Utdrag fra bok 10

Utdrag fra bok 10 Sjelefangeren som kommer 27. mai 2013

Omtale av Sjelefangeren
10 Sjelefangeren

10 Sjelefangeren

Lucie oppdager at dragonen er tilbake i Bergen uten at hun blir budsendt. En dag ser hun ham sammen med frøken Broch-Wagner og presten på kirketrappen …
Vaktmannen sprer frykt på Manufakturhuset, og flere av jentene rømmer til tross for at Lucie gjør sitt beste for å beskytte dem. Fattiglemmene blir ikke mindre engstelige når de oppdager at det har vært brann ved forstanderboligen.

«Herren være lovet at dere lever, fru Galle,» ropte husmor Halland. «Dette kunne ha endt ille! Brann utenfor kjellerinngangen.
«Er kjellerdøren skadet?» ropte forstander Galle.
Så hvisket secondmajoren ham noe i øret, og forstanderen la hånden over munnen.
«Hva er det, Gregorius?» ropte fru Galle før hun løp ned trappene.
«Det er et lik,» sa forstander Galle dempet, men ordene unngikk ingen: «Det er umulig å se hvem det er.»

UTDRAG FRA BOKEN:

Lucie stirret opp på kanonkulen som hadde boret seg inn i murveggen på den veldige kirken, men ikke klart å ødelegge noe. Herrens hus sto like støtt, selv om menneskenes grådighet førte til undergang og død. Kulen var et vitnesbyrd om sjøslaget på Vågen, som faren hadde fortalt henne om. Tanken på faren fikk henne til å smile svakt. Hun ønsket å se ham igjen, for sammen med ham kunne hun snakke fritt og være seg selv. Men kunne hun gå til Nordnes i dag når husmor hadde bedt dem om å lete etter de rømte jentene? Hun kunne kanskje vandre utover mot Tollboden, gå opp og hilse på faren, og så rusle tilbake over Nordnesryggen. På den måten ville hun både lete på steder ingen andre lette, og få truffet faren. Hvis hun ikke gjorde det, ville det kanskje bli en uke til neste gang, og det var lenge. Med mindre de fikk fri på de kommende helligdagene i uken som kom.
Husmor hysjet på lemmene, som hadde begynt å småprate mens de ventet utålmodig på å få komme inn porten, og det ble stille i noen øyeblikk.
En høylytt kvinnestemme ble båret med vinden mot Lucie og de andre.
“Herr Broch-Wagner og jeg er svært takknemlig for at De vil komme og sammenvie vår yngste datter med herr Lyche i trolovelse.”
Lucie blunket et par ganger. Det gikk en liten stund før hun skjønte sammenhengen i ordene.
Herr Lyche. Dragonen? Var han der? Med hamrende hjerte forsøkte Lucie å strekke hals for å se noe, men de fleste av lemmene foran var høyere enn henne. Det hjalp ikke å stå på tå, så hun våget seg et skritt ut til siden, selv om det ødela husmors formasjon.
Sognepresten sto i sin side prestekjole og brede pipekrage, og med en stor, skinninnbundet bok i hånden. Ved siden av ham sto Herr Stephanus, den yngre kapellanen som pleide å forrette for tukthuslemmene. Begge smilte og nikket imøtekommende mot de fine borgerne foran dem.
“Det at De har tid, herr Jeronimus, betyr meget for min kjære Christence. Hun holder svært av Dem, vet De. Og vi føler oss beæret over at De vil forfatte et epithalamium til de unge.”
Hun som snakket, var en kortvokst, tykk dannekvinne i en omfangsrik, plommerød musselinkjole. Det glitret i de innvevde gulltrådene i kjoletøyet, og de spisse tøyskoene var av samme stoff. Over skuldrene hadde hun en mørk kappe kantet med skinnende blankt hvitskinn. Herren som sto ved siden av henne, var høy og tynn, med et langt ansikt og grå parykk. Han hadde en kappelignende jakke med ermer, også den var pelsbesatt.
Prestene sto på trappeavsatsen, mens kvinnen og hennes mann sto foran dem på samme trinn. De andre fire voksne sto nedenfor trappen, med ryggen til. En høy mann med blå kappe skjulte dem som sto foran. Ved siden av seg hadde han en bred kvinneskikkelse og noen små mennesker som Lucie ikke engang brukte tid på å se på. Hun stirret på paret som sto delvis skjult av mannen i blått. Kunne det være dragonen? Hun strakte hals, men kunne ikke se.
“Det er meg en stor ære å få føre den yndige frøkenen inn i ekteskapet. Jeg har med velbehag fulgt vakre Christence gjennom livet, fra dåp til konfirmasjon, og ikke minst i årene da jeg underviste henne i lesekunsten og katekismen. Det er med andektighet jeg ser frem til å følge henne på neste sti.”
Men Lucie så verken dragonen eller hans venninne. Kunne det være noen andre de snakket om? En liten stemme i henne sa at de som bodde i Sandviken, sognet til Domkirken, så det kunne være.
“Da venter vi Dem til festermål på førstkommende lørdag, på vårt gods i Sandviken,” sa den eldre mannen og forseglet avtalen med et håndtrykk.
Sandviken? Det er der frøken Broch-Wagner bor, tenkte Lucie og svelget tungt, men nektet å tro det.
Hoderystende tok hun enda et steg til siden for å se ordentlig. Det kunne ikke være dragonen som sto der med frøken Broch-Wagner ved sin side. Han skulle jo sende bud etter henne når han kom hjem!

• • •

Fra Serieliv

• • •

MLR 15. april 2013

13 thoughts on “Utdrag fra bok 10

  1. ferdig med nr 10, må vente en stund til bok 11, for den skal min mor lese først 🙂 utrolig pennende og føler jeg er med de nå jeg leser, det har til og med hendt at min forlovede har gitt opp og snakke til meg når jeg leser, for jeg enser ingenting, gleder meg til byvandringen og fredagsbjorr.

  2. Da er jeg endelig klar til å begynne på denne! Har vært en vill jakt da jeg kun leser serien som e-bok. Finner den på forskjellig nettbutikk hver gang føles det som! 🙂 Men er verdt det når jeg begynner å lese! Takk for at du har gjort Bergen enda mer spennende!

    • Kjempebra! 😀 Ettersom jeg har forstått kommer den ikke som e-bok før salgsdato (i dette tilfellet i dag), men da skal de jo ha den tilgjengelig. Jeg har prøvd både Digitalbok og Bokleser, men det er i grunnen greit å ha det i samme app, så heretter blir det nok Digitalbok der jeg har flest bøker.
      kos deg med 10-eren! 🙂

      • Ferdig nå… Søren.. kjenner det blir lenge til 8. juli 😉 Liker også best digitalbok, men der gikk jeg lenge og ventet på nr 8 og plutselig fant jeg både nr 8 og 9 på ark! Ble en fin påske i alle fall! 😀

  3. Har begynt på bok 10 i dag og sitter og ergrer meg over at Lucie aldri sier fra. Hvorfor forteller hun ikke øvrigheten om voldtektene på soverommet, og hvorfor Randi rømte? Hvorfor forteller hun ikke faren sin om det? Hun har jo hatt denne tendensen i tidligere bøker, men nå må hun snart innse at hun må si i fra. Jeg pleier å fosse gjennom bøkene på noen timer og kose meg med dem, men nå har jeg tatt flere pauser, og jeg har bare kommet til side 66.
    Et lite hjertesukk før jeg leser videre… 🙂

    • Med et lite forbehold om at jeg husker alle detaljer som er kommet frem pr. begynnelsen av bok 10. Jeg har jo kommet lenger i historien: Hun og de andre er jo låst. Det er jo en del av makten secondmajoren har over dem. Faren er hun stort sett åpen med.

        • Selvfølgelig leser jeg videre 🙂 Men, nå tror hun at hun har sett dragonen i kirken. Trodde hun virkelig at han skulle komme hjem til henne? Og hvorfor i himmelens navn er det ingen som angir hr. Galle? Huff nei, jeg har vist ikke dagen med Lucie i dag 🙂

          • Dragonen lovet jo å sende bud på henne! Et løfte er et løfte, særlig for en mann av ære. 🙂 Men Galle har vi jo ikke så mye på … Selv om han i aller høyeste grad er en lokkeulv og har sine svin på skogen og ugler i mosen.
            Men alt har sin forklaring, stol på meg! 😉

              • Hehe, tidig!
                Jeg tipper at det er andre som syntes det var for trist, mens noen liker slik handling. Jeg har egentlig bare prøvd å være tro mot tiden og hvordan det må ha vært. 50 % døde jo på tukthusene, og jeg har egentlig gjort det mildere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s