Overtro: Utburden

I Nattmannens datter bok 13 nevnes utburder. Utburd er et spedbarn som er blitt drept av sin mor og som går igjen.

Illustrasjon: May Lis Ruus

Illustrasjon: May Lis Ruus

“Men kjære Dem, Herr Stephanus, vi lever i et opplyst samfunn! Det er vel ingen som tror på …” Gregorius Galles kjever strammet seg. “… på utburder lengre?” 

“De tar feil, herr Galle. Folk tror på dem fremdeles. Selv i våre dager. Kirken fordømmer all overtro, men det hjelper så lite. Folk er redde for dem. De tror at om etterbyrden ikke blir tatt hånd om med det samme, vil den vokse seg til et stort og fryktelig vesen som det er vanskelig å bli av med.”

Betjenten kremtet urolig bak dem. Galle pirket på en negl. Ingen syntes prestens bekymring var latterlig.

Fra Nattmannens datter 13

Utburd

Kvinner som hadde født utenfor ekteskap valgte å ta livet av barnet for å unngå den store skammen det medførte å være en uekte mor.

Det var ikke bare folkesnakket som gjorde det til en skam. Det var nedfelt i loven at å ha utenekteskapelig samkvem var forbudt. Straffen for slik hor var kunne være gapestokk, kagstrykning, offentlig skrifte og tukthusarbeid i lang tid. Dersom man fødte i dølgsmål og tok livet av barnet, skulle man straffes med døden.

I 1687 ble en jente i Nordland dømt til døden og henrettet fordi en utburd beskyldte henne for å være moren hans og ha gjort det av med ham. Utbyrden fortalte at han var født på gården og at moren hadde kvalt ham med flettebåndet sitt og gravd ham ned i en ur ikke langt fra gården.

På 1800-tallet var fremdeles de fleste mord spebarnsdrap.

skog-MLR2013Måtte døpes

“Jeg har gjort det med alle de udøpte barna jeg har gravlagt. Formularet er ‘Jeg døper deg på en von, Kari eller Jon’. Eller et annet navn.”

“Kall ham Bjørn. Så vil de onde maktene bli skremt og la ham være i fred.”

Fra Nattmannens datter 13

Utburden ble antatt å finnes på steder der en mor kunne tenkes å ha gjemt et dødt barn, som myrer, tjern, uthus, avfallshauger, steinrøyser og i skoger. Noen ganger lød det barnegråt. Utburden kunne også rope: «Gi meg  navn, gi meg navn!»

Hvis man møtte en utburd skulle man foreta en dåp for at vesenet skulle kunne komme inn i himmelen og få fred. Man kunne si «ta mitt, jeg heter NN», eller man kunne si dette formularet:

«Eg døyper deg på ei von. Guri eller Jon.»

Det var for øvrig en gammel kristen skikk å gi navnet Johannes til et individ uten navn.

Man kunne også hjelpe utburden ved å lete etter liket og begrave det i viet jord på en kirkegård.  

Fryktet

Utburder var også fryktet, for de kunne hevne seg. I sagn om utburd fortelles det ofte at de gir seg til kjenne ved å rope. Ellers blir det fortalt at de henger seg på ryggen til folk som kommer forbi stedet hvor de er gravlagt. En fortelling sier at en brud som gikk til kirken for å gifte seg, fikk en utburd hengende fast i sløret, og slik ble gamle synder synlige.

Hvis en utburd skulle til å angripe, kunne man fremsi Fadervår. Det skremte dem på flukt eller gjorde dem ufarlige. Man kunne også lese Fadervår baklengs, som var en vanlig fremgangsmåte for å jage bort onde ånder.

Utburdene klarer ikke å ta seg over vann, så hvis man ble forfulgt av uvesenet, burde man komme seg over vann, aller helst en rennende strøm.

Når utburden viser seg, kan den ha mange former, de kan bli store som hus, eller forvandle seg til groteske dyr.

Kapellanens stemme var lav da han fortsatte. “Man tror at vesenet tar form som en ulv og uler, eller bjeffer som en hund, eller knegger som en hest. Mange har beskrevet lyden som en larm fra allskens dyr, og at man kan dø av redsel om man hører den. Jeg vil ikke ha kirkedørene nedrent av skrekkslagne mennesker om det kommer ut at vi har med en utburd å gjøre her borte. Siden dette barnet er dødt, kan utburden krype opp i en hvilken som helst annen krybbe her i byen og fortære godtfolks spedbarn. Dere må forstå at folk vil sikre seg.” Presten himlet med øynene, som om han mente den lille forsamlingen måtte være tunghørte. Han gjentok budskapet sitt mens han så på dem, én etter én. “Alle morkaker må brennes eller graves ned, ellers vil folk være redd for å dø av skrekk.”

Fra Nattmannens datter 13

Etterbyrden

En annen type utburdtro var at morkaken kunne bli til en utburd. Etterbyrden ble noen ganger sett på som et tvillingvesen til barnet. Hvis man ikke brente eller grov ned morkaken straks etter en fødsel, ville den kunne vokse seg til et fryktelig vesen som det kunne være vondt om å bli kvitt. Vesenet ble ofte beskrevet som i ulveham, og lagde mye ståk og larm ved å ule som en ulv, bjeffe som en hund, knegge som en hest eller grynte som en gris. Mange steder er lyden beskrevet som et larm av alle støyende dyrelyder man kunne tenke seg i et og samme utrop. Folk som hørte ståket, stod i fare for å dø av redsel. Man var redd for at utburden skulle komme tilbake i et forsøk på å overta plassen til spedbarnet i krybba, hvorpå spedbarnet ble fortært.

På svensk kalles utbuden for myling, som kommer fra «myrding», fra fornsvensk myrða, myrde. Myling betyr altså  «myrdet».

Båntjern i nærheten av Holmenkollen i Oslo er et av mange steder med navn knyttet til utburdsfortellingen.

Utburd1-MLR2013

Kilder: Svart katt over veien – om varsler, tegn og overto, av Ronald Grambo, Cappelen Damm 2012 •  Store norske leksikon: Utburden • Wikipedia: Utburd •  Wikipedia, svensk: myling

Videre lesning: Skriften og fyrevarsel (utburd) • Utburd uti Herasbygda • Tussen og utburden

På NRK Urørt ligger det låter av Utburd, til å lytte på eller laste ned gratis.

• • •

May Lis Ruus 2013

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s