Utdrag fra bok 10

Utdrag fra bok 10 Sjelefangeren som kommer 27. mai 2013

Omtale av Sjelefangeren
10 Sjelefangeren

10 Sjelefangeren

Lucie oppdager at dragonen er tilbake i Bergen uten at hun blir budsendt. En dag ser hun ham sammen med frøken Broch-Wagner og presten på kirketrappen …
Vaktmannen sprer frykt på Manufakturhuset, og flere av jentene rømmer til tross for at Lucie gjør sitt beste for å beskytte dem. Fattiglemmene blir ikke mindre engstelige når de oppdager at det har vært brann ved forstanderboligen.

«Herren være lovet at dere lever, fru Galle,» ropte husmor Halland. «Dette kunne ha endt ille! Brann utenfor kjellerinngangen.
«Er kjellerdøren skadet?» ropte forstander Galle.
Så hvisket secondmajoren ham noe i øret, og forstanderen la hånden over munnen.
«Hva er det, Gregorius?» ropte fru Galle før hun løp ned trappene.
«Det er et lik,» sa forstander Galle dempet, men ordene unngikk ingen: «Det er umulig å se hvem det er.»

UTDRAG FRA BOKEN:

Lucie stirret opp på kanonkulen som hadde boret seg inn i murveggen på den veldige kirken, men ikke klart å ødelegge noe. Herrens hus sto like støtt, selv om menneskenes grådighet førte til undergang og død. Kulen var et vitnesbyrd om sjøslaget på Vågen, som faren hadde fortalt henne om. Tanken på faren fikk henne til å smile svakt. Hun ønsket å se ham igjen, for sammen med ham kunne hun snakke fritt og være seg selv. Men kunne hun gå til Nordnes i dag når husmor hadde bedt dem om å lete etter de rømte jentene? Hun kunne kanskje vandre utover mot Tollboden, gå opp og hilse på faren, og så rusle tilbake over Nordnesryggen. På den måten ville hun både lete på steder ingen andre lette, og få truffet faren. Hvis hun ikke gjorde det, ville det kanskje bli en uke til neste gang, og det var lenge. Med mindre de fikk fri på de kommende helligdagene i uken som kom.
Husmor hysjet på lemmene, som hadde begynt å småprate mens de ventet utålmodig på å få komme inn porten, og det ble stille i noen øyeblikk.
En høylytt kvinnestemme ble båret med vinden mot Lucie og de andre.
“Herr Broch-Wagner og jeg er svært takknemlig for at De vil komme og sammenvie vår yngste datter med herr Lyche i trolovelse.”
Lucie blunket et par ganger. Det gikk en liten stund før hun skjønte sammenhengen i ordene.
Herr Lyche. Dragonen? Var han der? Med hamrende hjerte forsøkte Lucie å strekke hals for å se noe, men de fleste av lemmene foran var høyere enn henne. Det hjalp ikke å stå på tå, så hun våget seg et skritt ut til siden, selv om det ødela husmors formasjon.
Sognepresten sto i sin side prestekjole og brede pipekrage, og med en stor, skinninnbundet bok i hånden. Ved siden av ham sto Herr Stephanus, den yngre kapellanen som pleide å forrette for tukthuslemmene. Begge smilte og nikket imøtekommende mot de fine borgerne foran dem.
“Det at De har tid, herr Jeronimus, betyr meget for min kjære Christence. Hun holder svært av Dem, vet De. Og vi føler oss beæret over at De vil forfatte et epithalamium til de unge.”
Hun som snakket, var en kortvokst, tykk dannekvinne i en omfangsrik, plommerød musselinkjole. Det glitret i de innvevde gulltrådene i kjoletøyet, og de spisse tøyskoene var av samme stoff. Over skuldrene hadde hun en mørk kappe kantet med skinnende blankt hvitskinn. Herren som sto ved siden av henne, var høy og tynn, med et langt ansikt og grå parykk. Han hadde en kappelignende jakke med ermer, også den var pelsbesatt.
Prestene sto på trappeavsatsen, mens kvinnen og hennes mann sto foran dem på samme trinn. De andre fire voksne sto nedenfor trappen, med ryggen til. En høy mann med blå kappe skjulte dem som sto foran. Ved siden av seg hadde han en bred kvinneskikkelse og noen små mennesker som Lucie ikke engang brukte tid på å se på. Hun stirret på paret som sto delvis skjult av mannen i blått. Kunne det være dragonen? Hun strakte hals, men kunne ikke se.
“Det er meg en stor ære å få føre den yndige frøkenen inn i ekteskapet. Jeg har med velbehag fulgt vakre Christence gjennom livet, fra dåp til konfirmasjon, og ikke minst i årene da jeg underviste henne i lesekunsten og katekismen. Det er med andektighet jeg ser frem til å følge henne på neste sti.”
Men Lucie så verken dragonen eller hans venninne. Kunne det være noen andre de snakket om? En liten stemme i henne sa at de som bodde i Sandviken, sognet til Domkirken, så det kunne være.
“Da venter vi Dem til festermål på førstkommende lørdag, på vårt gods i Sandviken,” sa den eldre mannen og forseglet avtalen med et håndtrykk.
Sandviken? Det er der frøken Broch-Wagner bor, tenkte Lucie og svelget tungt, men nektet å tro det.
Hoderystende tok hun enda et steg til siden for å se ordentlig. Det kunne ikke være dragonen som sto der med frøken Broch-Wagner ved sin side. Han skulle jo sende bud etter henne når han kom hjem!

• • •

Fra Serieliv

• • •

MLR 15. april 2013

Emmaus – herberge og bordell

Emmaus er fra 1500-tallet. Det tilhørte opprinnelig Nonneseter kloster og var et herberge, eller et tafernishus, beregnet på tilreisende etter kongelig forordning. Etter reformasjonen ble dette og tilsvarende herberger gjort om til verdslige skjenkesteder. Her ble det kun servert øl, for vin ble skjenket fra egne vinstuer. 

Huset sto like innenfor Stadsporten og var det første som møtte de tilreisende som kom landeveien fra sør. Det var et av byens flere «letfeldige huuse», altså skjenkestue og bordell.

Emmaus til høyre. Utsnitt av nattmannens datter bok 10. (Illustrasjon: Vebjørn Strømmen)

Emmaus til høyre. Utsnitt av forsiden til Nattmannens datter bok 10. (Illustrasjon: Vebjørn Strømmen)

Emmaus

Detalj av Emmaus-veggmaleriet (Foto: May Lis Ruus)

Han tok henne i armen, og hun måtte stanse.

“Hva var det for et sted? Er Emmaus virkelig bare en skjenkestue?” Hun snakket lavt så ikke forbipasserende skulle høre henne.

“Nei, det er også et herberge,” sa Lars, og holdt blikket hennes fast.

“Hva med kvinnene? Serveringspikene? De oppførte seg usømmelig. Er de også bare vanlige serveringspiker og ikke noe annet?”

Nå slapp han blikket hennes og så på et punkt langt bak dem.

“Nei. Du har rett. Emmaus er ikke bare en skjenkestue og et herberge. Det er også et gledeshus.”

Fra nattmannens datter nr. 2, Morgenstjernen

• • •

Fyll, vold og hor hadde lenge vært et stort problem i det mannsdominerte Bergen. Rundt år 1600 var det mellom fem og seks hundre ugifte menn ved Det Tyske Kontor, i tillegg til mange andre tilreisende sjømenn fra andre land. Også norske menn kom til Bergen med lasten sin. Under det store høststevnet kom ca. hundre nord-norske jekter med tørrfisk. De talte to tusen mann. Fra Sunnmøre, Sogn, Nordfjord og Sunnfjord, samt sør for Jæren, kom fire-fem hundre mann. Og hver onsdag og lørdag var det torghandel med strilene. Til sammen kanskje fire tusen mennesker. I tillegg var det i byen rundt to hundre drenger og svenner som var ugifte. Det var et stort marked for prostitusjon.

Emmaus ligger til høyre for tallet 9. Manufakturhuset er nr. 34. Lungegården er nr. 10, og St. Jørgens Hospital er nr. 13. Klikk på bildet for større versjon.

I 1596 ble det gjennomført forbud mot å drive utskjenking i en rekke små hus i Marken, på Nøstet og ved Erkebispegården. Grunnen var at «der skjer allermest Slagsmaal, Horeri, Rufferi, Tyveri og andet Skjelmeri». Klokken 11 skulle alle skjenkesteder stenge.

Likevel var det så mange som 400 skjenkesteder i byen i 1623, og det ble gjort mange forsøk på å få antallet ned. Men fjorten år senere var tallet fremdeles høyt, ca. 330 skjenkesteder.

Slottsherren skrev: «om at slig forbandet Kroeri og letferdige Huuse maatte avskaffes». Hans løsning var at det måtte opprettes «noen særdeles vertshuuse som den gemene Mand, saa og fremmde kunde have deres Logering udi naar Behov gjordes, saa og visse Personer ordineres som skulde holde Øltap».

Også annen hor var et problem. Det var menn som hadde seksuell omgang med sine tjenestepiker, og hor mellom personer som ikke var gift med hverandre. Byen og kronen fikk store inntekter fra løslevnet, gjennom bøtelegging av de som ble tatt for seksuelle forbrytelser.

Stadsporten og Emmaus (til høyre), ca. 1910. (Fra et gammelt postkort)

Emmaus ble revet i 1927. Det var da bergens eldste trehus. På tomten står nå en sykkelbutikk.

Fra herberget eksisterer det fremdeles en vegg som i dag står på Bergens Historiske Museum, De kulturhistoriske samlinger. Motivet på veggmaleriet forestiller to par som driver seksuelle tilnærmelser bak et tre. Skjult bak unaturlig høye trær står to andre og ser på, kanskje forsmådde ektefeller. Den ene er en maskert mann som holder en pistol.

Det andre elskende paret på Emmaus-veggmaleriet. På hver side av paret står det som antakelig er forsmådde ektefeller. (Foto: MLR)

• • •

Kilder: Gro E. Bastiansen/UiB • Bergen bys historie bind II • Bergen Byleksikon, nettutgave 2013

• • •

May Lis Ruus 2012, oppdatert 19. november 2013