og kunne gjøre golde hustruer fruktbare. Alrunen skulle helst plukkes på kirkegården eller galgebakken ved fullmåne. Man bandt en svart hund til planten, gikk på trygg avstand og ropte på hunden. Alrunen var nemlig kjent for å gi fra seg et dødbringende skrik når den ble trukket opp.
gangklær – hverdagsklær/klærne man gikk i. Egentlig gang- og koj-klæder – gangklær og køyeklær; de klærne man går i og sover i.
garper – bergensernes økenavn på hanseatene ved Det Tyske Kontor
gedulgt – hemmelig. Gammelt bergensk uttrykk.
geheng – belte, ofte med skulderrem til å henge kniv, kårde, sabel eller liknende i.
geist – spøkelse
gemene – vanlige, alminnelige
geridoner – store lysestaker som kun ble brukt under likskuer
gesell – tittel hos hanseatene; nestkommanderende arbeidsformann
gevekst– utvekst
giftarøl – et lite bryllup
gige – strykeinstrument i middelalderen, fortrinnsvis med hvelvet bunn og med 1–5 strenger; nevnt i norrøne sagaer. Felen tok etter hvert over på 1500-tallet, men gigen var fremdeles i bruk på 1700-tallet.
gikt på hjernen – tidligere omtalte man hjerneslag (apopleksi) som gikt på hjernen
gjemmespill – bergensk navn på gjemsel
gjenganger – (i etterreformatorisk tid) djevelen som hadde flådd en avdød, og forkledd seg som den døde med huden
glass – tidsrom på en halvtime. Hver vakt på fire timer er delt opp i åtte glass. Hvert glass angis ved slag på skipsklokken. Fire glass angis ved to dobbeltslag, fem glass med to dobbeltslag og ett enkeltslag osv.
glatte lag – å gi det glatte lag er å avfyre alle kanonene på en side på én gang, full bredside. Maritimt uttrykk.
gnav – kortspill kjent fra 1300-tallet i Italia, kalt Cuccù. Kom via Tyskland (Hexenspiel) til Sverige (Kille) og Danmark-Norge (gnav) på 1600-tallet, hvor det ble et populært hasardspill. På 1700-tallet forbød kong Christian VI kortspill, og det førte til at gnav ble spilt videre som et brikkespill.
gobelin – vevet bilde
grassere – herje, gripe om seg, ødelegge. Brukt i tiden om epidemier og branner.
gribbenille – stygg, sint kvinne. Gammelt bergensk uttrykk
griffel – pinne til å bruke på vokstavle. Også kalt stylus og skrivestift.
Grundebog for Bergen og Manufacturhusets Grunnleiebok – regnskapsbøker for leieinntekter Manufakturhuset hadde krav på. Ved opprettelse av Bergen barnehus (senere Manufakturhuset) hadde borgermestrene besluttet at institusjonen skulle drives med inntektene fra eiendommer som hadde tilhørt kronen. Da Jacob von Wida fikk bevilling til å drive med manufaktur på barnehuset, måtte han føre regnskap over alle eiendommer i Bergen, for å ha oversikt over dem som manufakturhuset skulle ha leieinntekter fra. Manufakturhuset var en stor grunneier i Bergen, med eiendommer i alle de tre kirkesognene: Domkirkesognet, Korskirkesognet og Nykirkesognet. I tillegg hadde de inntekter fra Det Tyske Kontor, Skuteviken og Sandviken, samt fra Stavanger by. Eiendommene innbefattet både boliger og næringseiendommer (boder/lager, sjøboder, kjellere og hager).
grønnlangkål – eldgammel julemat i Norden. Grønnkål ble plukket i grønnsaksbedet, og skåret i små biter. Deretter ble den kokt i kraften fra juleskinken til det ble til en grøtlignende masse. Det skulle lages så mye at det var nok til hele julen.
Guds bord – nattverd
gutteheie – guttegal jente
gyldenstykke – silkestoff, gjennomvevet med gull- eller sølvtråder
gå seil – sette seil og gå fra en ankerplass. Maritimt uttrykk.
gå til pisis – gå ad undas, gå i stykker. Gammelt bergensk uttrykk.

halvbefaren – en ennå ikke fullbefaren sjømann, som en lettmatros. Maritimt uttrykk.
halvt hor – samleie mellom en som er ugift og en som er gift
havstril – fisker fra områdene rundt Bergen, kalt strilelandet
Hedersdag– eldre, alminnelig betegnelse for bryllupsdag. Også «æresdag» ble dagen betegnet som. 
helgemesse – allehelgensdag. Dagen ble feiret 1. november inntil den ved helligdagsreformen i 1770 ble lagt til den første søndagen i november.
helhesten – I norrøn folketro en mystisk hest som viser seg når et dødsfall forestår
heller – overheng under bergvegg eller en liten hule
herberger – person som har det erverv å gi herberge, husly, losji
hespe – vinde opp tråd og garn på et hespetre til et nøste
hinmannen – djevelen. En av flere folkelige omgåelser av navnet på djevelen. Dersom det riktige navnet ble brukt, kunne det påkalle onde krefter.
hivartn – å være på fylla. Gammelt bergensk uttrykk.
Hjaltland – eldre navn på Shetland, i bruk på 1600-1700-tallet.
hjemgift – kompensasjon som en kvinne hadde krav på ved brutt ekteskapsløfte og forskjellige andre krenkelser av hennes ære.
Hnefatafl – brettspill. Strategispillet var utbredt i Skandinavia så tidlig som år 400 e.Kr., og vikingene brakte det med seg til land de erobret. Gjennom århundrene forandret spillet seg og forskjellige versjoner er funnet i utgravninger fra Irland i vest til Ukraina i øst. I manuskripter blir spillet av og til nevnt og omtalt som Hnefatafl eller «Kongens bord». Det hadde sin storhetstid i landene i Nord-Europa i middelalderen. Spillebrettet har antagelig hatt svarte og røde ruter.
hodedyne – pute. Fra gammelnorsk, opprinnelig fylt med edderdun. Senere brukte man fyllmasse som tørt gress eller halm. Finere puter og dyner ble stoppet med dun fra ærfugl, edderdun.
hor – utroskap. Hor var opprinnelig en betegnelse på samleie mellom en mann og en kvinne som ikke var gift med hverandre. Halvt hor var når den ene parten var gift med en annen.
hors – gammelnorsk for hest/merr (brukt av Ludvig Holberg)
hoselesten – strømpelesten
hoser – strømper og strømpelignende benklær som vanligvis var under en brok.
hudfletting – hudstrykning. Pisking til huden løsnet. Forekom i Norden frem til inn på 1800-tallet.
humorallæren – humoralpatologi. Læren om kroppens fire kardinalvæsker; slim, blod, svart galle og gul galle, og sykdom oppsto når det var ubalanse mellom disse. En lege måtte gjenopprette denne ubalansen for at pasienten skulle bli frisk. Stammer fra antikken og var ledende gjennom hele middelalderen.
hundsvot – grovt skjellsord, mest brukt om kvinner
husbond – historisk betegnelse på overhodet på en gård, den som styrte gården. Senere synonymt for ektemann.
husmannssommer – en uvanlig varm periode, med temperaturer over 20 grader Celsius, som kommer etter en periode av kjølig vær i høstens innledning.
Husorden – navn på husregler, reglement (brukt om husreglene på St. Jørgen Hospital)
hvitskinn – hermelin, pels av røyskatt
hypokras / hippokras – kryddervin, en blandingsdrikk som besto av vin, sukker og krydderier, som var silt gjennom en pose
Høcker – Augustus Høcker var skarpretter i Bergen fra 1689 til 1721. Blir noen ganger skrevet Høcher.
høllik – nattlue
Håvamål – “den høyes tale», det vil si guden Odins tale

illrot – hårsykdom, utslett i hodebunnen, også kalt skurv
ilskebeist – en sint, ond person. Bergensk uttrykk.
innerst – en person som leide rom eller hus hos andre og hadde egen husholdning

janemann – insekt, trelus som gnager i veggene med en knitrende lyd
jorddrott – jordegodseier, en som eide grunnen der det var gårder som andre brukte. Jordegodseierne fikk leie av leilendingene.
jordegods – gårdsbruk og jorder utenfor byen som ga sine inntekter til kronen, kirken eller offentlige og private godseiere. Manufakturhuset fikk inntekter fra bl.a. eiendommer i Bergensdistriktet og fra eiendommer i Stavanger.
juletønnen – tønnen med juleølet som alle, også de fattigste måtte brygge til jul
julklapp – eldre benevnelse i Norge for julegave. Klappen betegner den hemmelighetsfulle banking på døren for å melde fra om at det sto en gave utenfor. Giveren måtte ikke avsløres.
jumpeegg – hardkokt egg som ble solgt av koner med kurver på folkefester
julestue – juleselskap. Julens andre halvdel var viet til selskapeligheter, både i by og på bygden. I fjorten dager gikk juleselskapene på omgang i storstuer og sommerstuer hvor det var god plass til mange mennesker. Mennesker i alle samfunnslag var velkommen, alle var i denne tid å anse for hverandres likemenn og brødre. I byene mente man at alle var beslektet, eller i det minste bekjente, og særlig tjenerne hadde fripass til julegildene. Det ble drukket og lekt juleleker og -spill, og selskapene varte fra middag til neste morgen. Skikken med julestue er kjent fra hedensk tid og er omtalt i Gulatingsloven. Den ble opprettholdt ved innføringen av kristendommen, og disse julelagene har holdt seg opp til vår tid, men er i dag mest forbeholdt barna. Noen kjente juleleker er blindebukk, Bro, bro brille, å ri på kjepphest, å gå julebukk. Den sistnevnte stammer fra hedensk tid.
jungmann – tidligere en stillingstittel i en skipsbesetning. Jungmenn var over dekksgutt og under matros.
jurpe – kveldsmåltid som ble laget av melk, smør, sukker, opphakkede og tørre brødskalker, flatbrød eller kavring
jærtegn – jærtegn var en del av folketroen og som ble sett på som et ondt varsel om en kommende ulykke eller katastrofe. Jærtegn kunne være uforklarlige naturfenomener eller et barn eller dyr som ble født med misdannelser. Hvis en ulykke eller katastrofe rammet senere, ble jærtegnet ofte satt i forbindelse med denne hendelsen.
jøder – «fremmedfolk» med en annen religion enn den kristne, hadde ikke adgang i de nordiske landene fra tidlig middelalder og til 1851, da jødene fikk fulle borgerrettigheter og ble likestilte med den kristne befolkningen. I hele Europa foregikk det jødeforfølgelser. Jødene var dem som hadde dømt og drept Kristus. Ettersom de var de eneste som hadde tillatelse til å låne penger mot renter (noe som var forbudt for katolikker av kirken), ble en del jøder svært velstående pengeutlånere, og fungerte som dagens banksystem. De utgjorde dermed en egen samfunnsklasse som de som styrte, kunne ha fordeler av uten å risikere bannlysning fra kirken. I 1569 ble det i et kongebrev bestemt at utlendinger fra ulike nasjoner kun hadde adgang til det dansk-norske riket dersom de bekjente seg til den kristne kirke. Portugisiske jøder var det mildere regler for. I 1651 ble det strengere: Ingen jøder fikk komme inn i eller ferdes i landet og drive handel uten et særskilt leidebrev. De jøder som allerede var der, måtte skaffe seg et leidebrev innen 14 dager, eller betale 1000 rigsdaler i bot. For en slik sum, kunne man kjøpe seg et titalls gådsbruk. Belønningen for å angi en jøde uten leidebrev var 50 rdl. I Kong Christian IVs norske lov av 1687 fortsatte regelen med leidebrev, og byer som Bergen, Christiania og Kristiansand hadde egne forordninger som gjaldt her.

kabyssen – kjøkkenet på et skip, som oftest forkortet til bysse. Maritimt uttrykk
kagstrykning – straffemetode der den dømte blir bundet til en kag eller påle og pisket med ris
kalvekryss – halstørkle med kniplinger som ble brukt av menn fra 1650 og utover 1700-tallet
kalve-suus, suss eller kalvedans – en rett med kalv som hovedingrediens, som er beskrevet i kilder fra 1670-årene, fra 1698 og i 1749 av bergensbispen Erik Pontoppidan: «kaafve-Suus, qvasi kalve-Sod, s.n. en paa nogle Steder bekiendt Gelee, kogt af en nyfødt Kalv, som gandske heel, og naar Halsen allene er omvreden, koges i en Kedel med Vand indtil Benene falde fra, da resten sies og settes hen at æde, som en Delicatesse for Folk af den Smag.» (Kilde: Språkrådet)
kanalje/canalie – slyngel (uttrykk brukt av Holberg)
kanapé – sofa. I Norge ble en spesiell engelsk utforming av kanapeen moderne på begynnelsen av 1700-tallet
kapittelhus – rom eller egen bygning i en kirke der kannikene eller munkene holdt møter
kappe (om bord på en seilskute) – en avrundet hette, tak eller lokk over en nedgang. Kan også bety å hugge over.
karet – Hestekjøretøy, kjøretøy til transport av personer eller gods, trukket av hest (eller annet trekkdyr). Kjøretøyet kan være utstyrt med hjul (vogn, kjerre), eller meier (slede) til bruk på vinterføre. Slike kjøretøyer var, inntil jernbanen ble anlagt, enerådende på landtransportens område, og i utbredt bruk som transportmiddel til omkring 1950.
kaross – en stor, hestetrukket kjøretøy for personer, i bruk fra 1600-tallet til begynnelsen av 1800-tallet. Kupeen var bygd som et sluttet rom med kuskebukk utenfor. Vognens størrelse og utstyr ga uttrykk for eierens rang og verdighet. Ordet kaross kommer via fransk fra italiensk carozza ‘vogn’, av latin carrus ‘vogn, kjerre’.
katarral feber – tidens betegnelse for influensa som pleide å spre seg vår og høst (også skrevet febris catarrhalis)
katedralskole – presteskole tilknyttet bispedømmene. Bergen katedralskole er omtalt i kildene første gang i 1268. Ble også kalt latinskoler. (Siden det lenge var den eneste skolegangen som kunne tilbys, var det også den grunnleggende opplæringen for andre som skulle ha utdanning, for eksempel til tjeneste i statsapparatet.)
kattepinn – tradisjonell bergensk lek. En kattepinn er en trepinne med spisse ender og innskårne symboler.
kavalérhatt – en filthatt som var på moten i Vest-Europa på 1600-tallet. Den var stor og myk, hadde bred brem og var ofte pyntet med strutsefjær.
kik – bergensk ord for en jente man går og titter på/kjæreste
kikidor/kikadorian og overkikador – person som fører overoppsyn og snuser etter feil. En som gjør seg viktig er en overkikador. Egentlig kikidorian etter Ludvig Holberg i ‘Niels Klims underjordiske reise’)
kinnhest– slag på kinnet, ørefik
kipe – kurv av flettet never eller vidje til å bære på ryggen. Kipen varierte i form og størrelse, og det ble laget egne som passet for barn. 
kipper – håndverker som fremstilte tønner; også kalt bøkker
kirkegang – renselsesseremoni i kirken for barselkvinner
kirketukt– kirkelig disiplin fra 1600-tallet, en måte å refse og straffe folk som handlet i strid med kirkens lære. Som oftest innebar kirketukt pengebøter og gapestokk for mindre forseelser, og åpenbart skrifte for sedelighetsforbrytelser. Også bannlysning, utestengelse fra nattverden, var en mulighet, men dette ble knapt brukt.
 kirograf – (av gresk for håndskrift) er et hjemmelsbevis utstedt i to eksemplarer, ett til hver av partene i en transaksjon. To identiske brevtekster ble skrevet på ett pergamentark. Man skrev gjerne Chirographus mellom de to tekstene og klippet så tekstene fra hverandre i et sikksakkmønster. Ved behov kunne partene sammenpasse de to delene og på den måten vise at de var ekte.
kistefornøyelse – ta opp og lufte og inspisere innholdet av skipskisten. Maritimt uttrykk.
kjerte – stort vokslys
kjole – rike menn kledde seg i kjoler som minner om nåtidens prestekjoler
kjuke r – en sopp som ofte vokser på trestammer.
kjærlinghuset – kjerringhuset 
kjøpebrev (kiøbebref) – skjøte
klinte – plante som tidligere var vanlig på hveteåkre, men som nå er nesten utryddet. Frøene inneholder giftstoffer som gjorde klinten til en problemplante, da den kunne forurense matkornet. I tidligere tider forekom det imidlertid relativt hyppig forgiftninger av klinte. Ved dødelig forgiftning inntrer åndedrettslammelse og hjertestans. Uttrykket «å skille klinten fra hveten» stammer fra dette.
klosterlerret, fint lerret som ble framstilt i Westfalen og som opprinnelig ble brukt særlig av nonner
knagg – håndtak på et skipsratt. Maritimt uttrykk
knapskje – sølvskje med en kule i enden av skaftet
kolbjørn med laksen – merkedag 9. juni. Også kalt Columbamesse. Til minne om den irske helgen Columba som levde på 500-tallet, som også ble dyrket på Vestlandet og på Island. Kolbjørn er en fornorsking av navnet hans. På denne dagen begynte sommeren, og laksen gikk opp i elvene. Primstavmerket var en fisk.
koke mulkesuppe / å mulke – furte. Bergensk uttrykk.
kokette – kvinne som oppfører seg løsaktig og flørtende, og oppmuntrer menn til å gjøre kur til henne.
kokksmat – kokkens medhjelper om bord. Maritimt uttrykk.
kole – skålformet åpen tranlampe av jernblikk eller tre. Kolen hang i en krok og hadde en eller flere veker.
konelue – tettsluttende mørkt plagg med tynn, hvit kant, vanlig på 1600-tallet og fortsatt i bruk for konservative, eldre kvinner ved århundreskiftet
kontrafei/contrafei – en portrettmaler. Et kontrafei er et portrett. Kommer fra latin og betyr ‘å etterligne’. Via fransk og tysk kom så “kontrafei” til Bergen, og betydde først “bilde” eller “illustrasjon”. I Norge arbeidet kontrafeiere fra 1600-tallet og til slutten av 1700-tallet.
korp – ravn
korporlig – kroppslig (brukt om straff)
krankdom – sykdom
krapfen – bakverk med fruktfyll. Ligner fastelavensboller.
Kristi matrosdag – den ukedagen da folkene fikk delt ut sin rasjon av godsaker som sukker og smør. Rasjonene var ment å vare til neste utdeling.
Kristi omskjærelsesdag – 1. nyttårsdag/1. januar. Det latinske navnet er Circumcisio Domino. På nyttårsdagen, den åttende dagen etter juledag, har kirken tradisjonelt feiret Kristi omskjærelsesdag, hvor Jesusbarnet ble omskåret og fikk sitt navn, Jesus.
kristne navn – døpenavn
konrektor– viserektor
knokefut, knokeveier – kokk. Maritimt uttrykk. Kokken var i seilskutetiden en viktig, men lite ansett person om bord. Han var ofte en som ikke kunne brukes til annet, og sammen med snau og dårlig proviantering ble det ofte utilfredsstillende forhold i matveien, noe som førte til misnøye med kokken.
knusk – en sopp som når den blir tørket er lett antennelig og brennbar. Knusk ble tidligere brukt til opptenning av ild og var særlig verdifull og nyttig i kombinasjon med bruk av fyrtøy av flintsten. Uttrykkene «knusktørr» og «tørr som knusk» stammer fra knusksoppen.
krank – syk
krølltorsk – lettsaltet torsk, tradisjonsmat
kurant/kurantmynt – småmynt (1 rigsdaler courant = 3,25 kroner)
kurtisane – prostituert kvinne
kutann – gammelt spill der man kastet kutenner som skulle lande på en bestemt måte. Man satset sine egne og kunne tape dem eller vinne motpartens også.
kvarterdekk – bro eller dekk som går fra ene rekken til den andre hvor vakthavende offiser oppholder seg under seilasen. Også kalt akterdekk. Maritimt uttrykk.
kvartermester – ofte like under kapteinen i rang, dersom det ikke fantes en overstyrmann. Kvartermesteren var den som delte ut rasjoner, krutt, straff og belønning. På mindre skip som ikke hadde en egen båtsmann, var det kvartermesteren som hadde båtsmannens oppgaver, som var å lede det daglige arbeidet om bord.

landgangsklær – finklær til bruk på land. Også kalt kisteklær; klær som oppbevares i skipskisten under opphold i sjøen, og som er ment for bruk på land. Maritimt uttrykk.
Langhuset – Håkonshallens gamle navn
Leoparden – fiktivt skipsnavn. Skip hadde som regel fugle-/dyrenavn, som Norske løve, Elephanten, Hvide Ørn, Blaae Heyre, Ormen eller mytologiske navn. Det fantes flere britiske skip fra 1600-tallet og senere som bar navnet Leopard.
landskyld – leien eller avgiften en leilending betalte for å drive gården som var eid av en jorddrott, på 1700-tallet som regel velstående byborgere som fikk eiendommen av kongen. Leien var en fastsatt mengde naturalia, som smør, korn, fisk, kjøtt, skinn osv.
lasaron – en forkommen, forhutlet person uten arbeid og bopel
laupårsmesse – skuddårsdagen 24. februar. Når det ikke var skuddår var 24. februar Mattismesse.
leidebrev – jøder hadde ikke adgang til det dansk-norske riket uten Kongens leidebrev.
leilending – (senere også kalt bygselmann) var en bonde som leide skyldsatt jord (eiendom) av en jordeier. Frem til 1700-tallet var de fleste norske bønder leilendinger, men i 1720 fikk de forkjøpsrett hvis jordeieren ville selge eiendommen.
legemlig omgjengelse – leiermål, ulovlig samleie mellom to som ikke var gift
«levra di hæng ut og måsen syg» – du ser ikke så fin ut. Nordnorsk uttrykk.
liderlighet – skamløshet, uanstendig/utsvevende oppførsel
livkjole – mannsjakke
lodd sølv – 3–4 lodd sølv = opptil 2 speciedalere
loggia – overbygget gang eller galleri som åpner seg utover, støttet opp av søyler.
lokkpokal – drikkebeger med lokk brukt til fine fester
lokum – avtrede, do
longersisen – is på Lille Lungegårdsvann eller Store Lungegårdsvann
lons – matporsjon. Maritimt uttrykk
lyske eller løske– skikken med å dra en kam gjennom håret til en annen var et tegn på vennskap og kjærlighet blant ugifte par. Ofte omtalt i folkeviser fra 1500-tallet.
lutendrank / luttendrank – gløgg
lutt – et klimpreinstrument med en pæreformet resonanskasse og gripbrett. Instrumentet kom til Europa på 900-tallet fra det arabiske kulturområdet via maurerne i Spania. Lutten var et meget populært instrument i middelalderen og renessansen
lyststed – sommerbolig eller til kortere opphold i forbindelse med festligheter og selskapeligheter. Lyststeder ble populære fra 1750 til 1850, så det var ikke vanlig i 1701, men eiendommen Christineegård i Sandviken ble bygslet i 1694 og den ble mest sannsynlig brukt som et slags lyststed.
løkkebiter – brødskalker av festbrød
løsførkje – prostituert kvinne

magistraten – byrådet. Etter innføringen av eneveldet i 1660 i Danmark og Norge var magistrat en vanlig fellesbetegnelse for byråd og borgermestre, byens fremste styringsorgan. Bergen magistrat var navnet på byrådet i Bergen, som besto av en magistratspresident, to borgermestre og fire rådmenn – og borgerrepresentantene de «16 eligerte menn«, hvis formann ble kalt «statshauptmann«. Magistraten ble kontrollert av stiftsamtmannen. Det var byens borgere som skulle velge disse 16 utvalgte menn, men i 1702 klager visestattholderen i et brev til Kongen at rådet selv utpekte nye menn når det trengtes.
malificant – forbryter, fange, kriminell, ond. Avledet av det latinske ordet malificus.
maleficium – trolldom
mammeselle – bergensk for mademoiselle, frøken
mandelkæs– en slags mandelgrøt eller tykk mandelmelk 
maningsbrev – skyldsbrev/gjeldsbrev
mannsalder – vanligvis et tidsspenn på 30 år
mari – en ed dannet av jomfru Marias navn
mark – pengeenhet i riksdalersystemet. 1 mark var 1/6 riksdaler eller 16 skilling . Fra 1625 til 1813 var 1 riksdaler = 6 mark = 96 skilling. Riksdaler var ikke en egen mynt, men en myntverdi.
markusmesse – 25. april, til minne om evangelisten Markus. Dagen er også kalt Store gangdag. Betegnelsen Store gangdag kommer av skikken med at presten ledet menigheten i en prosesjon rundt åkrene, mens han velsignet disse for at det skulle bli god avling. Primstavmerket er en kvist med blad, et aks eller åker med vei rundt.
mastetømmer – lange tømmerstokker av store dimensjoner, brukt til seilskuters master
mattisdag eller mattismesse – merkedag 21. september. Også kalt Mattismesse om høsten og Mattheusmesse. Høstjevndøgn. Primstavmerket var en øks, et sverd eller en fisk. Nå skulle lauvingen begynne.
mefisto – djevel
melkebunke – lavt kar i tre
melkeprøven – En prøve brukt på 1500–1700-tallet, for å undersøke om kvinner hadde født i dølgsmål.
merkestav – milepæl
messe – spiserom på skip. Maritimt uttrykk
merke – gammel måleenhet for vekt. Et merke eller en mark var det samme. Opprinnelig var pengeenheten mark en mark sølv. En mark var ca. et kvart kilo. Marken kunne deles i 16 lodd, som var 16 gram.
mestermann – skarpretter
misdeder/misdæder – en person som begår forbrytelser
miste huden – kagstrykning, pisking
morgenstjerne – slagvåpen med jernpigger i den ene enden. Vektere var som regel utstyrt med slike staver
mortensmesse – eller martinsmesse, merkedag 11. november. Årets siste festdag før julen, en høstfest som muligens stammer fra førkristen tid. I byene gikk barna rundt og sang for en skilling. Slaktetiden ble innledet. St. Martin var de fattiges skytshelgen, og de fattige skulle bevertes denne dagen. Man skulle ikke male korn på denne dagen. Også kalt bjørnekvelden, denne kvelden gikk bjørnene i hi. Primstavmerket var en gris.
mosjø – herr, avledet av monsieur. Den voksne sønnen i en fin familie ble kalt mosjøen. Gammelt bergensk uttrykk.
moucher – kunstig skjønnhetsplett, som først ble innført av hertuginnen av Newcastle på 1600-tallet. I begynnelsen ble de brukt for å dekke over kviser og kopparr, men etter hvert brukte de dannede det som en mote og et flørteredskap. Det fantes til og med mouche-språk, som alle galante damer og herrer var nødt til å beherske for å unngå skandaler utløst av en feilplassert mouche.
muggefis – muggen og sur person. Gammelt bergensk uttrykk.
mulke – bergensk for å furte
mundur – uniform
mungåt – svakt øl som ble brygget på gårdene
muselaar – musikkinstrument som er en variant av cembalo, og en nordeuropeisk variant av det sydeuropeiske virginalet. I formen ligner de på et flygel.
myndighetsalder – 25 år, gjaldt bare for menn
mø – jomfru
månedspike – en tjenestepike som i alminnelighet var ansatt for fjorten dager, men arbeidsforholdet kunne strekke seg over en måned

nattmann – byens renovatør. Blant arbeidsoppgavene hans var nedgravning av selvmordere, kastrering av hester og griser, avliving av løse hunder og katter, tømming av kagger og utedo, fjerning av skrot og søppel fra gatene, og han var dessuten skarpretterens assistent som tok seg av de henretttedes lik
nattkisten – nattmannens kjerre
nedertysk – språket til de hanseatiske kjøpmennene fra Nord-Tyskland og Nederland. I hansatiden var nedertysk fellesspråk i hele Østersjøområdet, og gjennom hansaens tilstedeværelse i Bergen ble påvirkningen på det norske språket stor. Hanseatene og nordmennene kunne i stor grad forstå hverandre. Nedertysk har preget utviklingen av de skandinaviske språkene, og ca. 30–40 prosent av det daglige norske vokabularet er av nedertysk opprinnelse. Norsk har flere lånord fra nedertysk enn fra noe annet språk, utenom de greske og latinske fremmedordene. Noen eksempler er arbeid – arbeid, føle – föhlen, løpe – lopen, snakke – snacken.
negenaugen– en fiskerett
nervosa – latin for nervøs, irritabel, oppfarende
never – bark
nil desperandum – latinsk, som betyr «fortvil ikke».
nilsmesse – merkedag 6. desember. Også kalt Nikolausdagen og Nicolai episcopi.
nålebinding – gammel masketeknikk, kjent i Skandinavia fra vikingtid og vanlig i middelalderen. I løpet av 1600- og 1700-tallet fikk strikking gradvis fotfeste, og fortrengte nålebindingen, som nesten holdt på å dø helt ut.Håndarbeidsteknikken ble hovedsakelig benyttet til småplagg som votter og sokker.

obsidian – vulkansk glass, ofte brukt som smykkesten. Obsidian har vært brukt til våpen og redskaper siden steinalderen.
odiøs – som fremkaller uvilje, vekker anstøt; ondsinnet, ondskapsfull. Skarpretteren i Bergen på denne tiden, Augustus Høcker hadde dette ryktet på seg.
oldermann – laugsformann
ombringe sitt foster – ta abort. “Letfærdige Qvindfolk, som deris Foster ombringe, skulle miste deris Hals, og deris Hoved sættis paa en Stage.” (Christian Vs lov av 1687, 6. bok, 6. kapittel, 7. artikkel.)
Oppbæring– oppdekking, anretting av matretter, noe som settes på bordet ved større måltider. Det var vanlig med tre oppdekninger med mange retter i hver av dem. I forbindelse med hvert skifte, ble overduker og bordpynt også skiftet.
opplett – bergensk uttrykk for oppholdsvær / midlertidig opphold i regnbygene
oppsitter – eldre betegnelse for gårdbruker. Både leilendinger og selveiere kunne være oppsittere.
Orl Korrect – OK
orlogskip – krigsskip
orlov – permisjon fra det militære
ostring – person fra Osterøy like nord for Bergen. Osterstriler/striler er et annet ord for folk fra distriktene.

patteflaske – tåteflaske. Dansk ord. Flaske med en sutt som et spedbarn (eller et dyr) kan sutte av.
pauke – et slaginstrument som man kan spille toner på. Pauken er en stor kobberkjele med et skinn av dyrehud.
pebling – skoleelev ved latinskolen
persok – merkedag 29. juni. Også kalt Petersmesse, Peter med gullnøkkel. Messedag for Peter og Paulus. En viktig dag for innsamling av urter. Primstavmerket er en nøkkel eller en blomst.
pestelenze – gammel betegnelse på pest. Utbruddet i 1629 tok 3171 menneskeliv i Bergen, som hadde mellom 12 000 og 15 000 innbyggere.
pillehytt – dram. Gammelt bergensk uttrykk
pinke – fartøy med flat bunn og høy akterdel
pinlig forhør – tortur
plett – tallerken til sjøs
pludderhoser – folderike bukser som sluttet ved knærne
pokkenholt – ved fra guajaktreet som stammer fra Karibien. Veden er hard og verdifull, og brukes til finere snekkerarbeider som kalles dansk pokkenholt. Før 1800-tallet ble ekstrakt av raspet pokkenholdt brukt som legemiddel ved syfilis. Det ble drevet rovdrift på trærne i 400 år på grunn av vedens mange egenskaper, og treslaget er derfor sjelden i naturen. Det dyrkes nå kommersielt for eksport.
politiordenen – politimyndighetene
politiretten – den laveste domstol, som ble holdt én gang i uken, (fra 1708 to ganger i uken, tirsdager og fredager kl 14), og besto bl.a. embedsmenn, en admiral og en offiser fra garnisonen, og én dannemann av de 32 elegerende menn som var utnevnt til å sitte i retten. Politimesteren var også beordret til å sitte i retten, men ikke som dommer. Han skulle gå ut når saken var over, før dom ble diskutert. Denne domstolen hadde rett til å dømme i mindre saker der verdien var under 4 lodd sølv. For høyere verdier, skulle saken opp i høyere rettsinstanser.
polterabend eller møkveld – denne kvelden var onde ånder på ferde, og man måtte holde dem borte gjennom natten ved å knuse keramikk og leirgods på brudens dør. Skikken har muligens hedensk opphav ved at krukker og potter ble knust etter ofring til gudene. En annen teori er at denne kvelden hadde en psykologisk motiv; forsmådde beilere kunne få utløp for sin frustrasjon ved å ødelegge noe. I dag har møkveld og polterabend utviklet seg til det som vi kjenner som utdrikningslag.
pomeranscider – sider av appelsiner og citroner
pomeranser – tidlig dansk-norsk navn på appelsin (søt pomerans) og sitron (sur pomerans). Allerede før 1551 begynte man å bruke betegnelsen citron. Fruktene var kostbare og kun de rikeste hadde råd til dem. De ble brukt i desserter, og gjerne kjøpt i form av syltet skall.
pompong – pyntedusk på klær, møbler og gardiner
porthus – gledeshus, bordell
portugisisk orlogsmann – en slags manet med en hinne stikkende rett opp. Også kalt bidevindsseiler
posekikker – person som usjenert snoker i andres saker. Opprinnelig om tollbetjent som ved byporten kontrollerte hva folk medbrakte i poser, sekker og lignende.
pott – gammelt vektmål. En pott er en liter.
pottehus– primitivt utedo, avtrede
prentice – offiserslærling. Opprinnelig engelsk for apprentice, offisersaspirant i handelsflåten.
presidenten – den eldste av byens to borgermestre i byene, og overhode for byrådet
priveten – gammelt ord for utedo
prokurator – sakfører, advokat. Betegnelsen prokurator stammer fra tiden før innføringen av titlene overrettssakfører og advokat. Ordet er dannet fra latin pro- (for) og cura (behandling), procurare er «å ta seg av noe for noen». I tidligere tid var det ikke alltid krav om at en prokurator var utdannet jurist.
prose – talglys
prunellé – plommevin, kjent fra middelalderen
pund – gammel måleenhet for vekt. I Norge fra og med 1683 var et pund 499,75 gram.
pusspass / puspas – fårikål.
pyntesyke – en “syke” som gjorde mange bekymret, blant annet statsmyndighetene som så store summer forsvinne ut av landet fordi folk pyntet seg med importvarer. I 1687 kom en ny lov som satte strenge grenser for hvem som hadde lov til å pynte seg, og hvor mye.
pædagogus– pedagog/lærer

quaranta – italiensk for karantene. Isolasjon av mennesker, dyr eller skip i 40 døgn for å hindre spredning av alvorlige smittsomme sykdommer. Egentlig quaranta giorni, som betyr “karantene 40 dager”.

rakker – skarpretterens assistent. Rakkeren og nattmannen var ofte samme person.
rakkerkule – I hvert sogn fantes en ”Rakkerkule”, hvor selvdøde dyr, etter at huden var tatt av, ble begravet
rakkerunge – skjellsord for rakkerens barn
redepenger – kontanter
reiving – et nyfødt barn pakkes hardt inn i et teppe slik at bare hodet stikker ut
rekel – lang, høy person, litt usympatisk. Gammelt bergensk uttrykk.
relikvie – kroppsdel eller levning fra en hellig person, en helgen. Det kunne også være en gjenstand som hadde tilhørt eller vært berørt av en hellig person.
retranchement – fransk betegnelse for et område avstengt med skanser
rode – område/strøk. Fra før 1600-tallet var områdene i Bergen inndelt i roder, som opprinnelig hadde militære formål, men som kom til å bli den vanlige måten å dele inn strøkene på. I 1641 var byen delt i 25 roder. Inndelingen varte til 1880-årene da gateadresser og -numre overtok. Smug- og strøknavn eksisterte parallelt med rodesystemet.
rokavring – hard brødsort. Rokavring ble senere kalt rukavring, og var laget av rugmel. Kavringen er kjent fra bakerlaugets pokaler fra 1660-tallet. Kavringene ble kokt før de ble stekt og kunne derfor holde seg lenge uten å miste smaken. Derfor var de godt likt blant befolkningen og ble sendt til steder som Bergen sto i handelsforbindelse med.
rorgjenger – den som har rorvakt og styrer skuten
rottebittfeber – infeksjonssykdom som forårsakes av bitt av infiserte rotter.
rufferi – gledeshus, bordell
rufferske – prostituert, gledespike, skjøge, løsførkje. Rufferske var det offisielle begrepet, brukt i Christian Vs lov av 1687.
røyert – rorskar (roer)
råtapeis – latsabb/lathans. Gammelt bergensk uttrykk.

sabb – svær kar. Bergensk uttrykk.
sangvinsk – sangvinsk er en humørtype som er lett, glad og optimistisk. I humorallæren betydde overskudd av blod at en person ble sangvinsk. Sangvinsk temperament var forbundet med elementet luft og kroppsvæsken blod, som man mente ble produsert i hjertet.
Sankt Johannisaften – Sankt Hansaften/midtsommer
Sankt Jørgens dag – 23. april, gammel merkedag til minne om St. Georg (på norsk St. Jørgen) som ble halshugget på denne dagen i 303 under kristendomsforfølgelsene. På primstaven var merket et kors. St. Jørgen er skytshelgen for de spedalske (jmf. St. Jørgens Hospital i Bergen), for jordbruk og soldater.
sarabande – en dans kjent fra 1500-tallet, som opprinnelig kom fra koloniene til Spania, og deretter spredte seg i Europa på 1600-tallet.
satyrblikk– fandenivoldsk. satyr: naturgud i gresk mytologi, halvt mann, halvt bukk, spiller på mannlig begjær
schøtstue – historisk bygningstype man finner på Bryggen i Bergen der hanseatene holdt til. Siden det ikke var lov å bruke ild i bryggegårdene, måtte all tilberedning av mat foregå i egne ildhus som lå i tilknytning til schøtstuene. Hver gård hadde sin egen schøtstue med ildhus som lå bak selve gården. Bygningene lå plassert mot hagene, ved de brannsikre steinkjellerne. Stuene var som regel en tømret, toetasjes bygning med bod i underetasjen. Schøtstuene fungerte som forsamlingsrom for gårdenes beboere og et sted man blant annet kunne spise varme måltider. Stuene var de eneste rommene man kunne varme opp og de ble derfor også brukt som retts-, møte- og festlokale.
schoutbynacht – hollandsk marinetittel. Var i Danmark-Norge den laveste admiralsgrad. I de gamle flåteformasjoner var schoutbynacht anfører for avantgarden, med hovedoppgave å utføre speidetjeneste. Etter 1771 kalt kontreadmiral.
secundant – sekundant ved duell. Hver av de to deltakerne i en duell hadde med seg en person som assisterte, og som var vitner og dommere, samt passet på at det gikk riktig for seg.
seierslue – når et barn fødes med deler av eller hele fostersekken rundt seg, kalles det seierslue. Slike barn har vært regnet som synske, som hekser, eller som lykkebarn. Det har vært vanlig å tørke fostersekken om den kom ut rundt barnet, og senere bruke den som amulett. En slik amulett kunne verne mot kuler og krutt, den kunne også slukke ild.
seierverk – urverk. Seierverk betegnet oftest tårnur og lignende, men ordet ble brukt også om gulvur. Det er kjent i Norge fra slutten av 1500-tallet.
seigneur – herre, uttales senjˈø:r. Var i bruk som tittel på blant annet rådmennene i Bergen i 1702.
sentenz – latinsk for dom
sikre perioder – frem til 1930 trodde man at kvinnen var minst fruktbar midt mellom menstruasjonene, det motsatte av det som er tilfellet
signaturlæren – læren om at likt behandler likt. Ved hjertelidelser brukte man planter med hjerteformede blader, ved lungesykdommer brukte man blader som var formet som lunger. Læren vokste frem i renessansen, og en av tilhengerne var Paracelsus (1493–1541). Han mente at sykdomsfrø trengte inn i kroppen gjennom åndedrettet og maten man spiste. Disse frøene kunne trenge inn i ulike organer, vokse og forårsake sykdom og død. Han så en parallell til at det som fantes i den store verden (makrokosmos), også fantes i kroppen (mikrokosmos), og derfor kunne man behandle mennesker med midler fra naturen.
singot – skål, fra tysk “signe Gud”
sjalupp – robåt
sjelemesse – vanligvis kom presten til et døende menneskes hjem og ga ham eller henne syndsforlatelse og nattverd som beskrevet i denne boken. Men ved ankomst til hospitaler for de spedalske ble det også holdt sjelemesse for den syke, fordi de ble betraktet som levende døde.
sjøbit – et bakverk. En kringle laget av hvetemel, vann og tilsatt karve. Også kalt tommelskringle.
skaberakk – hestedekken/ridedekken. Teppe som legges over salen på en ridehest, ofte praktfullt dekorert, i Norge underlagsdekken for salen.
skaffer – fra høytysk Schaffer. En person som ordner og leder en festlig sammenkomst, et (bonde)gilde. I tidligere tider ved bondebryllup var skafferen den eller de som på forhånd gikk rundt og bød til gilde, og ved gildet sørget de for anretningen, brakte gjestene til sine plasser, holdt takk for maten-tale, og danset første dans med bruden.
skafferi – offiserenes messe på seilskuter
skaffetøy – spiseredskap, spisebestikk om bord på skip
skaphals – slyngel
skarn – møkk, kloakk, avfall. Kan også være et økenavn på en slett person.
skarnkiste – trekasse til å kaste avfall og potteinnhold fra
skinnhit – skinnpose. En hit er en pose.
skjellighet – fornuftighet, rimelighet
skjerding – oppheng for gryte i ildsted
skokk – (fra lavtysk: schock, «seksti») er en gammel måleenhet som tilsvarer tre snes (3×20) eller fem dusin (5×12), dvs. 60.
skoklefallsdagen – merkedag 3. juni. Også kalt Rasmusdagen. Dagen var i katolsk tid til minne om biskop Erasmus av Antikoa som levde på 300-tallet og som ble drept under kristenforfølgelser. Han ble anropt av enker, foreldreløse og som hjelper ved kolikk, magesmerter og smerter i underlivet, kramper, ved fødsler, mot kvegepidemier. På grunn av en preken han holdt til sjøs under et uvær der himmelen over ham forble klar, er fenomenet St. Elms ild, som noen ganger kan sees i skipenes mastetopp, knyttet til ham. I Norge skulle våronna være ferdig innen denne dagen, slik at hestene kunne spennes fra skoklene (skjekene). Etter denne dagen skulle man ikke så, for kornet ville da ikke modnes. Noen steder på Østlandet ble dagen også kalt Rasmus kneppneva, da skulle man sitte med hendene i fanget. Primstavtegnet var et bor, trolig ment som et toruturinstrument som var knyttet til Erasmus’ død.
skjødehund – gammel betegnelse på liten hund som kan ligge i fanget
skjæker – langsgående drastenger fra en vogn, kjerre eller annet hestekjøretøy på hjul
skovesner – skueretter. Overdådig oppsatser av pynt på midten av et festbord. Opprinnelig var de formet som dyr; f.eks. hjort, svane eller påfugl, men senere ble det hele landskaper og scener fra mytologien. Det ble laget av gips, voks og sukker. De var vanlige på 1500-tallet og ble forbudt i 1643.
skrevklede – også kalt skamkleder og skittkleder er lange eller korte, vanligvis firkantete stykker av tøy eller skinn som blir trukket mellom bena og holdt fast med en hoftesnor
skrofulose – eldre betegnelse på en form for tuberkolose som var lokalisert på lymfekjertlene under kjeven og på halsen.
skrud – kirkelige klær
skurv – hudinfeksjon i hodebunnen forårsaket av sopp.
skinnhit – sekk av skinn
skinnslag – enkel pelskappe av sauepels, sydd sammen av flere skinnstykker. Brukt som hverdagsplagg til kalde og våte dager.
skinnsyk – sjalu
skoflikker – kakesort. Flate, tørre skillingsbrød formet som en skohæl, som ofte ble servert ved festlige anledninger.
skrudhus – eldre betegnelse på sakristiet i kirken, et tilstøtende rom i kirken der presten forbereder gudstjenesten og tar på seg messeklærne (skruden). I Bergen Domkirke brukes betegnelsen fortsatt.
skykje – lite hus som ble brukt til å lagre ved
skørlevner – en person som lever et (seksuelt) umoralsk liv
skøyeri– ordene skøy og gøy er avledet fra fantene, fordi de ble kalt skøyere/skøiere
slantedant – slabbedask, slyngel. Gammelt bergensk uttrykk.
slimsete – tynn person uten fasong. Bergensk uttrykk.
slindeglass– smale, sekskantete, spisse glass, muligens av venetiansk type, kjent i Norden på andre halvdel av 1500-tallet
smørpund – omtrent 5,9 kilo. Smørpund var en måleenhet i bruk til 1687, da bismerpund overtok, og var i bruk til 1875, da det metriske systemet ble innført.
småpokker – sykdommen kopper. I Norge og Danmark ble kopper også kalt pokker, som var en smittsom virussykdom som forekom i Norge fram til begynnelsen av 1900-tallet.
snau fregatt – lett fregatt som var videreutviklet fra snauen med én mesanmast, og båttypen kalles derfor snau fregatt.
sneppert – instrument som ble brukt til å åpne blodårene ved årelating
snes – gammel enhet for mengde, 20 stykker
snutebille – bille som utvikler seg i skipskjeks og skipskavringer etter lang tids lagring i fuktige omgivelser.
solemerke – døgn
sparlagen – sengeomheng, forheng
speciedaler/spesier – var en myntenhet som ble brukt i Norge fra 1560 til 1875. En speciedaler var en stor sølvmynt. Fra 1686 ble myntene laget på Kongsberg. Myntsystemet het rigsdaler (riksdaler i Sverige), og besto av krone, speciedaler og skilling. 1 krone = 1 1/2 riksdaler species = 126 skilling.
spikkelasien – småkake/brød som ble bakt ved juletider. Gammelt bergensk bakverk.
spillsyk – spedalsk/spillt
spillsyke – spedalskhet. Man visste ikke hva spedalskhet kom av, men antok at det kunne være arvelig. Dessuten visste man at de som var i kontakt med andre spedalske, kunne få sykdommen, selv om de ikke visste om bakterier og hvordan sykdommer smittet.
spillt – en som er spillsyk, spedalsk
spinnehus – gammel betegnelse for tukthus for kvinner, egentlig fattighus og tvangsarbeidshus, senere straffanstalter. Arbeidet bestod bl.a. i spinning og veving.
spiritus – brennevin
spissøl – mildt matøl som ble drukket til daglig. Vannet var av dårlig kvalitet, og ble ikke drukket mye av.
sprutbakkels – liten bløtkake (vannbakkelse), hvor deigen sprøytes ut i en form eller til figurer. Gammel dansk dessert.
spøtetøy – strikketøy
spøting – strikking. Kjent i Norge fra 1500-tallet da Island brukte strikketrøyer som betalingsmiddel i 1560. I landene rundt Nordsjøen ble det på 1600-tallet handlet med strikkede strømper, votter og sjømannstrøyer eller arbeidstrøyer. Det ble i Europa strikket nattrøyer i silketråd, og slike luksusvarer var forbeholdt de mest fornemme, som importerte dem til Norge. På 1600-tallet var teknikken strikking først og fremst kjent fra de lavere sosiale sjikt i Norge, og det ble for det meste brukt ull fra spelsau og farget med planter. En rekke stiftelser for fattige, foreldreløse, gamle og syke hadde strikking i arbeidsplanen, blant annet Verkshuset i Trondheim og Enkefattighuset i Bergen. Det er ikke kjent om man ved Manufakturhuset i Bergen drev med strikking fra begynnelsen i 1646. På 1770-tallet var det en auksjon på Bergens Tugt- og Manufactuur-Huus der blant annet 20 par ulne strømer var strikket av husets folk. Benevnelsen strikking kom ikke før senere på 1700-tallet, først nevnt i en annonse for Bergens Adressecontoirs Efterretninger i 1786. Det vanlige ordet i Bergen var å spitte.
stadsfysikus – tittelen til Bergens universitetsudannede lege på den tiden. Legestillingen var offentlig og ble opprettet i 1603.
starvhus – norrønt starfhus, verksted. Fra 1625 foregikk det meste av garvingen i Bergen i garverlaugets starvhus ved den nordøstlige bredden av Lille Lungegårdsvann, der skomakerne hadde bodene sine. I 1857 fikk Starvhusgaten sitt navn.
steffensdag – andre juledag, 26. desember. Også kalt Staffansmesse og Stephanus protomartyr. St. Stefanus var hestens skytshelgen. Fra denne dagen kunne også barna kle seg ut og gå julebukk frem til tyvendedagen. Se også Annandagsritt som foregikk på Stefansdag.
steile og hjul – dødsstraff (radbrekking), tortur eller likskjending i forbindelse med ekstra strenge straffer. Metoden var oppført i Christian 5s norske lov av 1687, men i Danmark ble ikke steile og hjul brukt som henrettelsesmetode etter ca. 1700, kun i forbindelse med likskjending. Etter halshuggingen ble den dødes hode satt på stake og kroppen festet til et vognhjul. Slik ble kroppsdelene hengende til de falt ned, eventuelt tatt bort av slektninger. På 1830-tallet ble imidlertid opphengingen begrenset til tre dager. Straffen ble avskaffet i Norge omkring 1842.
stekehelle – flatt stykke av klebersten som ble mye brukt i middelalderen til å steke ulike typer mat på. På Bryggen er det funnet mange hele og biter av stekeheller. En del er ubrukte og funnet i lagerbygninger, og man antar at de ble videredistribuert fra produksjonsstedene i Hardanger og Trøndelag, og solgt i Bergen.
stiftsamtmann – Bergen var ett av fire stiftsamt i Norge fra 1660 til 1918. Et stiftsamt var et forvaltningsområde (tidligere len og sysler) med administrativ enhet (stiftsamt). Bergenhus stiftsamt tilsvarer dagens Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre. Administrasjonen lå i Bergen og var hovedamt også for Nordlandenes amt (Nordland og Troms). Stiftsamtmann tilsvarer i dag fylkesmann.
stikk – kobberstikk, grafisk teknikk for å trykke tegninger. Motivet blir skåret inn i en kobberplate med spisst verktøy. Det eldste kjente stikket er fra Tyskland i 1446.
stiv – et skip er stivt når det er tungt lastet og har lavt tyngdepunkt. Maritimt uttrykk.
stodderfogd – (av dansk staader, tigger, stakkar, norsk dialekt stotar), også kalt stodderkonge, bygdevekter, fantefut og tyvetrekker; en tjenestemann både i byen og på landsbygden som skulle føre tilsyn med tiggere, omstreifere og andre løse eksistenser.
stodderkonge – en offentlig tjenestemann som førte tilsyn med tiggere og omstreifere
stokfisk– tørrpinn
stril – person fra distriktene rundt Bergen
struthette – hodeplagg/kragehette som består av en skulderkappe med en hette som smalner i en lang strut eller spiss. Man antar at slike kragehetter har vært vanlige for både kvinner og menn, først og fremst i middelalderen.
stunde – time
styver – en toskillingsmynt. Skilling var en myntenhet som ble brukt i Norge mellom 1505 og 1875. Omregnet til dagens kurs, var en skilling verdt ca. 1,50 kr.
styvinger – trær som blir beskåret slik at stammen blir tykk og det vokser ut tynne grener som kunne kuttes av og brukes som tilleggsfôr for beitedyr om våren.
svekk – sykdommen rakitt eller engelsk syke, som skyldes mangel på vitamin D
svenn – fagmann som kunne ha lærlinger under seg
svineskarn – møkk fra griser som ble samlet om sommeren, tørket og gjort om til pulver. Middelet skulle være godt for å bekjempe diaré og blodgang når man først hadde brukt rabarbra.
svoreter – en som var så gjerrig at han spiste svoren av flesket. Gammelt bergensk uttrykk.
sukkerkavring – gammelt bergensk bakverk
sulamitten – menigheten
sullik – betegnelse på en mindreverdig mann. Gammelt bergensk uttrykk.
sutarebod – skomakerbod
sølveske – eske eller skål til å legge oblatene til nattverden i
såpekjeft – skrythals. Gammelt bergensk uttrykk.

taburett – stol uten armlener eller ryggstø, krakk
takemark – felles beiteområde for dyr som tilhørte folk i byen.
tamperdagene eller imbredagene – opprinnelig katolsk fastedag ved hvert kirkelig kvartals begynnelse (kvatember); onsdag etter askeonsdag, etter pinsedag, etter 14. september og etter 13. desember (Luciedag). Til tider også med faste kalenderdager: 2. eller 16. mars, 1. juni, 21. september og 14. desember.
tamperherre – et av medlemmene i tamperretten, de som bestemte i ekteskapssaker
tamperretten eller kapitelsretten – retten for sedelighetssaker og ekteskapssaker, virksom fra etter reformasjonen 1537 til den ble opphevet i 1797. Etter reformasjonen og bruddet med katolisismen var ikke lenger ekteskapet et sakrament. Retten besto av stiftsamtmannen og et utvalg geistlige. De samlet seg fire ganger i året, hvert kvatember, da et nytt kirkelig kvartal begynte. Det var onsdagene etter askeonsdag, etter pinsedag, etter 14. september (korsets opphøyelse) og etter 13. desember (Luciedag), til tider også med faste kalenderdager: 2. (eller 16.) mars, 1. juni, 21. september og 14. desember. Navnet kom av at rettsmøtene ble holdt på tamperdagene. Tamperretten ble avskaffet i 1797.
tapet– opprinnelig et vevet teppe, ofte i damask. Det ble brukt som veggteppe, bordduk og i senger. Det norske begrepet tapet er nær beslektet med teppe og har sine røtter i det middelnedertyske tappit, italienske tappeto og de latinsk/greske tapetum og tapete som alle refererer til matte, teppe eller duk. Opprinnelig ble tepper av tekstil brukt som veggdekor, ofte med kunstferdige motiver. Disse er etter hvert erstattet av veggbekledning i papir og andre materialer.
taphus – skjenkestue. Den vestindiske byen Amalienborg, nå Charlotte Amalie, het opprinnelig Taphus.
Tart de Brymlen – en slags fiskepai
taskenspiller – svindler, tyv
tegerask – en kurv med lokk til oppbevaring av saker
tidender – nyheter
tingskriver – sorenskriver. I 1634 fikk sorenskriverne dommermyndighet, og gjennom Christian Vs Norske Lov ble sorenskriveren enedommer i de fleste rettssaker. Bare i saker som gjaldt liv og ære samt odels- og eiendomssaker skulle han dømme sammen med lagrettemennene.
tinnekake – tykke, runde kaker, festbrød av hvete, ofte brukt i brylluper og til jul. Man knep i massen for å lage spisser eller tagger som laget et mønster. Tinnekake var bakt med vanndeig, og var et litt simplere bakverk enn det beslektede brurebrødet, som gjestene hadde med til bryllupsfester.
tollepinn – årefeste på robåt
tomme – gammel måleenhet. I 1683 tilsvarte det 2,623 cm.
Torte de Bry – dessertrett fra middelalder; tartelett med egg- og ostefyll. Forgjengeren til quiche.
toskillingskake – bløtkake
tosseskap – idioti, tull
trekktøs – prostituert
Trimmelskringler og tommelskringler – gammelt bakverk som ofte ble brukt som mellommåltid. Tommelskringler kostet en skilling, og man fikk tre trimmelskringler for den samme summen.
trupp – omreisende selskap av skuespillere eller gjøglere
tumling – liten, halvkuleformet bolle til å drikke brennevin av, som regel i metall eller glass.
tussmørkesvermer – et insekt i sommerfuglfamilien
tykjen – djevelen
tyvdrager – arrestforvalter
tøler – småsaker, pikkpakk
tøsefut – jentefut. Gammelt bergensk uttrykk.
tøsetrave – tjenestepike. Gammelt bergensk uttrykk.
tøyte – løsaktig kvinne
tåsser – tosker

ulver i mosen – forgjengeren til ordspråket ”ugler i mosen”. Det dansk uttrykket ”ulver i mosen” (mose = myr) var i bruk i 1682, men da ulven ble utryddet i Danmark på begynnelsen av 1800-tallet, endret uttrykket seg til ”ugler i mosen”. Betydningen av ordspråket er at noe er som det ikke skal være, eller at det er fare på ferde.
uprivilegerte – alle arbeidsdyktige i befolkningen som ikke hadde borgerskap eller; vanlige arbeidsfolk, tjenestefolk og sjauere
urenligheter – kloakk, begrepet var i bruk tidlig på 1700-tallet
underretten – tingretten. Dette ble tidligere kalt byrett i byene og herredsrett på landet.
utburd – i norsk folketro er utburden gjenferdet etter et barn som er født i skjul og satt ut eller gravd ned i utmarken. Der gråter det, og plager folk så lenge det ikke får kristen dåp eller blir lagt i vigslet jord. Også kalt ropar.
utilbørlige hus – bordeller

vagabonde – person som var overflødig på hjemstedet sitt og ikke fant seg annet arbeid
vallendere – å marsjere frem og tilbake
vams – betegnelse for ulike typer tykke, fôrede trøyer eller jakker med lange ermer. Vamser var særlig vanlige som mansplagg i middelalderen fram til 1600-tallet.
vattersott – sykdom hos kålrot. Den viser seg ved en glassaktig, delvis brun- eller gråfarget struktur i kålroten og gjør denne uskikket til mat. I barokken trodde man at vattersott var mer besværlig under fullmåne enn ellers. (Pierre Gassendi, 1592 – 1655)
velkommen– et drikkekar som ble brukt til å ønske nyankomne gjester velkommen. Opphavelig en nordisk eller germansk skikk, men ble også brukt lenger sør i Europa. Etter reformasjonen fikk karet en tårnlignende form.
vellum– et spesielt fint pergamentmateriale. Betegnelsen vellum refererer spesifikt til kalveskinnspergament.
veslehuset – utedoet
villarkorn – et kammer på einerbusken som dannes når einergallemyggen legger egg. I folketro og folkemedisin blir eineren tillagt svært mange egenskaper.
vitusmesse – merkedag 15. juni. Den hellige Vitus av Lucania var tolv eller syv år gammel da han led martyrdøden rundt 305. Han ble anropt av unge mennesker og barn, samt ved kramper og nervesykdommer som St. Veitsdans og epilepsi, mot lyn og torden, brannfare, mot hunde– og slangebitt, besettelse, dødslengsel, mot sengevæting, for bevaring av kyskhet. Primstavtegnet var et barn med oljekjele eller en hane.
voge – gammelt mål. Til å angi vekten av tørrfisk brukte man voger. En vog var på tre bismerpund, og svarte til 18 kg.
vokstavle – redskap til skriveøvelser og til å skrive beskjeder. Vokstavlen hadde et forsenket, flatt midtparti, akkurat så dypt at det ble plass til et tynt skikt med voks. Voksen ble glattet utover når man skulle skrive noe nytt. I bruk i antikken og kjent i Norge på 1000-tallet og oppover.
voneldgras – annet norsk, folkelig navn på planten linnea
værhud – gammelt ord for kledning på hus
våpenkjole – uniformsjakke

Walkendorffs tårn – tidligere navn på Rosenkrantztårnet

Zeboah – det latinske ord for Gud
ziir – prakt

øskje – rund eller oval eske eller beholder med lokk. Som regel brukt til å frakte eller oppbevare smør i.

å gjøre ulykke på seg selv – selvdrap (betegnelsen selvmord er første gang brukt i bevarte skriftlige kilder i 1752). Også uttrykket ‘å bryte sitt liv’ ble brukt.
å kjenne noen – ha leiermål med noen
åletust – sjøorm. Det ble gjort mange observasjoner av serpens marinum utenfor norskekysten på 1700-tallet, og disse beretningene ble skrevet ned av biskoper og andre høytstående menn.

• • •

Del dette:

Legg igjen en kommentar Avbryt svar